Innføring av karensdager ved sykdom

...

Tja. Jeg tror ikke Karensdag er særlig smart egentlig. "Skulkefraværet" går sikkert ned litt, men det tror jeg mer en utjevnes av at syke mennesker som ikke kan gå glipp av en dags inntekt, går på jobb og smitter andre. Som igjen får fravær.

daffy skrev:

Tja. Jeg tror ikke Karensdag er særlig smart egentlig. "Skulkefraværet" går sikkert ned litt, men det tror jeg mer en utjevnes av at syke mennesker som ikke kan gå glipp av en dags inntekt, går på jobb og smitter andre. Som igjen får fravær.

Akkurat dette har jeg tenkt på også. Jeg syns det er nok av syke folk på jobb uansett jeg - ihvertfall på min jobb.

Da hadde jeg gått på jobb denne uka og smittet folk med en mulig SI fordi jeg ikke hadde hatt råd til å miste flere dagers lønn.

daffy skrev:

Tja. Jeg tror ikke Karensdag er særlig smart egentlig. "Skulkefraværet" går sikkert ned litt, men det tror jeg mer en utjevnes av at syke mennesker som ikke kan gå glipp av en dags inntekt, går på jobb og smitter andre. Som igjen får fravær.

Dette tror jeg er et slett ikke utenkelig resultat, dessverre. Det er en grunn til at jeg ikke synes karensdager er den beste løsningen.

Dertil, all den tid det er langtidsfraværet som er problemet, så tror jeg ikke karensdager er løsningen. Det er arbeidet med å få langtidssykemeldte tilbake på jobben som er vesentlig her, og da er ikke en dag eller to i begynnelsen av sykefraværet et virkemiddel som funker så godt, vel?

Der jeg jobber tror jeg ikke det har vært en dag uten at noen var sykemeldt. Dvs, jeg lurer på det kanskje var ei ukes tid på høsten da jeg begynte... Ellers har det vært minst en langtidssykemeldt hele tiden. Da snakker vi om en avdeling med rundtom 30 ansatte, i en periode på 6 år. (Jeg har for den del bidratt til statistikken selv også, jeg var gradert sykemeldt siste del av svangerskapet. Men det var aldri tvil om at jeg ville komme tilbake da, skulle bare få en unge og ha en permisjon først... (og så skulle jeg visst jobbe redusert grunnet manglende barnehageplass et år etter det igjen...men det er en annen sak)

Når noen blir borte i et år, eller til og med lenger, da er det ikke om de får lønn den første dagen eller ei som er avgjørende... Det vesentlige er å få dem tilbake.

Vi har fått ei tilbake, til 80% eller noe sånn i alle fall, etter over et års frvær. Vi har fått ei anna tilbake, etter to lange fravær på tilsammen over et år (ryggoperert) Vi har fått en tredje tilbake 50% etter to års fravær. Den fjerde er fortsatt sykemeldt...eller, hun er vel forlengst over på rehabilitering eller noe sånt nå, hun har vært sykemeldt siden... vel, det var litt av og på i begynnelsen, men det er vel 3 år siden eller noe sånn... hun tviler jeg på vi får tilbake, men 3 av 4 er i allefall tilbake. I tillegg er jo jeg (teoretisk sett) tilbake, hun andre som var sykemeldt med bekkenløsning kom jo også tilbake etter permisjon (begge gangene). Hun som fikk kreft kom aldri tilbake da, men det visste vi jo. Hun var sykemeldt allerede før jeg begynte, og frem til hun døde.

Det jeg kan si, de tre av de fire som kom tilbake, var inneimellom på besøk på jobb, spiste lusnj med oss, var med på sosiale sammenkomster, julelunsj og sånn. Hun som ikke er tilbake, har vi vel knapt nok sett siden hun ble sykemeldt. Jeg tror det har mye å si, det å holde kontakten med jobb (kombinert med diagnose, selvsagt). Hvorvidt de hadde fått en karensdag eller ei... det tror jeg ikke hadde betydd nevneverdig mye.

Karensdager er skikkelig greit for kronikere.

Det jeg forstod ut fra nyhetene var at det var snakk om 75% betaling den første dagen man var syk (deretter 100 % sykepenger fra dag 2).

