Er dette ironi?

Jeg er jo en halv generasjon eldre enn mange andre her, og moren min var i jobb. Så den fortellingen om at mor var hjemme, er faktisk 50 - 60 år gammel. I hvert fall i Oslo, der jeg er fra, jobbet de aller fleste mødrene også.

Jeg fødte både på 80-tallet og i 2002, og permisjonen var jo kortere da enn nå. på 80-tallet jobbet jeg som dagmamma og studerte med lite barn (og det var VANSKELIG å få barnehageplass, eldste fikk først da hun var 4, vi brukte dagmamma) - i 2002 begynte jeg å jobbe igjen etter 8 måneder. Da fikk jeg barnehageplass som rekruttering til ny jobb.

Jeg synes innlegget var litt dust, og ble provosert. Hun skyter i alle retninger - mot barnehagen som ikke har lært ungene hennes skills hun ønsker de hadde, og mot besteforeldre og andre slektninger som visstnok har lovt å stille opp, men som tydeligvis ikke er med på ferien hennes.

Vi har alltid syntes ferie med ungene var fint. Vi har prøvd å begrense aktiviteter som badeland og parker til noen få dager, og lagt inn roligere greier i mesteparten av ferien - rett og slett fordi vi voksne ikke digger lange køer og hylende barn, og fordi vi i løpet av karrieren som firebarnsforeldre, har lært at en lang dag i feks Dyreparken, like gjerne kan ende i hyl, frustrasjon og overstimulering, som gøy og gode minner.
Krabbefiske, skogsturer med bærplukk og bading på strand i stedet for badeland har ofte vært veldig fint og dessuten adskillig billigere enn parker og badeland og sånn.

Hvis hun er ironisk, klarer jeg ikke å fange det opp.


Og vi var i Frankrike en uke da vi drev bleieavvenning for pøbelprinsessen - og det er virkelig en hel verden av kule, morsomme, lekre og bohemske toaletter langs veier og i serveringssteder i Frankrike. Jeg vurderte a lage en coffeetable-bok med gøyale doer etter den turen.

Ja, vi drev heller ikke med badeland og fornøyelsesparker da ungene var små. Mine "stakkars" unger har aldri vært i verken Dyreparken i Kristiansand, Tusenfryd eller Legoland. Vi har heller aldri vært på all inclusive hotellferie, hvor vi måtte forholde oss til matsaler med buffet. Men tror de synes de har hatt fine ferier likevel altså (håper jeg )

Jeg klarer heller ikke å lese ironi i dette og tror faktisk at hun mener det, utrolig nok.

Jeg har heller aldri forstått de som synes at det er så skrekkelig anstrengende å være på ferie med egne barn. Jeg har heldigvis stort sett syntes at det var hyggelig. Men vi har heller aldri hatt veldig storslåtte ferier og har hatt tid til alle de rolige tingene.

Det ene jeg kan kjenne meg igjen i er alle de som før barnet kommer, eller mens det er veldig lite er så opptatt av hvor mye de skal stille opp og så plutselig ikke er der når barnet er stort nok til at man kunne ønsket seg litt barnevakt. Der har jeg oppriktig vært skuffet over egen familie og ønsket at de i større grad hadde hatt lyst til å være sammen med våre barn. De ville gjerne være med dem, men da skulle vi også være der og ta alle de kjedelige tingene. Men, vi overlevde det også.

Og at mødre var hjemme for en generasjon siden? Som noen over her sa, de som får barn nå er jo snart våre barns generasjon. Og da er det minst to generasjoner med mødre som har vært i jobb før dem. Jeg skjønner heller ikke hvorfor det skulle gjort hennes liv lettere. det er jo det å være hjemme med barn hun tydeligvis synes er så fælt.

Jeg skal innrømme at selv om barnehagen ikke har tatt pottetreningen, så er det, for begge mine barn barnehagen som ga oss beskjed om at de syntes at de var klare og som la masse av grunnlaget for at det var en grei prosess. Og har tok jeg med glede i mot vennlig og faglig kvalifisert hjelp.

