Så er jeg kanskje ikke et hundemenneske, likevel ...?

For fire mnd siden fikk vi endelig overta valpen vår - en Bichon Havanais som egentlig er alt vi kunne ønske oss (og "oss" er meg og poden på 8 år). Hun ble raskt husren, hun elsker lek og kos, sover om nettene, er hengiven og tillitsfull mot både dyr og mennesker, og hun klarer fint å være alene hjemme en stund på dagtid. Problemet er meg.

Det er akkurat som jeg ikke har rom for enda et individ som krever noe av meg, og altfor ofte er min dominerende følelse for henne irritasjon. Jeg blir smårar av at hun går to steg bak meg hele tiden. Her snakker vi om at hun forfølger meg mens jeg forflytter meg mellom kjøleskapet, komfyren og oppvaskkummen, inn på do, og mellom beina mine når jeg svisjer rundt og skal gjøre oss klare for prosess leaving-da-house. Når jeg endelig setter meg ned for kvelden, finner hun ikke roen hverken i fanget eller ved beina mine, men sitter/ligger og nistirrer på meg. Jeg blir helt av det!

Jeg trenger virkelig ikke moraliserende kommentarer - jeg er sint nok på meg selv som det er. Valget om å få hund var IKKE impulsivt, jeg har lest (altfor) masse, vært på valpekurs, sosialisert henne og hva_har_du. Og det er heller ikke henne jeg mener å klage over - hun er jo egentlig en drømmehund. Jeg er bare så skuffet over at jeg ikke klarer å glede meg mer over henne. Og at jeg innimellom har mest lyst å sparke henne veggimellom (jeg har god impulskontroll, altså - ingen fare).

Hva er problemet? Jeg har aldri vært i nærheten av så irritert på poden, og elsker han halvt i hjel uansett hva han gjør, mens denne hunden har jeg liksom null tålmodighet for. Jeg _gjør_ mye riktig med henne, tror jeg, det er mest følelsene som ikke spiller på lag med meg. Kan det endre seg, tro...? Noen som har kjent på noe lignende?

Poden forguder henne, da - så hun har kommet for å bli.

Havanaisen er jo sånn. De er rett bak deg uansett hva du gjør. Jeg synes det er ok, da.
Tror du ar det kommer til å bli bedre?
Mine følger etter meg overalt. Jeg bare overser dem når jeg ikke gidder å dille med dem. Og så går eg med vilje rett på den yngste når hun er i veien for meg, slik at hun skal lære seg å passe seg for meg.

ellers så tror jeg hunden enser følelsene dine - og at hun derfor faktisk stirrer sånn på deg og ikke finner roen fordi hun gjerne vil gjøre deg til lags - det gjør i hvertfall mine. Hva tenker du om det?

Det der er slitsomt ja. Vi har en herremann her til tider som er/har vært sånn, og det er en langt større hund som tar plass.

Jeg kjører knallhardt på at han skal legge seg ned på henvist plass når jeg styrer på på kjøkkenet. Da aller helst ligger han på stua, men med utsikt til meg på kjøkkenet. (tar litt hensyn til at han er gjest i huset, og litt stresset pga at den faste flokken hans ikke er her). Han legger seg fint ned, men er på bena igjen etter et minutt. Da får hangrei beskjed om å legge seg på nytt, og på nytt og på nytt... Blir mye mas og frem og tilbake, men her har det hjulpet godt. Nå kan han fint ligge i ro og sove, eller bare kikke på meg mens jeg er opptatt, og så blir han superglad når han får en god omgang med kos etterpå. (vi belønner ikke med godbiter. Kos og/eller litt lek funker like så bra)

Det blir ikke alltid helt som man trodde når man får et nytt kjæledyr. Det har jeg erfart selv. Håper du finner en løsning slik at hundehold blir hyggelig.

Den stirringen...er ukjent med den rasen, men samme hund som jeg skrev om overfor her, han er også ekstrem til å stirre. Spesielt på hendene våre. Det er fordi han venter på lek eller oppgaver/hjernetrim. Er en Border Collie dette, og de krever mye mentaltrening, og det vil jeg tror de fleste hunder gjør, i større og mindre grad. Og jeg tenker at det at din stirrer veldig når du setter deg ned, det er fordi at hun da ser at nå er du ledig, og at hun håper på litt lek og eller trening.

Jeg har en bichon frise og hun vr slik som valp men heldigvis gikk det over med henne.

Min sheltie var slitsomt intens som unghund, men det gikk seg til.

Min stirrer når hun vil noe. Men skjønner godt at det er slitsomt som eneste voksen med unghund. Jeg synes det er krevende med fire personer i huset. Og blir drittlei og sliten til tider. Håper følelsene kommer etterhvert. Har du vurdert å etterlyse pensjonist/tenåring/hundegal person med lapp på nærbutikken, hundegruppe på FB for avlastning eller ekstra lufting?

