Marta Breen: Drit i kroppen!

Jeg skjønner at jeg nok snakker for menigheten her, altså, men jeg digger Marta Breen ekstra mye i dag, etter denne kronikken:
http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread313981/#post_313981

Særlig dette syns jeg er godt sagt:

Det har gått inflasjon i stolthetsbegrepet. Tidligere var ordet knyttet til en form for prestasjon, mens du i dag forventes å gå omkring å være stolt av medfødte egenskaper. Det er ingen prestasjon å ha en kropp eller å være en kvinne, dette er et tomt og importert selvhjelpsspråk. Det betyr ingenting.

Hvordan har du det med egen kropp?
Er den styrende for hvor bra du føler deg, sånn rent utover helsa?

Jeg likte også den godt. Jeg tenker at det er et mål å føle seg vel med egen kropp, men at det ikke er så himla nødvendig å være stolt av den. Også er jeg lei av at kropp skal bekjempes med kropp. Fir hver eneste superperfekte fotoshoppa kropp kommer ti med med strekkmerker og arr. Kan ikke kropp bare være der?

Jeg har det ganske greit med kroppen min. Det jeg er misfornøyd med er mest funksjon. Selvfølgelig har jeg (mange) dager hvor jeg føler meg stygg, feit, ufiks og deigete, men da ber jeg meg selv skjerpe meg. Jeg har et morsomt liv og en kropp som funker til det, og det er fint.

Jeg tenker jo at det er ganske trist at jenter utsettes for stadig mer kroppspress, og at det å være pen virker å være mye viktigere enn å være både flink og kul og grei og smart og klok. Jeg synes det er nitrist at unge jenter bruker lengre tid til å sminke seg enn til å gjøre lekser.

Det er klart at helse er viktig, men overvekt og helseproblemer er ikke et stort problem blant norske tenåringsjenter, og de fleste vil nok profittere på å bekymre seg mindre om hvorvidt de er tynne og pene nok og heller gi bittelitt mer f.

G jeg er vanvittig lei av disse unge, pene jentene som kjører på og synes det er en god ide å eksponere kroppen sin for å vise at de er så himla frie og stolte. Slik som i septemberutgaven av det nye, hvor Fotballfrua posere med stumpen bar, og budskapet var "slik har du aldri sett henne før". Meh. Slik har jeg jo ALLTID sett henne; poserende, sminket, stylet, airbrushet og plettfri. Så himla synd at jenter som får masse mediedekning og blir hørt når de blogger eller uttaler seg til pressen, at bruker den oppmerksomheten til å vise frem mest mulig naken hud.

Takk for link, jeg likte teksten veldig godt.

Tallulah skrev:

Jeg likte også den godt. Jeg tenker at det er et mål å føle seg vel med egen kropp, men at det ikke er så himla nødvendig å være stolt av den. Også er jeg lei av at kropp skal bekjempes med kropp. Fir hver eneste superperfekte fotoshoppa kropp kommer ti med med strekkmerker og arr. Kan ikke kropp bare være der?

Jeg har det ganske greit med kroppen min. Det jeg er misfornøyd med er mest funksjon. Selvfølgelig har jeg (mange) dager hvor jeg føler meg stygg, feit, ufiks og deigete, men da ber jeg meg selv skjerpe meg. Jeg har et morsomt liv og en kropp som funker til det, og det er fint.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er så mye perfekt kropp og uperfekt kropp og "jeg har lov å ha veltrent kropp og vise den frem" og "jeg har lov å være stolt av min deigmage".

Kropp som fungerer er mye viktigere enn kropp som ser ut på en spesiell måte.

Jeg er også drittlei at det skal være nakne (dame)kropper over føkkings alt, hele føkkings tiden. Om de er tynne eller tykke eller enpuppete eller gamle eller hva det er, hvorfor må absolutt ALT illustreres med det?! Foreløbig højdare er den Glava-reklamen som illustreres med et bakfra minibikinibilde i stort format. Det eneste du ser er rumpe. For en glavareklame.

Og om de er tykke eller tynne så er de jo like airbrushet alle sammen, så de er jo inntil det latterlige glatte, cellulittfrie, glødende og symmetriske uansett, så om det bidrar til bedre kroppsbilde for oss som kan stå litt mismodig og se på en skrukkete, humpete, flassende, dels hårete og grålig/blålig vinter-/morgenkropp i speilet, er jo heller tvilsomt...

Til spørsmålet om hvordan jeg har det med egen kropp? Tja, veldig fint egentlig. Utseendemessig er det få dager jeg ser mismodig på en kropp jeg syns ser ut som en halvtom potetsekk. Den er både fin og frisk, stort sett. Men "stolt" føles ikke veldig beskrivende for forholdet mitt til den, nei. Jeg liker den godt, jeg syns den er både pen og velfungerende. Og den ER der jo hele tiden, jeg bor i den, liksom, så man preges jo av kroppens tilstand, om det nå er sånn eller sånn. Jeg er veldig takknemlig også, og tar det ikke for gitt at den er så sunn og frisk og sprek som den er.