For å balansere litt, så representerer jeg da den delen av foreldre som synes ferie med småbarn var dødsslitsomt. Uansett format. Jeez, jeg er glad det er ferdig! Men jeg har liksom tenkt at sånn er det, suck it up og ikke noe å skrive kronikk om.

Og alle som da sa : «bare vent til de blir eldre» kan ta seg en bolle. Jeg tar 14 av mine tenåringer over mine to kranglete småbarn any day. Og jeg har ikke savnet den tiden ett sekund. Endelig har jeg nok erfaring selv til å ikke la andre få romantisere noe jeg synes var skikkelig slitsomt. «Dette er den beste tiden», sa kollega da mine var 2 og 5 og jeg nesten gråt på jobb. Nei og atter nei, er min fasit, mange år senere. Mine følelser var valide.

Moren min måtte slutte i sin elskede lavt betalte jobb da hun fikk meg på 70-tallet og var hjemme til langt utpå 80-tallet. Årsak: null barnehager i vårt relativt urbane områder. Uten barnehage og sfo gikk ikke hverdagen i hop med lav lønn, så hun ofret seg.

Søsteren min og jeg fikk plass i daghjem (datidens barnehage) i 1967 - så det var nok flaks. Aner ikke hva det kostet. Da jeg begynte på skolen, var naboen i etasjen over dagmamma for meg. Ingen SFO på den tiden. Jeg var hjemme alene fra 2 klasse, med nøkkel rundt halsen - og husker at jeg likte det godt. Men nøkkelbarn var jo et begrep og mange var bekymret.

Det var jo også veldig dyrt. Så lønnen til en ubetydelig sekretær pluss månedskort strakk ikke til. Noen lærere hadde fortrinn, alenemødre hadde fortrinn. Tror detbare var en liten barnehage i kirken i en hel skolekrets.Gikk i 5 årsklubb, park og førskole, men det dekket jo kun 4 timer daglig.

Er er på linje med Pelle. Jeg syntes ferie med yngstemann var helt jævlig, for å si det rett ut. Noe jeg måtte stålsette meg til. Når andre strålte over "fantastisk kvalitetstid med barnet", var jeg en som en utslitt skurefille som ikke hadde hatt det koselig så mye som et minutt i løpet av dagen. Det var tungt, og jeg synes det nærmest slemt å si at "det kan da ikke være så fælt å være på ferie med barna". Jo, det kan det. Jeg har hatt ett barn som var relativ enkelt å ha med å gjøre, og ett som var ekstremt vanskelig, så der er det ingen fasit.

Men som Pelle sier: Det er ikke noe å skrive kronikk om.

Takket være en mann som er tålmodig og rolig som natta er lang så har ferier gått helt fint for oss når gutta var små. Men vi valgte feirer der vi ikke måtte stresse oss i hjel.

Men sommerferien som lærer sammen med to små unger har ikke vært like moro synes jeg. Jeg gledet meg til å komme tilbake på jobb hvert år i mange år mens gutta var små. Jeg er verken tålmodig eller rolig, så jeg har holdt meg hjemme med de der jeg har følt en form for ro i det kjente. Å være småbarnsmor var aldri min greie, men det er jo jeg som har vært problemet der. Ikke gutta, og i alle fall ikke noen andre sin feil.

Divine: jeg skal absolutt ta det forbeholdet at jeg har hatt forholdsvis enkle barn. I tillegg til at de var to tette som lekte godt sammen og det hjelper veldig.

Så ja, jeg kan beklage den.

Vi har stor aldersforskjell på våre barn. Å feriere med en toåring og en niåring for eksempel, gikk helt fint for oss, men jeg tenkte ofte at to relativt små samtidig, hadde vært noe helt annet, som jeg ikke tror hadde vært noe jeg hadde fikset på strak arm.

