De sinte guttene og jentene

Så hva gjør man frem til at lærerne føler seg kompetente?
Skal vi bare sende disse elevene bort fra skolen og dermed gi dem enda flere nederlag og en motorvei inn i kriminalitet?

Til tross for fire år på lærerskolen der jeg blant annet har spesialpedagogikk som fordypning (årsenhet) så har jeg ikke lært noe om det å takle barn med adferdsvansker av ulike slag.

Min erfaring som en voksen, og det lille jeg har av erfaring fra skolen, er at slike barn trenger å bli sett. Ikke minst å bli bekreftet på at de er gode nok. Om man skal oppnå resultater så kan ikke skolen alene ta dette ansvaret. I skolen er vår hovedoppgave som lærere å lære våre elever det de skal kunne. Samtidig så vet vi at man lærer ikke noe om man ikke har det bra. Dette henger selvfølgelig tett sammen.

Et sint barn har ikke alene blitt sint pga skolen. Hjemmeforhold, relasjoner, samspill er viktig for det som har gjort at de har havnet i en slik uheldig rolle. Når man har havnet i en rolle er det ofte vanskelig å komme ut av den. Det vil kreve at de rundt barnet ser barnet med i en annen rolle og hjelper det ut, men også medelever skal se barnet i sin nye rolle og reagere i forhold til dette. Derfor er det lett å falle tilbake i en rolle som på en måte er trygg, selvom den ikke er bra.

Skolen kan gjøre en del, men det må andre instanser inn som kan mer om dette, og ikke minst må foreldrene få veiledning.

Skvetten skrev:

Så hva gjør man frem til at lærerne føler seg kompetente?
Skal vi bare sende disse elevene bort fra skolen og dermed gi dem enda flere nederlag og en motorvei inn i kriminalitet?

Nei, og derfor også er jeg så redd for spesial-skolene.

Jeg er selv mor til en gutt med noe atferdsproblemer, og jeg har på grunn av dette blitt kjent med foreldre til andre barn med diverse problemer. Min påstand er at siden systemet er så dårlig som det faktisk er så er det egentlig helt opp til foreldrene om dette skal gå bra eller ikke.

Vi foreldre må ikke gi opp. Vi må aldri slutte å stille krav. Vi må aldri slutte å mase. Vi må aldri godta at skolen snakker oss rundt med diffuse begreper som de ikke selv vet innholdet i.

I dette ligger (dessverre) at skolen vil oppfatte foreldrene som vanskelige, krigerske, i angrep - og ofte går skolens lærere da i forsvar. Helt naturlig, og like fullt uheldig.

Og dessverre er det sånn at foreldre som er litt mindre ressurssterke ikke alltid takler denne prosessen. De trekker seg ut og satser på at fagfolkene vet hva de gjør. Det er disse barna som blir de største taperne.

Jeg tror at hvis foreldre stiller krav til skolen vil skolen også etter hvert se behovet for kompetanseheving på atferdsproblemer (og på vanskelige foreldre).

Jessica skrev:

Til tross for fire år på lærerskolen der jeg blant annet har spesialpedagogikk som fordypning (årsenhet) så har jeg ikke lært noe om det å takle barn med adferdsvansker av ulike slag.

Et sint barn har ikke alene blitt sint pga skolen. Hjemmeforhold, relasjoner, samspill er viktig for det som har gjort at de har havnet i en slik uheldig rolle. Når man har havnet i en rolle er det ofte vanskelig å komme ut av den. Det vil kreve at de rundt barnet ser barnet med i en annen rolle og hjelper det ut, men også medelever skal se barnet i sin nye rolle og reagere i forhold til dette. Derfor er det lett å falle tilbake i en rolle som på en måte er trygg, selvom den ikke er bra.

