Tror det er på tide å innse ...

Ms.Lee skrev:

Da var vi kommet til dag 15. Fremdeles ingen spor... 🙁

Det tar sin tid før det synker inn.
Jeg hadde matskålene fremme i to måneder etter at Odin forsvant.
Og jeg gråt da jeg pakket dem vekk.

Magefølelsen sier at han er borte for godt, og det har den i grunnen sagt siden dag to. Men jeg vil liksom ikke slippe håpet heller.

Matskålene kan jeg forøvrig ikke pakke bort, da er det to puseluser her i huset som blir meeeget fornærma.

En jeg gikk i klasse med på barneskolen kom en morgen og fortalte forbløffet at pusen deres hadde kommet hjem. Etter to år borte sto han på trappa en morgen, som om ingenting hadde skjedd. Han hadde blitt dødelg fornærma da skålen hans var borte. Katter er kule.
Dessverre er det oftere at de ikke kommer tilbake... Vi får krysse fingrene og håpe på det beste i dette tilfellet.

Ms.Lee skrev:

Matskålene kan jeg forøvrig ikke pakke bort, da er det to puseluser her i huset som blir meeeget fornærma.

Det kan jeg tenke meg, ja!

Å...nå håpet jeg at det var gode nyheter... 🙁

Men 15 dager er jo ikke så lenge at alt håp er ute, da, så lenge han ikke funnet død så er det fremdeles mulig at han kommer tuslende tilbake

Jeg klamrer meg selvsagt til håpet enda. Hver gang jeg går utenfor døra så roper jeg på ham, og ser etter ham.

Savner pusen min så masse!

Ms.Lee skrev:

Jeg klamrer meg selvsagt til håpet enda. Hver gang jeg går utenfor døra så roper jeg på ham, og ser etter ham.

Savner pusen min så masse!

Det kan jeg godt forstå!

Jeg "hører" fremdeles stadig at Odin eller Leon (den andre pusen, som forsvant for to år siden) hopper ned fra rekkverket på verandaen eller står ved døren og roper på meg.
Det er bare innbilning hver eneste gang, og jeg blir like lei meg hver gang også.
Det er tungt å miste dyr.

Enhjørning skrev:

Det er tungt å miste dyr.

Det skal jeg skrive under på... Kommer aldri til å komme over tapet av Nappo, Shäferen vår, som døde for ti år siden. Har fremdeles bilde av ham på veggen.