Og jeg skjønner at det er slitsomt - men jeg reagerer som flere andre her på at det i kronikken ligger en slags forutsetning om at andre skal avlaste - og en slags forundring over at det er slitsomt, som jeg tenker er en del av greia med barn. Det er en utfordrende tid i livet med små barn for veldig mange. En masse greier i voksenlivet som må settes på vent fordi det er så arbeidsintensivt med små barn. De trenger noe hele tiden, liksom. Urimelige til det ekstreme, kan de også være. Store barn kan være himla utfordrende og de har ofte adskillig større livskriser enn små - men man får uansett noen lengre lommer med tid for seg selv når barna vokser til. Og innimellom er store barn adskillig mer mottakelige for fornuft, gode argumenter -eller når alt annet feiler; bestikkelser.

Da yngste dro på folkehøyskole som 19-åring hadde vi hatt barn i hus i 35 år sammenhengende. Men ikke mer enn en småttis samtidig noen gang.

Altså, vi hadde ein sommarferie der vi hadde leigd ei "stuga" i Värmland, midt mellom eit vatn og eit straumgjerde med hestar. Det var den sommaren Ungen fann ut korleis han skulle klatre ut av reisesenga... Etter to dagar med gjeting av vettlaus og mobil nesten-toåring, drog vi heim og avslutta ferien i trygge omgivelser.

nokon skrev:

Altså, vi hadde ein sommarferie der vi hadde leigd ei "stuga" i Värmland, midt mellom eit vatn og eit straumgjerde med hestar. Det var den sommaren Ungen fann ut korleis han skulle klatre ut av reisesenga... Etter to dagar med gjeting av vettlaus og mobil nesten-toåring, drog vi heim og avslutta ferien i trygge omgivelser.

Huff! den perioden hvor motorikken er velutviklet, mens forstanden mangler fullstendig, er VELDIG slitsom.

Pøblis skrev:

Huff! den perioden hvor motorikken er velutviklet, mens forstanden mangler fullstendig, er VELDIG slitsom.

Ja, men vurderte aldri å skrive kronikk om at barnehagen burde gjort ein betre jobb ... Eg bare innsåg at det ikkje var idyllisk å vere på ferie med åpen terrasse like ved eit vatn.

Vi hadde tidvis slitsomme perioder i feriene med små barn. Ulik alder som alle krevde forskjellige ting krevde en del. Og rutiner som måtte holdes. Vi reiste mye med eller til familie. Hotellferie hadde vi ikke råd til. Ikke hadde det passet oss eller, det hadde vært for mye styr.

Jeg brukte litt tid på å finne ut at ferie ikke bare var avslapping og mulighet til å hente seg inn. Det er hverdagens behov for rutiner, søvn, mat, skift osv. Det er mulig moren som har skrevet innlegget ikke helt har klart tilpasse seg ny ferieform.

Jeg synes skrivestilen var litt skivebom, men jeg er helt enig med henne i hovedpoenget som jeg mener er:

sitat skrev:

Vi snakker fortsatt om barnehagen som «et tilbud», men sannheten er at den er et fundament. Når barna tilbringer nesten halve sin våkne barndom der, må vi også gi barnehagene ressursene de trenger til å være nettopp det.

Jeg tenker at det hun skriver ikke er ironi, men en parodi med negative briller? Hun tar alt som er vanskelig (fordi barnahagene har et veldig stort ansvar som dessverre ikke vises i ressursbruk, lønn eller status) og forstørrer det.

Jeg er helt enig i at mye som foreldre tradisjonelt har gjort må/bør skje i barnehagen. Det er jo leit på mange måter, men fordelingen av tid gjør at det blir slik. Og hvis barnehagen ikke har ressurser må "det tapte" bli tatt tak i ferier og helger.

Dette minne jo om diskusjonen om lekser i skolen. All forskning viser at de som tjener på lekser er de heldige som har foreldre med ressusser. Alikevel outsources deler pga knappe ressursser.