Det er skremmende å høre at utdanningen er såpass mangelfull. Da kan jeg forstå at man føler på at man kommer til kort.
Tror som deg at problemet er sammensatt, det viser seg jo ofte i det at man gjerne har en overdiagnostisering av ADHD hvor det gjerne viser seg i ettertid at det er andre ting barnet sliter med. Tror at man ved god og målrettet jobbing kan hjelpe noen av de som spiller sin rolle, men det er tidkrevende og hvilken lærer har tid til det? Selv fikk jeg i fjor frigitt tid til å drive med den type ting, et rent behandlingsopplegg for en ungdom.

bina skrev:

Jeg er selv mor til en gutt med noe atferdsproblemer, og jeg har på grunn av dette blitt kjent med foreldre til andre barn med diverse problemer. Min påstand er at siden systemet er så dårlig som det faktisk er så er det egentlig helt opp til foreldrene om dette skal gå bra eller ikke.

Vi foreldre må ikke gi opp. Vi må aldri slutte å stille krav. Vi må aldri slutte å mase. Vi må aldri godta at skolen snakker oss rundt med diffuse begreper som de ikke selv vet innholdet i.

I dette ligger (dessverre) at skolen vil oppfatte foreldrene som vanskelige, krigerske, i angrep - og ofte går skolens lærere da i forsvar. Helt naturlig, og like fullt uheldig.

Og dessverre er det sånn at foreldre som er litt mindre ressurssterke ikke alltid takler denne prosessen. De trekker seg ut og satser på at fagfolkene vet hva de gjør. Det er disse barna som blir de største taperne.

Jeg tror at hvis foreldre stiller krav til skolen vil skolen også etter hvert se behovet for kompetanseheving på atferdsproblemer (og på vanskelige foreldre).

Hadde det vært så enkelt! Jeg beundrer de foreldrene som klarer å stå på til tross for behandlingen de får i systemet. Hatten av for alle sammen.

Det som viser seg er desverre at barn og unge av ressurssvake foreldre kommer veldig skrått ut i livet. Når det kommer til foreldre med store ressurser ser man at de også kan bli så slitne av alt sammen at de til slutt gir opp. Det handler ofte om det at de ikke får hjelp, de har lite avlastning, de får ingen foreldreveiledning hverken fra skolen eller fra andre instanser.

Synes det blir å simplifisere ved å si at det kun er de med store ressurser på foreldresiden som klarer seg. Det er nok flest av dem men at dette er den eneste faktoren for å lykkes mener jeg ikke er riktig.

Mitt hjerte blør for denne gutten, og andre aggressive, uttagerende barn og unge. De har det jammen ikke lett. De bygger jo også opp en stor forakt for seg selv og sin personlighet (ikke bare handlingene), i tråd med det alle rundt dem gjør.

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg etterlyser et mer helhetlig behandlingstilbud for disse som rammes, og det må selvsagt inn så tidlig som mulig.

Jeg tenker særlig på kosthold. Et kosthold uten melk og gluten kan gi totale forandringer for personer med atferdsvansker. Mengde sukker (karbohydrater) og tilsetningsstoffer er også viktig å tenke på.

Les dette:
http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/1.4476897
Les også Spørsmål og Svar-linken:
http://www20.nrk.no/meldinger/webmelding.aspx?prosjektid=1187&type=les

http://www.npif.no/ (Norsk ProteinIntoleranseForening)

http://www.varvei.no/

Barn og unge idag (ja, voksne også) - hva spiser de egentlig i løpet av en dag? Hva med blodsukkeret - er det egentlig i balanse? Er vi klar over hva kosten gjør med oss, også mentalt?

Dette engasjerer meg virkelig!

Skvetten skrev:

Det er skremmende å høre at utdanningen er såpass mangelfull. Da kan jeg forstå at man føler på at man kommer til kort.
Tror som deg at problemet er sammensatt, det viser seg jo ofte i det at man gjerne har en overdiagnostisering av ADHD hvor det gjerne viser seg i ettertid at det er andre ting barnet sliter med. Tror at man ved god og målrettet jobbing kan hjelpe noen av de som spiller sin rolle, men det er tidkrevende og hvilken lærer har tid til det? Selv fikk jeg i fjor frigitt tid til å drive med den type ting, et rent behandlingsopplegg for en ungdom.



Hadde det vært så enkelt! Jeg beundrer de foreldrene som klarer å stå på til tross for behandlingen de får i systemet. Hatten av for alle sammen.

