Velkommen hit.
Som småbarnspedagog, er det hjertebarna mine du skriver om.
Jepp, mye av arbeidsdagen ser slik ut, men du glemte: en liten kar som nettopp har lært å gå, stabber mot deg og faller i armene dine med et lykkelig, nesten tannløst, smil.
Kari er bestevenn med Morten. Hun står i vinduet og tripper, og så hører vi et lykkelig hvin - Morten og mamma er på vei inn døra, og de to, bittesmå, bestevennene kaster seg om halsen på hverandre, Morten får et smellkyss på kinnet.
En gruppe på fem barn sitter rundt et bord. Foran dem er store ark, med herlig, myk og klissete fingermaling. Snart er det maling på hender, i hår, i ører og nese - og over alt på bordet. Barna babler lykkelige i munnen på hverandre.
Lille Lise gråter. Hun sitter på gulvet og er ulykkelig. Mikael krabber bort til henne, titter på henne, og stryker henne over håret.
Barna er ute, de sitter i sandkassa, godt påkledd med gummistøvler og regntøy. Det høljer. Noen spiser gjørme, andre kjører lastebil, alle er fulle av sand og vann, og de koser seg glugg i hjel alle mann.
Det er tid for bleieskift. Lille Mikkel ligger på stellebenken og smiler fra øre til øre, med stumpen i været og baken full av bæsj. Endelig - endelig er det tid for de fem minuttene hvor det bare er meg og Mikkel i denne barnehagen. Tid for de store "samtalene" mellom meg og den lille karen som såvidt har begynt å komme med sine første ord. Tid for en liten sangstund, bare mellom oss, tid for litt kiling på magen - og tid for en knusekos, før Mikkel slippes ned på gulvet igjen, med rein bleie på.
Ellen er ulykkelig, utrøstelig ulykkelig. Hun har nettopp begynt i barnehagen. Mamma har reist, og Ellen skjønner ikke hvorfor mamma er borte, og hun må være her, hvor alt er nytt, ukjent og skummelt. Jeg sitter på gulvet, med Ellen på fanget, vugger, småsynger og trøster. Ellen roer seg ned, gråt blir til hulk, hulk blir til hikst, og så blir det stille. Ellen sitter og sitter, kikker rundt seg, og gjemmer seg litt i halsgropen min i ny og ne. Forsiktig lirker jeg Ellen ned fra fanget og over på gulvet, fremdeles trygt mellom beinene mine, men likevel litt friere. Ellen sitter lenge, men så, forsiktig, beveger hun seg en liten halvmeter vekk fra føttene mine, en leke har fanget interessen. Sakte, sakte, men sikkert, lærer Ellen å stole på meg, stole på omgivelsene, og ikke mange dager etter, fyker Ellen rundt som en liten og trygg strikkball.
Det er hvilestund. 12 småtasser sover godt i vognene sine. Det er på tide å strekke på armer og bein og unne seg en liten kaffekopp på pauserommet, og nyte, for det er lov, nyte at det er stille rundt ørene, før barna våkner igjen.
Og dette var bare et lite bilde av hvordan det kan være å jobbe med mine hjertebarn - de jeg dessverre ikke har nakke og skuldre til å jobbe med lenger.
Nå jobber jeg med de store - det er et annet, men like spennende eventyr.
Å jobbe i barnehage er tøft. Vi har et utrolig ansvar lagt på våre skuldre - vi er bokstavlig, og i fullt alvor, ansvarlige for at de mest verdifulle menneskene i hele verden har det bra og er trygge, ivaretatt, sett, hørt og anerkjent, i løpet av dagen, og den dagen er lang for mange barn.
Greier man ikke se gledene, utfordringene og lykken i alt blodslitet det til tider er, er det på tide å finne seg ny jobb. Barna fortjener folk rundt seg som digger jobben sin.
Håper du og digger jobben din innimellom.
Inagh.
ja jeg er litt treig.