Jeg er overrasket over hvor negativt dere leser henne. Jeg er i og for seg enig i at det ikke var så bra vinkling, men jeg synes min tolkning av lesingen er greit innefor,

Jeg elsket denne litt:
https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/GyWV6V/hvem-sa-at-det-er-lett?fbclid=IwY2xjawLrC_lleHRuA2FlbQIxMABicmlkETA3aUZZUzg1dVJxYWpJb1FYAR5zH8BRikITRfISApezoXAhFjBLHLY98g7FrNUJxu1HN2N-GXID2Jz9xQzKRQ_aem_Vyc_2j03yKiMZoLBKnRvJw

Ulike utfordringer i ulke aldre er absolutt en greie.

Det jeg husker best er den sommeren vi hadde lånt hytte på Tysnes, en feriedrøm rett utenfor Bergen. Vi hadde koselig hus med fint uteområde, det var mulig å leke og gå tur og bade og alt lå til rette for en idyllisk ferie. Og niåringen ville ingenting og slo seg så vrang at vi tilslutt reiste hjem noen dager for tidlig fordi bare ikke orket mer surmuling.

Ja, jeg skjønner jo at det er ulike utfordringer og ulik grad av stress på ferie med småbarn. Det som blir rart for meg er å presentere det som et strukturelt samfunnsproblem, og som et faktum at det generelt er forferdelig å feriere med barn, bare fordi hun opplever det slik. Det er jo i høyeste grad et personlig problem, som kommer av ens egen individuelle situasjon, og de helt spesielle utfordringene man har med egne barn. Som ikke engang trenger å være det samme for alle barna i en søskenflokk. Det har ingenting med verken barnehagen og mangel på ressurser der, eller egne familiemedlemmers deltakelse å gjøre. Det er jo mye som ikke ble helt slik jeg hadde trodd det skulle bli, da jeg fikk barn, og særlig da jeg hadde babyer, men det er da ikke samfunnet sin skyld. Heller ikke foreldrene mine sin skyld. Og for andre var det helt annerledes. Og jeg kunne også bli fresesint av utsagn som "ta vare på denne dyrebare tiden, den går så alt for fort", da jeg hadde opp over ørene med tvillingbabyer og en rabiat toåring med hysteriske raserianfall flere ganger om dagen. Jeg syntes ikke tida kunne gå fort nok. Men det var jo slik det var for meg personlig, det hadde ikke ramlet meg inn å skrive en kronikk og kritisere manglende tilrettelegging for at mitt liv skulle gå glatt, eller at mine ferier skulle være idylliske. Ikke at jeg hadde hatt tid og kapasitet til det heller akkurat.

My skrev:

Ja, jeg skjønner jo at det er ulike utfordringer og ulik grad av stress på ferie med småbarn. Det som blir rart for meg er å presentere det som et strukturelt samfunnsproblem, og som et faktum at det generelt er forferdelig å feriere med barn, bare fordi hun opplever det slik.

Enig i at siste del kunne hun ha spart seg (men jeg opplevde det som er virkemiddel for å personifisere den strukturelle kritikken)

Er dere ikke enig i at det er et strukturelt samfunnsproblem at man MÅ ha barnehage (eller leve et veldig alternativt liv) i dag? Og at barnehagene (i likhet med skolene) har for lite til å dekke opp for det ansvaret de (indirekte) har fått. For barnehager i motsetning til skoler er jo ikke pålagt, så blir litt gråsone.

Jeg føler at denne kronikken var et forsøk på kåseri, hvor teksten burde vært strammet opp og det burde vært en tydeligere agenda og ett tema som kronikkskriveren holdt seg til. Hun burde ha tenkt gjennom det absolutt viktigste med å skrive en tekst: Hva er det egentlig du ønsker å oppnå med å skrive dette? En strammere struktur med færre tema ville gjort dette til en mye mindre kontroversiell kronikk.