Det som viser seg er desverre at barn og unge av ressurssvake foreldre kommer veldig skrått ut i livet. Når det kommer til foreldre med store ressurser ser man at de også kan bli så slitne av alt sammen at de til slutt gir opp. Det handler ofte om det at de ikke får hjelp, de har lite avlastning, de får ingen foreldreveiledning hverken fra skolen eller fra andre instanser.

Synes det blir å simplifisere ved å si at det kun er de med store ressurser på foreldresiden som klarer seg. Det er nok flest av dem men at dette er den eneste faktoren for å lykkes mener jeg ikke er riktig.

Enig i at jeg forenklet, det var ment som du beskriver, sjansen for at det skal gå bra er større der hvor foreldrene er ressurssterke, men det betyr ikke at det alltid går bra med de ressurssterke og aldri går bra med de ressurssvake.

Men jeg tror at også skolen og hjelpeinstansene strekker seg lengre for barn fra ressurssterke familier enn de fra mer ressurssvake familier. Litt uklart hvorfor, men kanskje litt fordi de føler at foreldrene jobber med samme sak som skole / hjelpeinstanser, kanskje fordi foreldrene er "masete" og aldri gir seg, kanskje fordi de ressurssvake blir "glemt" (på bekostning av ressurssterke?), eller kanskje noe helt annet.

Jeg ser i hvertfall i vårt dagligliv at vi (jeg anser oss som en ressurssterk familie) får mye mer hjelp og støtte enn andre vi kjenner som er litt mindre ressurssterke (f.eks. familier hvor foreldrene er dårlige til å uttrykke seg skriftlig og / eller muntlig). Dette helt uavhengig av barnas reelle behov. Kanskje har mitt barn til og med mindre behov enn enkelte andre barn, men får likevel mer hjelp, fordi vi foreldre står på barrikadene og krever og krever hele tiden.

Vi har hatt noen samtaler med spesielt en familie, som stadig uttrykker overraskelse over at vi f.eks. får gjennomslag for ting, at vi har fått i stand møte med skole, ppt og bup - mens de selv har gått i månedsvis og ventet på det samme, osv. Men de krever ikke like mye som oss. Selv om de burde gjort det.

Amelie skrev:

Mitt hjerte blør for denne gutten, og andre aggressive, uttagerende barn og unge. De har det jammen ikke lett. De bygger jo også opp en stor forakt for seg selv og sin personlighet (ikke bare handlingene), i tråd med det alle rundt dem gjør.

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg etterlyser et mer helhetlig behandlingstilbud for disse som rammes, og det må selvsagt inn så tidlig som mulig.

Jeg tenker særlig på kosthold. Et kosthold uten melk og gluten kan gi totale forandringer for personer med atferdsvansker. Mengde sukker (karbohydrater) og tilsetningsstoffer er også viktig å tenke på.

Les dette:
http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/1.4476897
Les også Spørsmål og Svar-linken:
http://www20.nrk.no/meldinger/webmelding.aspx?prosjektid=1187&type=les

http://www.npif.no/ (Norsk ProteinIntoleranseForening)

http://www.varvei.no/

Barn og unge idag (ja, voksne også) - hva spiser de egentlig i løpet av en dag? Hva med blodsukkeret - er det egentlig i balanse? Er vi klar over hva kosten gjør med oss, også mentalt?

Dette engasjerer meg virkelig!

Dette er en sak som engasjerer meg også veldig. Nå har jeg ikke lest alle linkene dine ennå, skal gjøre det etterpå. Men jeg ville bare kommentere litt av det du skriver.

Blodsukkeret - jeg tror også at en del ligger der. Har barna spist frokost om morgenen? Hvor lenge er det mellom frokost og lunsj? Og fra lunsj til neste måltid? Får de mellommåltider? Osv.

Ellers må jeg si at jeg reagerer litt på dette med "behandlingstilbud". Behandle - for hva? For meg er behandling noe man gir der det foreligger sykdom, skade eller noe som kan "helberedes". Dessuten ligger det en slags forventning i det om at det er barnet eller ungdommen som skal forandres. Sette i gang et behandlingsopplegg, og vips så ble han eller hun "normal og veltilpasset" igjen.