I den grad jeg er "stolt" så er det tidvis over egen innsats når det gjelder å få kroppen til å gjøre noe vanskelig, men da er det det jeg har gjort jeg et stolt av, ikke kroppen. Den samarbeider jo bare sånn passe med "løpe fort"-prosjektet mitt, siden den av natur er både langsom og lat. Så at jeg får den til å løpe noenlunde raskt av gårde krever mye innsats, og det er noe jeg er stolt av.

Men jeg tenker mye mer på veldig mange andre ting enn jeg tenker på kroppen min. Boka jeg leser, en diskusjon på FP, ungenes viderverdigheter, når jeg får lønn, hvor det e best å kjøpe frokostkaffebollen min, neste ferie, hva vi skal gjøre i helgen, når jeg skal få til å treffe Fine Folk jeg ser for sjelden, om vi skal klippe plenen en gang til før vinteren, om jeg skal bake en eplekake til eldstemann, for da blir han så glad, kanskje jeg skal ha et glass rødvin? Bare for å ta et sammendrag av de siste 10 minuttene. 😛

Jeg er også inderlig lei kroppsdyrkingen. Det er rett og slett ikke så interessant, verken med egen eller andres kropper, unntatt akkurat i helse- eller, eh, fornøyelsessammenheng. Hvorfor kropp, liksom, når man kan prate, skrive, lese, fotografere, engasjere seg i og tenke på så mye annet som er både mer spennende og nyttig?

Selvsagt syns jeg at min egen kropp tar for mye plass både fysisk og mentalt, men jeg øver meg på å tenke at det er viktigere ting her i livet. Jeg vil mye heller være sympatisk, interessant, smart, hardtarbeidende, snill og kreativ enn veltrent og fjong. Faktisk. Og det gjelder for alle jeg omgås også.

Love it!

Det er så uendelig mye jeg er mer opptatt av enn egen og andres kropp. Jeg blir alltid overrasket når voksne folk snakker med stort alvor om egen kropp eller, gud forby, andres kropper. Eller utseende. Jeg gremmer meg og blir litt flau samtidig. Jeg snakker aldri om verken egen eller andres kropp, og det eneste jeg er opptatt av når det gjelder egen kropp er at den skal være i balanse, for da føler jeg meg så bra, og da er jeg friere til å bruke tiden min på ting jeg liker godt fordi jeg har mer energi.

Jeg synes alle vi voksne damer skal være gode forbilder for tenåringsjentene ved å for guds skyld slutte å snakke så mye om kropp. Alt annet er mer inreressant.

Mange fine innspill her. Jeg tror ikke at jeg snakker særlig mye kropp, men jeg tenker altfor mye kropp (= min egen). Og jeg hater det.
Hvis jeg føler meg deigete og tjukk, har jeg en dårlig dag. Ikke bare dét heller, jeg føler meg utrolig verdiløs i tillegg. Altså verdiløs når det kommer til ting som ikke har noe med kroppen å gjøre, som jobben min, hvordan jeg er som mamma og kone, venn, datter, søster.
Dette er tydeligvis en slags indre defekt som oppsto i meg for lenge, lenge siden,
og det er utrolig frustrerende. Det føles på en måte barnslig. I hvert fall trist.

Jeg er helt enig i at det er viktig å være gode forbilder ved å slutte å snakke om kropp. Vi prøver så godt vi kan, å ikke snakke om kropp. Og vi har ikke tilgang til TV-reklame. Vi har ingen ukeblader eller aviser heller, men jeg regner selvfølgelig med at barna snapper opp lettkledde damer hist og pist likevel.

I jobben min har jeg jo verdens mest akademiske, saklige og systematiske tilnærming til kropp (anatomi/patologi). Det er jo helt hinsides toskete at jeg bruker så mye mental kapasitet på å tenke på min egen _helt ordinære_ kropp.

Jeg er velsignet heldig, for kroppen min bare er. Jeg liker den, den virker, den er nesten alltid smertefri, den har båret og næret tre barn, den gir meg mye moro, den er sterk og utfører det meste jeg ber den om.

Jeg synes det er idiotisk med alt maset om kropp. Det tar oppmerksomhet fra viktigere ting. Det er et tankefengsel. Det er en måte å fange folk, og spesielt damer, på, gjøre dem ufrie, hindre dem i å tenke mer spennende tanker, være kreative, kunstneriske, opprørske eller morsomme.

Hvis jeg skulle ha holdt et folk i sjakk, så ville jeg sagt at de burde bruke tid på å følge sære dietter, trene i timesvis, holde seg sykelig tynne eller vilt muskuløse, konstant skamme seg over hvordan de så ut og heller bruke tid og penger på cellulitter, rynker og valker, enn å endre samfunnet rundt seg, gjøre ting som gjør dem glad eller bruke tid på sanselige ting som ser pent, ut, lukter godt eller smaker deilig.

Harriet Vane skrev:

Jeg er velsignet heldig, for kroppen min bare er. Jeg liker den, den virker, den er nesten alltid smertefri, den har båret og næret tre barn, den gir meg mye moro, den er sterk og utfører det meste jeg ber den om.