Min er akkurat sånn som du beskriver og jeg elsker det. Det at denne rasen er så knyttet til menneskene sine, var en av grunnene til at vi valgte den. De er flokkdyr og nå er det vi som er flokken dens. Etter som den ble eldre, har den slått seg litt mer til ro, kan fint ligge og sove i et rom selv om jeg beveger meg rundt, men setter jeg meg, kommer hun dit jeg sitter og legger seg der. Jeg håper du finner gleden i å ha en hund som elsker deg så ubetinget når det går seg litt mer til.

Ambivalensia skrev:

Det er akkurat som jeg ikke har rom for enda et individ som krever noe av meg,

Akkurat dette er grunnen til at det er helt uaktuelt for meg å skaffe et dyr. Nok en ting å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke har nok tid til. Det ville nok ført til irritasjon her også. Ikke nok med det, mamma har to havanaise, og selv om de er de snilleste og mest barnevennlige hundene som finnes så klarer jeg ikke å la være å irritere meg over dem. Mamma synes det er de mest bedårende og sjarmerende vesener på jord (heldigvis), men jeg hadde blitt sprø. Så jeg forstår deg godt.

Men jeg tror at når du har hatt den litt lenger vil du bli vant med den, og til og med savne den når den ikke er der. Min stefar var imot hele valpekjøpet til mamma, men ga seg, og selv om han i starten sa at han ikke ville ha noe ansvar for dem i det hele tatt, og mamma tok dem alltid med uansett hvor hun dro, har han nå snudd. Nå sier han at hun trenger da ikke ta dem med, han kan da alltids fore dem og slippe dem ut... og i virkeligheten sitter han med dem i fanget hele tiden.

Så gi det litt tid, plutselig er du der du også.

Så lenge du ikke har tenk til å plage henne, eller drukne henne så går det vel helst greit. Valp/unghund perioden er ganske intens og kjip. Litt sånn som å ha små unger, bare at hunden bruker mye kortere tid på å bli voksen. Og de kan stenges ute eller inne når du må ha en pause.
Jeg synes begge våre hunder er stygge som arvesynden og dumme som brød. Men de har det greit fordetom
Bare vent, hunden kommer inn under huden på deg.

Lille*My skrev:

Akkurat dette er grunnen til at det er helt uaktuelt for meg å skaffe et dyr. Nok en ting å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke har nok tid til. Det ville nok ført til irritasjon her også. Ikke nok med det, mamma har to havanaise, og selv om de er de snilleste og mest barnevennlige hundene som finnes så klarer jeg ikke å la være å irritere meg over dem. Mamma synes det er de mest bedårende og sjarmerende vesener på jord (heldigvis), men jeg hadde blitt sprø. Så jeg forstår deg godt.

Men jeg tror at når du har hatt den litt lenger vil du bli vant med den, og til og med savne den når den ikke er der. Min stefar var imot hele valpekjøpet til mamma, men ga seg, og selv om han i starten sa at han ikke ville ha noe ansvar for dem i det hele tatt, og mamma tok dem alltid med uansett hvor hun dro, har han nå snudd. Nå sier han at hun trenger da ikke ta dem med, han kan da alltids fore dem og slippe dem ut... og i virkeligheten sitter han med dem i fanget hele tiden.

Så gi det litt tid, plutselig er du der du også.

Der har du meg .... og moren min .... og stefaren min. Akkurat sånn er det.

Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver, selv om vi bare har hatt valpen vår i snart tre uker. Og jeg hadde klikket i vinkel om jeg skulle vært den eneste voksne med ansvar for pelsdotten, altså. Og jeg har til og med en tolvåring som er relativt funksjonell som hundepasser, -koser og -lufter. Det er noe med det å plutselig være "låst" når man sakte men sikkert er på vei tilbake mot "friheten". Det er i alle fall den knaggen jeg har hengt følelsen min på.

Nå har jeg som sagt en annen, helt tusset, voksenperson å dele ansvaret med. Men det som har hjulpet meg, de gangene jeg er alene med dyret, er å tenke at jeg må gå all inn på behovsdekning, for så å kreve at jeg kan ta den plassen jeg trenger, uten å bli overvåket av noen som egentlig vil ha oppmerksomhet. Jeg fikk en skikkelig aha-opplevelse av å høre på en pensjonert hundefører (fra politiet), som hadde fantastisk mye lurt å si om hundehold og dressur. En av de tingene han sa, som jeg bet meg merke i, var at hvis hunden søkte etter oppmerksomhet, så sett av tid til å gi den litt skikkelig, udelt oppmerksomhet, så slipper du at den henger på deg konstant. Det testet jeg i går, og det fungerte!