Jeg tror ikke at det fungerer sånn. For de fleste barn med atferdsproblemer er det ikke noen sykdom som ligger til grunn. Det er kombinasjonen av faktorer, både genetiske og miljøet rundt. Den genetiske delen kan ikke behandles, og handler det om miljøet (foreldre, nabolag, familie, venner, skole) så nytter det jo ikke å behandle bare barnet.

For å sammenligne med overvekt, det nytter ikke å sende barnet på behandling hvis omgivelsene fortsetter å lage samme mat og ha samme holdning til mat som før.

Barn med atferdsvansker trenger som Jessica er inne på å bli sett. Men de trenger også - kanskje mer enn alt annet - å bli akseptert. For meg handler dette mye om toleranse. Jeg har hørt lærere og førskolelærere si f.eks. at de kan se på barna svært tidlig hvem av dem som er "problembarna". Hvem av dem som vil få atferdsproblemer.

Spørsmålet blir da - hva gjør man med det? Forventer at alle barn, uansett forutsetninger, skal passe inn i de rammene som "systemet" har laget - eller tilpasser systemet slik at det favner flere?

Gjennom tidene har rammene endret seg, og for bare noen tiår siden hadde ikke gutter håndarbeid på skolen, og jenter hadde ikke sløyd. For man så ikke noe poeng i det. Jenter kunne da vel ikke snekre, liksom? Eller kunne de det?

Hva skulle man gjøre med jenter som gjerne ville snekre? Irettesette dem og fortelle dem at de var udugelige som ikke ville sy? Eller oppmuntre snekker-interessen og si bra, dette fikk du til?

Over noen år kom en endring der i forhold til kjønnsroller. Vi har også sett en endring i forhold til aksept av både ulike religioner, kulturer, språk, legning - men i dette har på en måte de med atferdsproblemer blitt taperne.

Egentlig er dagens skole akkurat like ille som da jenter ikke fikk ha sløyd. Nå forlanger man at alle barn skal være i stand til å sitte stille lenge av gangen, konsentrere seg, ta ansvar for egen læring, variere arbeidsmetoder og arbeidssted - og det er krav som er kjempehøye for mange barn. Når de da ikke passer inn så oppstår atferdsproblemene.

I stedet for å prøve å lage behandling og helberede barn med atferdsproblemer burde man omstrukturere i skolen slik at det var rom også for disse barna.

Før i tiden (da jeg var ung) kunne de som valgte yrkesfaglig på videregående greie seg med svært lite teori - og mange valgte denne typen fag fordi de ikke var den teoretiske typen. De likte ikke å sitte i ro lenge av gangen over bøkene. De var mer praktisk anlagt, og når de fikk holde på med noe de likte var de til og med flinke. Sånn er det ikke lengre. Nå skal alle formes likt. Og det fungerer dårlig.

Det er derfor systemene i skole, barnehage og hjelpeinstanser som burde "behandles". Det burde skje en holdningsendring som går fra å se på barnet som et problem til å se på svakhetene ved skolen. Hvis barn og skole ikke er kompatible er det i dag barnets skyld. Det burde heller ses som at skolen ikke er god nok.

bina skrev:

Barn med atferdsvansker trenger som Jessica er inne på å bli sett. Men de trenger også - kanskje mer enn alt annet - å bli akseptert. For meg handler dette mye om toleranse. Jeg har hørt lærere og førskolelærere si f.eks. at de kan se på barna svært tidlig hvem av dem som er "problembarna". Hvem av dem som vil få atferdsproblemer.

