Det er så utrolig kjedelig å spise alene!

sjuggerpløm skrev:

Jeg liker å spise alene, for da kan jeg lese.
Men jeg spiser ikke veldig ofte alene, så det ligger nok der antakelig.

Albertine skrev:

Når skal du spise kveldsmat da? Skal jeg stikke innom og holde deg med selskap?

Takk for tanken, men jeg er best selskap for meg selv nå. Siden du ikke ble med ut på øl i går drakk jeg din kvote også.
Det var gøy, men det hadde nok vært best om du var med og drakk din egen kvote.

Når jeg ikke har unger med førti i feber og direktelinje til legevakten skal jeg være med og drikke min kvote øl.

Bauche skrev:

Jeg spiser med TV'en når jeg spiser alene jeg.

Jeg også. Makan til luksus. Et godt måltid og en god serie eller film, uten forstyrrelser fra barn som ikke kan sitte rolig ved bordet osv, det er jo helt fantastisk! Jeg ELSKER å spise alene. Evt. bare sammen med mannen, men det er jo uhyre sjelden det skjer.

Det er bare det at med en gang det ikke er frivillig, da blir det utrolig kjedelig. Da vil man heller prate og fjåse enn å se på film.

Ja, sant det. Jeg hadde jo ikke syntes det var luksus om jeg ikke hadde villet spise alene.

Kaprifol skrev:

Det er bare det at med en gang det ikke er frivillig, da blir det utrolig kjedelig. Da vil man heller prate og fjåse enn å se på film.

Det er sånn det er.

Kirsebær: Fine kirsebærfat! Så plutselig for meg at alt du har har ett eller annet med kirsebær på seg.

Gardinene:


Toalettet:



osv. osv.

Clair: Jeg har mye kirsebærting, men ikke i leiligheten da 🙂 Og så er alle kirsebærsmykkene mine ødelagte av en eller annen grunn, så jeg føler meg helt naken.

Hvis jeg finner kule kirsebærgardiner skal jeg ha det på kjøkkenet, men enn så lenge er det gardinfritt der.

Jeg har alltid likt å spise alene, og koser meg med det. Men må ha avis, bok, tv eller FP, da. Og radio. Og lys. Og FRED!

Men å lage mat til bare meg selv er jeg ikke noe flink til. Ikke full middag, liksom. Litt fordi middag ikke er favorittmåltidet, akkurat...

Så lenge jeg bodde hjemme var "Noen som vil ha kveldsmat sammen med meg?" standard. Om ikke pappa eller min bror forbarmet seg over meg, skulle jeg være veldig sulten for å spise... Så hvordan skulle dette gå, når jeg flyttet hjemmefra, alene på en hybel? Jeg fikk med meg følgende tre formaninger hjemmefra: Lese er bra, men ikke BARE studere, leve også. Spis middag hver dag. Og ikke kom hjem med en Bergenser. (Morfar mente bergensere er sære folk. Mamma bare mente det er så mange tunneler på veien til Bergen, og tenkte på faren for at jeg ville bli igjen i Bergen etter studietiden...)

Jeg spiste middag forran tv'n i tre år. Så møtte jeg en medstudent, som dog ikke er Bergenser, bare bosatt der... Så nå er vi begge bosatt i Bergen... Men, jeg spiste middag hver dag.
Det er dørgende kjedelig å lage middag til bare en. Så lenge jeg bodde alene, så klarte jeg det. Fordi jeg følte jeg bare måtte. Men nå... er det bare til meg, nei, da blir det neppe skikkelig middag.

Så jeg skjønner deg, men bor altså litt for langt unna til å være til reel hjelp...