Myten om den kule mor

Jeg orker ikke å begynne, engang!
Jeg synes dama er helt bak mål, skal prøve å grave fram energi til å skrive mer utdypende i morra, men makan til forherligelse av morsrollen!

Tallulah skrev:

Jeg syns det er et kjempefokus på at man skal være gode foreldre, jeg. At det bare er mor som viser god nok omsorg syns jeg det er helt ok å komme litt vekk i fra. Jeg har aldri fått råd om å ikke samsove, for øvrig.

Jeg fikk råd på helsestasjonen om å ikke samsove. Jeg fikk også råd om å ikke amme babyen i søvn, men derimot å la babyen gråte seg i søvn.
Jeg fulgte ingen av disse rådene.

Jeg synes kanskje artikkelen var noe unyansert, men hun er absolutt ikke helt på viddene. Jeg kjenner jeg er enig i mye av det hun skriver.

Hmmmm... Dette fikk ikke jeg helt tak på? Mener hun at alt var bedre i gamle dager da kvinner var hjemmeværende? At mødre i dag er dårlige mødre fordi de jobber?

Altså, etter å ha prøvd både livet som fulltidsjobbende tobarnsmor og fulltidsstuderende (men hjemmeværende) mor så er jeg jo ikke i tvil om hva som er mest behagelig. Men jeg savner perspektivet på far oppi dette. Noe gikk selvfølgelig tapt da mot forlot kjøkkenbenken, men hva ble vunnet?

Jeg skrev i en tråd om kontantstøtten at jeg ikke er 100% sikker på at livet blir så veldig mye mer verdifullt av at vi blir økonomisk rikere. Men jeg er veldig sikker på verdien av at kvinner blir selvstendige økonomisk. Og dermed er det ikke tvil om at kvinner ikke bør tilbake til rollen som Den gode morTM. I alle fall ikke uten å ha økonomisk sikkerhet i ryggen.

Så da bør det vi etterstreber kanskje være mer likestilling i kombinasjon med mindre karrierejag? Begge i jobb, men kanskje uten å jobbe ræva av seg. Kanskje er det bedre for forholdet også? Men det forutsetter jo at man må jekke ned på forbruket vårt...

Jeg er veldig, veldig splittet kjenner jeg. Jeg er ingen God MorTM. Jeg hadde aldri egnet meg til å være fulltidshjemmeværende. Jeg har dårlig tålmodighet, jeg mangler ryddegenet, jeg kan ikke bake, jeg evner ikke å sy. Jeg er en OK MorTM, thats it. Samtidig så kjenner jeg at jeg ikke trives særlig godt når vi er to som jager karrierer heller, jeg er ekstremt dårlig på tidsklemma. Jeg ser jo veldig godt hvor bra det er for familien AS når vi bare er en som jobber utenfor hjemmet og jeg er fleksibel (minus eksamensperiodene, når mannen må styre heimen). Jeg ser virkelig mørkt på tilværelsen om vi skal hjem og være A4 med to 100% stillinger og alt det innebærer av stress.

Så jeg er splittet. Jeg forstår godt venner som synes expat-tilværelsen hvor en jobber og en er hjemme (jeg har en god venninne som er den som jobber) et en fin ting. Samtidig som jeg gjør det jeg kan for å få dem (som ikke har utdannelse eller særlig arbeidserfaring) til å innse at det er alt annet enn smart å basere seg på å bli forsørget: man vet aldri hva fremtiden bringer.

Jeg er ikke tilhenger av å følge morsinstinktet mitt fullt ut. Det er nemlig formet slik at det faktisk ikke er best for barnet alltid. For eksempel vil jeg ha babyen min selv hele tiden. Det er faktisk bedre for ham at han får være med far og brødre litt også. Det betyr ikke at jeg skal ignorere det som føles rett, det betyr at jeg skal bruke hodet i tillegg til følelsene.

Nora H: selvfølgelig er det noen som får de rådene. Det er ikke det samme som at det er en rådende trend i samfunnet å se bort i fra barnets beste (som artikkelforfatter mener er mor framfor alle andre).

Jeg måtte flire da jeg leste et Alt for Damene fra 1961 i helgen, hvor den anerkjente Dr. Spock advarer mot å bli for knyttet til barnet. Alt var bedre før, ja?

Tallulah skrev:

Jeg måtte flire da jeg leste et Alt for Damene fra 1961 i helgen, hvor den anerkjente Dr. Spock advarer mot å bli for knyttet til barnet. Alt var bedre før, ja?

Huff. Jeg tror nok vi er langt flinkere til å se barnas behov nå i forhold til 60- og 70-tallet, ja.

Hehe, det var en usedvanlig typisk "nå har jeg barselspermisjon og skal skrive noen fantastisk dype tanker som tar et oppgjør med den kyniske, kalde verdenen!"-kronikk.

Tja. Jeg skjønner jo hva hun skriver. Og noen signaler går nok i den retning. Samtidig som det kommer ganske massive signaler i motsatt retning - følge instinktene, stole på følelsene, være veldig mamma og få dårlig samvittighet hvis man i det hele tatt vurderer å glede seg til man får kroppen sin litt mer for seg selv. Jeg synes ikke det er noen massiv tendens i noen retning, men det er veldig mange som mener noe om det å være gode foreldre. Og alle vil jo være gode foreldre, og prøver man å leve opp til alle gode råd som kommer rekende får man det forferdelig slitsomt og er garantert en samvittighet svart som nattehimmelen.

Vi har virkelig ikke møtt noen krav, verken i den ene eller den andre retningen. Ikke fra helsestasjon, ikke fra foreldre og ikke fra venner. Muligens med unntak da da vi skaffer oss au pair, men den kritikken stilnet fort da de så hvordan hun ble brukt - det var jo snakk om å få mer tid med barna og samtidig kunne gå på jobb og bevare samlivet.

Og som sagt, det blir sært å snakke om morsrollen spesielt, uten å i det hele tatt å nevne hvor styrker farsrollen har blitt gjennom de siste tiårene.