Spinoff fra "Ja, du er flink til å skrive"

Er du god på smalltalk? Småpludring med kjente og mer ukjente om vær og vind?
Jeg må innrømme at der er jeg skikkelig dårlig. Jeg kan overhodet ikke holde en slik samtale igang.
Skolekamerater fra 2. år på gymnaset som man ikke har sett på ørten år f.eks - hva snakker man med dem om hvis man tilfeldigvis dumper borti dem?
Det er rett og slett ubehagelig. 😱

Hvis jeg vet at jeg kommer et sted der jeg kommer til å small-talke, så har jeg noen spørsmål etc klar som jeg kan snakke om. Sånn umotivert small-talk stinker jeg på.

Jeg misliker smalltalk, men har vel blitt litt flinkere til det med alderen, tross alt. Nå klarer jeg i hvert fall innimellom å pense folk inn på noe interessant i stedet for å drøvtygge hverandres arbeidssituasjoner og familieforhold altfor lenge. Jeg liker dog ikke store selskaper med bordkort og få kjente noe særlig.

Smalltalk er null problem. Jobbet som frisør i mine yngre dager og da kommer man fort inn i pjattinga. Jeg er dessuten veldig flink til å få folk til å føle seg vel. :For en håpløs setning:

Jeg hater smalltalk, og blir som oftest stående som et naut uten noe å si.
Ekstra ille er denne "påtvungne" intimiteten med frisører.

Jeg har blitt ganske flink til det med årene. (Relativt sett, altså, introvert som jeg er.) Jeg tror jeg generelt er flink til å "lese" folk og plukke opp hvordan de har det og hvordan de tenker, og være hyggelig mot dem, men jeg foretrekker helt klart de tilfellene der man får jobbet seg inn på noe morsommere enn vær og sport og slikt.

Jeg er ganske flink til å skrive, men elendig på smalltalk.

Jeg jobber med salg, så ja, det er jeg rimelig god på.

Rimelig god. Det er imidlertid ikke alltid jeg er i humør og derfor heller skygger unna.

Suger. 😀

Smalltalk er pyton. Kjenner meg som et fe etter de første setningene. Hvorfor skal man prate hvis man ikke har noe som helst å prate om?

Det kommer veldig an på kjemien mellom min smalltalkerpartner og meg.

Hvis jeg merker ørlite usikkerhet hos min samtalepartner så veller usikkerheten opp i meg også, og jeg blir stum som en stokk.
Er kjemien der, og den jeg prater med selv liker å prate, ja så kan skravla gå i ett.

Jeg tror jeg er ganske flink til å starte samtaler, da. Det er ovennevnte som avgjør om samtalen holdes i gang.

Ikke god på smalltalk i det hele tatt, og det til tross for at jeg blant venner og kjente ikke har noen problemer med å skravle.

Jeg kan godt småsnakke litt, men jeg liker det ikke og blir fort ukomfortabel.

Ja, jeg er flink på slik. Om det kan defineres som noe å være flink til da. Jeg anser det som et problem omtrent, for jeg kan jo ikke betale i butikken uten å komme med noen småfraser engang!

Likevel: i jobben min er det en klar styrke. Jeg møter masse folk og får alle i snakk - noe som er en virkelig styrke med tanke på oppfølging og sånn.

Jeg hater small talk, og føler vel også at jeg er relativt dårlig på det.

Sånn bob bob, altså midt på tre flink.

Jeg er god på smalltalk på norsk, men sliter litt med det på engelsk. Da blir jeg fort stående å lete etter ordene, for fag-engelsk er ikke helt det samme som vanlig konversasjon. 🙂 (Heldigvis møter jeg mye nerder, og da blir smalltalk overkommelig likevel).

Jeg er egentlig ganske god til å pjatte, om jeg skal si det selv. Sjenert er jeg ikke, men tidvis litt folkesky. F.eks. er bussturen hjem fra jobb med ei god bok hellig for meg, og da vil jeg helst være alene. Hvis jeg allerede sitter benket og får øye på en fjern bekjent som er i ferd med å stige på bussen, hender det at jeg sklir langsomt ned på setet og skjuler meg bak boka. 😮

Ja, det er jeg faktisk veldig god på 😉

Kommer godt med i jobben min hvor jeg treffer mye folk både internt og kunder.

Imidlertid gidder jeg som oftest ikke prate mye og lenge med sidemannen på flyet etc, om ikke det er noe som umiddelbart fasinerer meg med det mennesket. Har alltid en bok på lur og "unnskylder" meg raskt med den hvis jeg har en påtrengende smalltalker ved siden av meg.