Det som hittil har tatt brodden av min irritasjon er å utfordre meg selv på hva som skal til for at jeg skal få hunden til å oppføre meg slik jeg ønsker. I går hadde jeg behov for å kunne konsentrere meg i flere timer i strekk, jeg var alene hjemme, og vi har slitt med en valp som får valperaptus på kveldstid, styrer masse inne og dessuten må fotfølges for å unngå for mange dammer på gulvet. Det jeg gjorde var at jeg rett og slett satte av en time til å slite ham ut, mentalt og fysisk. Han er også typen som stirrer, og jeg har skjønt at han gjør det når han har lyst til å jobbe. Så da jobber vi! Med innlæring av triks/dressur og med "finn godbiten". Og med lek ute, på hans premisser. Hvis han gjør noe jeg ikke vil han skal gjøre, så skal jeg "avlede" med dressur (tipset jeg fikk var "sitt", godbit, "vent", godbit, "sitt", godbit i noen runder til den uønskede oppførselen er glemt. Når han blir eldre, skal uønsket oppførsel "tas" med en real runde dressur). Etter vi hadde jobbet ble han satt i "området sitt" (gangen, bak en trappegrind, hvor han kan se oss, men ikke komme bort til oss). Da sutret han i tre sekunder, og sovnet som en stein i halvannen time, til barna kom hjem fra "knask eller knep". Og jeg fikk den roen jeg trengte.

Det bør vel kanskje legges til at jeg ikke er overrasket over at jeg syns valpetiden er ganske slitsom - det var jeg veldig mentalt forberedt på. Og det har nok også hjulpet til at jeg har blitt veldig glad i pelsdotten, for han er jammen en skikkelig, rolig kosegris, bare han får brukt seg selv litt.

Jeg kjenner igjen hvordan det var å få et nytt barn. Det forrykker hele balansen, forskyver logistikken og inntil det har gått seg til, har det krevet mye av meg. Jeg skal absolutt ikke ha hund nå, nettopp på grunn av at den fininnstilte balansen ikke skal forrykkes. Livet er slitsomt nok.

Takk for denne tråden Ambivalensa! Det er veldig nyttig å få noen ærlige fortellinger også om baksidene ved sånne nydelige pelsdotter. Håper at ting går seg til for dere, men jeg tenker at det er slett ikke noe rart at det er tungt å omstille hjernen sin fra ikke-hund til valp.

Men de har ikke vondt av å lære seg å ikke gå i beina på deg, har de? Hos oss er det litt spesielt, siden valpen vi skal ha i et år skal bli førerhund, og dermed absolutt IKKE kan gå i beina på folka sine. Så vi har så vidt begynt å øve på at hun skal gå og legge seg "på plass". Vi setter henne også i buret når hun er i veien. (Hun blir masse lekt med og stimulert, altså, men finner fint roen i buret og slapper av der også). Vi har et stykke igjen på det der med å gå og legge seg, da, for å si det mildt.

Jeg og Hiawata har veldig lyst på hund, Høvdingen ikke. Han ser nok meg litt bedre enn meg selv noen ganger, for jeg ville nok følt meg fanget i oppmerksomhetskravet, slik som du, HV og Gaia beskriver.

Jeg kjenner en hund som eierne ikke var særlig glad i, nettopp fordi den krevde så mye oppmerksomhet. Det var vedig sårt å se på, og akkurat disse burde nok tatt seg selv i nakken og gjort slik Gaia beskriver og sett om mer oppmerksomhet og mer tid til mental trening kunne hjulpet, eller fått hjelp av noen som kunne avlaste med kos, trening og oppmerksomhet.

Det er akkurat sånn jeg har hatt det i perioder når jeg har passet hund. Det er delvis koselig, delvis bare mas. Men når jeg passer og vet jeg skal levere tilbake, så er det lettere å kose seg da, men jeg har innsett at jeg ikke skal ha hund i alle fall. 🙂

Jeg tenker at hun er jo fortsatt valp? Det blir kanskje bedre når hun blir eldre og roligere. Vi har passet spinnvill valp en uke, og jeg ble gal etter et par timer. Men vi passer også en voksen hund med ujevne mellomrom, og det er bare kos. Hvis hun får beskjed om å gå og legge seg gjør hun det, selv om hun aller helst skulle hjulpet til å lage middag eller hva det nå er jeg holder på med.

Moren til en venninne av eldste sa etter at de fikk hund at hun angret hver dag i to år. Men nå som den er voksen syns hun det er kos. De har setter da, den har jo vært spinnvill fra dag en.

Mange gode tips her, Ambivalensia! Jeg ser også at mine er veldig fornøyd og ganske slitne og lite krevende når de har fått jobbet litt. Det går an å utnytte den oppmerksomheten du får - det er veldig, veldig lett å trene en havanais, nettopp fordi den er så på eieren sin og bare ønsker å gjøre til lags. Utnytt det til å lære hunden basic dressur - og rare partytriks. Jobb litt med innkalling, sitt - på plass og bli til du roper på den - og så kan du lære den å danse på to ben, ligge død, rulle rundt og sånn.