Nå løsriver jeg noe av det du sier. Jeg syns du skriver mye bra her Bina. Jeg skrev at barn med adferdsvansker trenger å bli bekreftet. Alle trenger det, men kanskje spesielt disse barna. De trenger å få bygget opp en tro på seg selv, men da må de få bekreftelse på at det de gjør er bra, når de gjør noe som er bra. Allerede i barnehagen kan man se hvem som vil slite med sin adferd. Man ser det ofte i samhandling med andre. Derfor er det viktig at barnehagen er tidlig på banen og hjelper barnet til positiv samhandling med andre. Det krever intens fokus av alle de som jobber der mot et felles mål.
Jeg er også opptatt av samarbeidet mellom barnehage og skole før skolestart. Ikke minst at den læreren som skal ha dette barnet blir kjent og bygger relasjoner med barnet og barnets familie før skolestart. Dette for å få et så godt utgangspunkt som mulig. Da er det lettere å holde kontakt mellom foreldre og skole, og vice versa. På den måten kan man være i forkant.... Slik jeg har erfart så er det stor forskjell fra barnehage til barnehage og samme når det gjelder skolene (i forhold til om de samarbeider og evnt. hvordan). Dette burde nesten være lovpålagt. Samtidig så må det frigjøres tid for de lærerne som skal starte med 1. klasse fra høsten slik at de kan få bedre tid til å forberede skolestart.

Amelie skrev:

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg etterlyser et mer helhetlig behandlingstilbud for disse som rammes, og det må selvsagt inn så tidlig som mulig.

Jeg tenker særlig på kosthold. Et kosthold uten melk og gluten kan gi totale forandringer for personer med atferdsvansker. Mengde sukker (karbohydrater) og tilsetningsstoffer er også viktig å tenke på.

Barn og unge idag (ja, voksne også) - hva spiser de egentlig i løpet av en dag? Hva med blodsukkeret - er det egentlig i balanse? Er vi klar over hva kosten gjør med oss, også mentalt?

Det er gjort en del forskning på dette hvor man mener å se noen sammenhenger mellom hva man inntar av ulike matvarer og aderdsforstyrrelser. De fleste rapportene jeg har lest omhandler ADHD og ADD. Her ser det ut til at det er en sammenheng med sukkerinntak og inntak av fiskeoljer uten at det dermed er sagt at dette løser alt.
Har i mitt arbeid med denne gruppen barn og unge en gang forsøkt et kostholdsbasert opplegg som vi kjørte ved siden av adferdsprogrammet for en ung gutt (med foreldrenes velsignelse). Etter et lite halvår var ting langt bedre enn de noen gang hadde vært, så for denne unge mannen lot det til å ha stor effekt. Nå skal det tillegges at vedkommende også var medisinert og at vi arbeidet på mange plan.

bina skrev:

Ellers må jeg si at jeg reagerer litt på dette med "behandlingstilbud". Behandle - for hva? For meg er behandling noe man gir der det foreligger sykdom, skade eller noe som kan "helberedes". Dessuten ligger det en slags forventning i det om at det er barnet eller ungdommen som skal forandres. Sette i gang et behandlingsopplegg, og vips så ble han eller hun "normal og veltilpasset" igjen.

Jeg tror ikke at det fungerer sånn. For de fleste barn med atferdsproblemer er det ikke noen sykdom som ligger til grunn. Det er kombinasjonen av faktorer, både genetiske og miljøet rundt. Den genetiske delen kan ikke behandles, og handler det om miljøet (foreldre, nabolag, familie, venner, skole) så nytter det jo ikke å behandle bare barnet.
I stedet for å prøve å lage behandling og helberede barn med atferdsproblemer burde man omstrukturere i skolen slik at det var rom også for disse barna.

Det er derfor systemene i skole, barnehage og hjelpeinstanser som burde "behandles". Det burde skje en holdningsendring som går fra å se på barnet som et problem til å se på svakhetene ved skolen. Hvis barn og skole ikke er kompatible er det i dag barnets skyld. Det burde heller ses som at skolen ikke er god nok.

Det er rundt 5% av dagens unge som har et adferdsproblem, det vil si at det er 95% som kan stå i fare for å utvikle et. De som ikke har en grunndiagnose i form av ulike adferdsforstyrrelser men som har problemer med aggresjon skal vel ha en form for behandling? Det at vi plasserer unge mennesker med voldsproblemer i sinnemestringsgrupper er da behandling, riktignok i en annen form enn ved en institusjon eller ved spesialpedgogisk hjelp, men dog en form for behandling. Man gir til og med behandling i de tilfellene hvor man ikke kan behandle, der hvor det foreligger organiske skader i hjernen (FAS er et eksempel). Bakgrunnen for å gi denne behandlingen er at de det gjelder skal kunne fungere rimelig godt i samfunnet.