Jeg synes det er idiotisk med alt maset om kropp. Det tar oppmerksomhet fra viktigere ting. Det er et tankefengsel. Det er en måte å fange folk, og spesielt damer, på, gjøre dem ufrie, hindre dem i å tenke mer spennende tanker, være kreative, kunstneriske, opprørske eller morsomme.

Hvis jeg skulle ha holdt et folk i sjakk, så ville jeg sagt at de burde bruke tid på å følge sære dietter, trene i timesvis, holde seg sykelig tynne eller vilt muskuløse, konstant skamme seg over hvordan de så ut og heller bruke tid og penger på cellulitter, rynker og valker, enn å endre samfunnet rundt seg, gjøre ting som gjør dem glad eller bruke tid på sanselige ting som ser pent, ut, lukter godt eller smaker deilig.

Amen.

Harriet Vane skrev:

Hvis jeg skulle ha holdt et folk i sjakk, så ville jeg sagt at de burde bruke tid på å følge sære dietter, trene i timesvis, holde seg sykelig tynne eller vilt muskuløse, konstant skamme seg over hvordan de så ut og heller bruke tid og penger på cellulitter, rynker og valker, enn å endre samfunnet rundt seg, gjøre ting som gjør dem glad eller bruke tid på sanselige ting som ser pent, ut, lukter godt eller smaker deilig.

Eller som SU sa det på midten av nittitallet en gang - det blir ikke revolusjon så lenge jenter bare teller kalorier.



(Rompa til venstre er for øvrig min. Det får jeg ikke lov til å si høyt når Storesøster har venner på besøk. )

Fantastisk, Acsa!

Jeg er ikke like opptatt av kropp som jeg var for bare noen år siden, men fortsatt litt for mye. Men jeg jobber med saken.
Utseendet var i mange år omtrent det eneste jeg trodde jeg hadde, og selv ikke det var jeg fornøyd med. Men man fikk da oppmerksomhet nok fra menn i det minste. Men tomhetsfølelsen var alltid der ...
Men nå etter en nokså dramatisk slutt på forholdet til faren til jentene mine har ting virkelig endret seg til det bedre, og jeg håper jeg en dag kommer dit Harriet er.

Ellers enig i det at en kropp er liksom ikke så mye å være stolt av. Glad i, ja. Men man burde heller fokusere på å få til ting man kan være stolt av.

Herlig plakat, Acsa!

Kroppen er en stor del av oss, og jeg syns ikke en skal redusere den til å bare være en ubetydelig del som ikke har betydning for noe som helst. Eller som det skal være feil å snakke om på generell basis.

Men snakket om å være STOLT av kroppen sin er veldig fremmed for meg, enten det nå gjelder sixpacken eller strekkmerkene. Ideen om å vise rumpa i dameblader med en eller annen idiotisk begrunnelse likeså. Jeg er lei av å se nakne perfekte kropper og nakne uperfekte kropper, og dauer av folk som kler av seg for diverse saker og syns at det er noe en statsminister burde gjøre.

Filifjonka skrev:

Kroppen er en stor del av oss, og jeg syns ikke en skal redusere den til å bare være en ubetydelig del som ikke har betydning for noe som helst.

Det er det vel ingen som har sagt? Hviordan kroppen fungerer har avgjørende betydning i hverdagen. Det er å føle stolthet/skam over utseendemessige detaljer som er temaet her.

Pebbles skrev:

Det er det vel ingen som har sagt? Hviordan kroppen fungerer har avgjørende betydning i hverdagen. Det er å føle stolthet/skam over utseendemessige detaljer som er temaet her.

Nei, det var ikke helt det du sa, men det var ditt innlegg som (for meg) gikk for langt i den retning. Kroppen er ikke bare funksjon.

Filifjonka skrev:

Nei, det var ikke helt det du sa, men det var ditt innlegg som (for meg) gikk for langt i den retning. Kroppen er ikke bare funksjon.

At vi to har ulikt blikk på kroppen og hva som er viktig med den, er vel greit?

Men jeg er også opptatt av hvordan kroppen ser ut - men mest i retning av at når kroppen er i balanse, så er den jo naturlig slank og velfungerende. Jeg ønsker meg ikke en slank kropp kun for utseendet skyld, for å si det sånn.

Men det jeg vil poengtere, er vel mest omfanget av kroppsfokuset. At man registrerer hva som funker og ikke og hvor man ønsker en endring, er én ting. Å bruke masse tid på å bekymre seg for om egen kropp er god nok, er noe annet. Det tar fokuset og energien vekk fra fine aspekter ved eget liv, men det kan også være navlebeskuende i en slik grad at det tar noe vekk fra andres liv - man kunne rett og slett brukt fokus og energi på en mer meningsfull og givende måte.

Selvfølgelig skal man ikke late som om kroppen ikke finnes og selvfølgelig er det en fin og viktig ting å føle seg vel i sin egen kropp.

Det er ikke sikkert vi er så uenige heller altså. Jeg er også veldig lei ekstremt kroppsfokus og nakenhet på utstilling og alt sammen.