Man kan si at en som utvikler adferdsforstyrrelser på grunn av kaotiske familieforhold ikke er syk fordi det ikke vises utenpå, det som imidlertid ofte viser seg er at de utvikle ulike former for psykisk sykdom. Da bør man vel behandle? Eller er det riktig å la de både gå uten diagnose og behandling fordi de ikke har en utløsende fysisk faktor?

Jeg er veldig enig i det du sier om at skole og barnehage kanskje er de som trenger mest behandling. Her snakker vi mer om holdningsskapende arbeid og kompetanseheving for personalet.

Som foreldre har vi et stort ansvar i forhold til å være bevisst på hva vi serverer barna våre, og lar dem spise. Helt fra de begynner å innta annet enn morsmelk.

Det er ikke nødvendigvis nok å stole på Helsedirektoratets anbefalinger (generelt karbohydrater som hovedbasis (50-60%): brød, kumelk/kumelkprodukter, pasta, ris, poteter, grønnsaker, frukt.
Det er også mye mer tilsetningsstoffer i matvarer i våre butikker, enn vi ønsker å vite. Hva er det egentlig, og hva gjør det med oss/barna våre?

Et eksempel på frokosten til et skolebarn/barnehagebarn:

En tallerken med cornflakes (branflakes), syltetøy og melk til frokost. Blodsukkeret stiger rett til værs og man føler velvære.
1-2 timer etterpå er barnet som regel sulten igjen, men det er ikke lunsj før om et par timer.... Barnet blir ukonsentrert, irritabel, trøtt og urolig. Blodsukkeret er på bunn.

I barnehagen der min gutt går, har jeg sett at det mest urolige barnet, er han som får fint brød med sjokoladepålegg (!) på og kanskje et yoghurtbeger etterpå. Dette er noe de fleste er klar over nå, men man ser så mange eksempler på sammenhengene mellom hva som puttes i kroppene og hva det gjør med det mentale/oppførselen, uten at man innser at det er en sammenheng.

Det er utfordrende å gi barna et sunt kosthold, med et stabilt blodsukker og f.eks uten melk og gluten.

Jeg har begynt å bli mer bevisst:
Har selv sluttet å drikke melk (kjøper havremelk/fløte) og redusert kraftig på brød og andre raske karbohydrater. Om jeg tar meg en brødskive eller noe annet karborikt, tar jeg også noe som er proteinrikt. Evt en neve valnøtter, slik at måltidet blir balansert.

4-åringen min vil ikke ha noe alternativ til kumelk ennå, iallefall ikke i glasset, men drikker mer vann. Utfordringen er min: Frokost: glutenfri havregrynsgrøt med kanel, kokosolje og eplemos. Nøtter i matboksen. Kalkunpølse på skiva. Tomater, agurk. Peanøttsmør.
Han spiser rundt 5 skiver brød daglig, så jeg vurderer typen brød jeg kjøper. Idag har jeg kjøpt glutenfritt brød, og vurderer å bake et selv også, og får se hvordan det faller i smak.
Når jeg henter han fra barnehagen får han enten en skive med noe proteinrikt pålegg, et eple, nøtter for at han blodsukkeret hans skal være stabilt frem til vi spiser middag 1 time etterpå. Dette har hjulpet på humøret hans, og det blir mindre mas mens jeg lager middag.

1-åringen min har ennå ikke fått kumelk i koppen sin, bare vann, juice, smoothie. Hun får ofte omelett til lunsj, mettende og proteinrikt, og vil helst ikke ha brød. Appelsinjuice og vann å drikke. Ellers er det jo grøt morgen og kveld...

Jeg kjøper renere mat, leser innholdsfortegnelsene mer nøye, prøver å unngå det med mye E-stoffer/tilsetningsstoffer, smaksforsterker/aroma osv.
Selv drikker jeg Herbalife Shake til frokost, der sammensetningen er perfekt og innholdet er 100% naturlig. Det liker 1-åringen min også, så hun får noen slurker hun også. Midt i blinken som ernæringsdrikk og de som vil ha et alternativ til et karbohydratrikt måltid.

Amelie skrev:

Selv drikker jeg Herbalife Shake til frokost, der sammensetningen er perfekt og innholdet er 100% naturlig. Det liker 1-åringen min også, så hun får noen slurker hun også. Midt i blinken som ernæringsdrikk og de som vil ha et alternativ til et karbohydratrikt måltid.

Jeg er meget skeptisk til at man blir for rigid i sine tanker om kosthold dersom det ikke foreligger f.eks. cøliaki som tilsier at man må ha et glutenfritt kosthold. Det er nokså vanlig å vårt samfunn at unge mennesker utvikler spiseforstyrrelser av ulik art og der ser det ut til at vi mødre må ta mye av "skylden" for det.

Når jeg hører om at små barn får Herbalife shake blir jeg forundret og bekymret. Det er langt fra noe godt kosthold å drikke slikt med mindre man har et problem med å få i seg nok næring og da er ikke Herbalife det som anbefales først og fremst, i alle fall ikke i følge de ernæringsfysiologer som jeg har arbeidet med.

Selv strekker jeg meg til proteinshake i perioder hvor jeg ikke klarer å ta til meg nok mat men ville aldri gitt slikt til et barn. Min sønn er 16 år gammel og selv han får ikke lov til å dytte slikt i seg.

Når alt det er sagt så mener også jeg at vi foreldre har et stort ansvar ovenfor våre barn, større enn vi noen ganger evner å fatte tror jeg.

Skvetten skrev:

Når jeg hører om at små barn får Herbalife shake blir jeg forundret og bekymret. Det er langt fra noe godt kosthold å drikke slikt med mindre man har et problem med å få i seg nok næring og da er ikke Herbalife det som anbefales først og fremst, i alle fall ikke i følge de ernæringsfysiologer som jeg har arbeidet med.

Jeg skjønner godt at du blir skeptisk når du hører at Herbalife (mest kjent som "slankepreparat") gis til små barn. Men så lenge det er et 100 % rent produkt, er det ingen farer ved det.
I mitt tilfelle er det bare snakk om å la henne smake når jeg drikker det, jeg baserer selvsagt aldri et måltid for henne med en shake. Hun syns det smaker kjempegodt, så det er overhodet ingen grunn til å nekte henne det. Men det kan være et godt supplement om man har barn/syke som ikke vil spise fullverdig.

Amelie skrev:

Jeg skjønner godt at du blir skeptisk når du hører at Herbalife (mest kjent som "slankepreparat") gis til små barn. Men så lenge det er et 100 % rent produkt, er det ingen farer ved det.
I mitt tilfelle er det bare snakk om å la henne smake når jeg drikker det, jeg baserer selvsagt aldri et måltid for henne med en shake. Hun syns det smaker kjempegodt, så det er overhodet ingen grunn til å nekte henne det. Men det kan være et godt supplement om man har barn/syke som ikke vil spise fullverdig.

Er det virkelig 100% rent? Hvordan blir den flotte maten til pulver som kan blandes med vann da?

Nå skal jeg svare deg på det spørsmålet, jeg har bare ikke funnet kilden til min påstand før nå, jeg hadde distributøren på telefon.

Pulveret i Herbalife Protein Shaken (Formula 1) er utvinnet av planter, urter, soyabønner etc. Alt blir dyrket økologisk, og tørket og laget pulver av. Det har ikke vært oppvarmet i prosessen, slik at alle vitaminer, mineraler og næringsstoffer er bevart.

En lege fra Karolinska Barnesykehuset i Sverige anbefaler faktisk Herbalife-pulveret med vann (ikke kumelk) til nyfødte (ikke premature) - for de som av forskjellige årsaker ikke kan få morsmelk.

Beklager avsporingen!

Jeg har en datter som sliter på skolen .. både det sosiale og læring.. Lærerene sier hun er sint på skolen og vært en episode med biting av en elev( men den elven som ble bitt har vært veldig slem og snakket veldig slemt til henne) Dette har vi tatt opp med henne og sagt ikke er akseptabelt og hun lover å ikke gjøre det igjen , ble fra tatt goder og straff .Denne oppførselen ser jeg ikke hjemme , kun hørt av den fra lærer. Hun har ikke mange venner men er ikke ensom.. hjemme er hun ei glad jente som ler og har det gøy . smiler og snakker som men foss. Men er i møte der vi hører hun er en vanskelig og umulig elev som tenker mye ( der legger i att hu må ha problemer hjemme) og hun sliter med å lære, etter 5 år har hun forsatt bare norsk matte og gym .
Lærer sier problemet må ligge hos oss .. meldt oss til barnevernet 3 ganger . og hvær gang sier bv att det er ikke et problem med oss og hun har det bra hjemme ,
Vi er skilte foreldre og 50 50 .. Far har litt problemer å takle foreldre rollen men han lærer og jeg stiller opp 100 % . Vi er resussvake . lavtlønna og ingen familie men jeg vet jeg er en god mor,,
vært henvist til burpa 2 ganger men de sier problemet ligger på skolen ikke hjemme . ppt har akkuratt tatt en test på henne første på 4 år så skal bli spennene å se.. Men mitt problem nå er . Jeg er så sint på skolen som jeg synes er elendig .. de har mange flinke barn der men de glemmer de som ikke er a4..
Nytt møte i morra der jeg må forsvare min datter og være den aktive .. gruer meg ,,, så hva skal jeg gjøre er sliten,,,

Trollmammatil2:

Ser du er frustrert, men når noe ikke fungerer med læring sosialt og faglig må noe gjøres. Et godt samarbeid mellom deg/far og skolen er viktig så forsøk å ikke få piggene ut, og fortell om den jenta du kjenner, og vær åpen for forslag. Skolen (lærer og evt støttepedagog e.l) og PPT/BUPA bør ha et møte sammen med deg og pappaen, der alle kan finne en god løsning. Forsøk å være glad for at skolen ønsker samarbeid, for det trengs jo når hun bare har 3 fag i 5. klasse? Er far usikker på sin papparolle, inkluder han mest mulig i slike møter.

Tro meg vi er samarbeidsvilige .vi gjør alt skolen sier vi skal men hva hjelper det når skolen forsatt gjøir det samme som de har gjort . De forandrer ikke noe.. og nei har ikke piggene ute på møter da legger jeg meg nesten flat for å gjøre mitt beste ,,,, men for å nevne en ting .Et møte for å møte ppt dama for at hu skal ta test får så vite att da kan vi sende en henvisnig til lege som så kan hevise oss til burpa som er vist skolen eneste løsing vær gang ,, dette tar ca 3 4 mnd ,, men det som er hovetproblemet er jo att de har stemplet henne som vanskelig , en som kun hadde hatt hu i to mnd var bare negativ om henne,.. ser ikke de gode sider som hu har mange av ,, og de ser att hun grubler mye men de setter seg ikke ned å spørr .. men håper burpa vil se på henne denne gangen ,, for da kan skolen gi seg litt, men får vi nei igjen .. så bytter jeg snart skole..

Hvorfor i alle dager har hun bare norsk, matte og gym?

Jeg aner ikke helt men tror det er fordi de ikke takler og klarer å lære henne . hun er ikke så god til å lese og trenger tid ,, så de satser på ute grupper og kok . masse gym grupper og tror hu har en musikk gruppe .. hun er vel inn dei klassen 6 timer i uka resten er hun tatt ut .. er sammen med andre barn som har forskjelige behov .. har akkurat vært hos ppt å tatt leseprøve å se om hun har dysleksi eller andre lærevansker

Mener du at hun har undervisning med klassen i norsk, matte og gym, mens hun er ute på grupper i andre fag? Hvis hun har så store vansker med å lære, burde hun jo vært testet for mange år siden -hun går jo i 5.klasse. Har hun IOP?