Jeg synes dette er veldig vanskelig. Ikke alle har like høy arbeidsmoral, og kan nok være mer fristet til å bli hjemme når man uansett får betalt. Derfor vet jeg ikke helt hvor kritisk jeg er til en ordning hvor man får betalt, men ikke fullt, den første dagen man er syk.

Jeg tror også at karensdager kan føre til unødig smitte. Samtidig har jeg ved noen anledninger stusset på fraværet til enkelte. Vanskelig å bli helt enig med meg selv kjenner jeg.
Ang langtidssykefraværet, det brukes altfor få virkemidler for å få sykmeldte tilbake i jobb. Ser det begynner å bli en større verktøykasse nå, men ikke nok ennå. Jeg har troen på at tiltak settes inn etter en mnd sykmelding, uansett. Er du sykmeldt pga ryggen kan du ha godt av ryggskole og gruppetrening, er du sykmeldt pga psykiske lidelser kan du ha godt av gruppeterapi og sosial trening osv. Man må selvsagt se enkeltmennesket i dette, men jeg tror enkle virkemidler kan forebygge mye.
Kanskje et kvalifiseringsprogram for sykmeldte hadde vært noe på lik linje med kvalifiseringsprogram for de som sliter uten jobb og utdanning?

Jeg tror karensdager er en bedre løsning enn å utvide arbeidsgiverperioder osv. Kronisk syke og gravide er det jo ordninger for der bedriften får refusjon for første sykedag.

Jeg kjenner til mange som mener egenmeldingdager er "fridager" er en syk buker en sykmelding. Å ta en "tredagers" er dessverre et begrep for altfor mange.

Å legge føringer for hvor lange sykmeldinger kan være for forskjellige diagnoser virker rart for meg, i all den tid dette er personer og ikke diagnoser som sykmeldes. Leger bør ha mulighet til å vurdere situasjonen.

daffy skrev:

Tja. Jeg tror ikke Karensdag er særlig smart egentlig. "Skulkefraværet" går sikkert ned litt, men det tror jeg mer en utjevnes av at syke mennesker som ikke kan gå glipp av en dags inntekt, går på jobb og smitter andre. Som igjen får fravær.

Jepp! Sånn er det i Sverige. Folk går halvsyke på jobben, de fleste har ikke råd til å gå glipp av penger. Så smitter de andre, og så har man det gående. I tillegg så er det vanskelig å skulle yte optimalt på jobben, når man egentlig burde holdt senga.

Nei, jeg tror ikke det. For min del kunne det i perioder gjøre at det føltes lettere å holde seg hjemme (vondt i hodet eller slikt) fordi jeg likevel tok regninga selv. I andre perioder kunne jeg istedet tvunget meg på jobb selv om jeg absolutt burde holdt meg hjemme. Om noen dagers lønn trekkes fra lønnsslippen, kan jeg nemlig slite i andre perioder. Og jeg tror ikke jeg nødvendigvis gjør en god jobb i møte med mennesker som har det fryktelig vanskelig når jeg er feberfrossen og har vondt i kroppen. Og ikke er det sikkert at de setter pris på mine baselusker, heller.

Men jeg ser at vi bør ha tiltak som reduserer langtidsfravær, det gjør jeg.

Jeg tror sykefravær må deles inn i to grupper:
1. korttid
Her tror jeg at karensdager kan ha en effekt og er på linje med Tjorven her. Redusert betaling første dagen kan kanskje ta bort noen "skulkere"
2. langtids
Her tror jeg et inkluderende arbeidsliv og tettere samarbeid mellom alle instanser har mye å si. Tilrettelegging på arbeidsplassen. Om man ikke kan gjøre jobben sin, kanskje man kan være tilstedet et par timer i uken bare for kontakten skyld. Det er mange som mener at når man er sykemeldt, så har man fri og skal ikke ha noe med arbeidsgiveren å gjøre. Dette blir på en måte helt feil for meg.

Siden sykefravær er komplisert og sammensatt mener jeg at flere tiltak er nødvendig. Jeg tror at karensdager er fornuftig i forhold til de som har gjentatt fravær, for jeg er ikke i tvil om at det veldig ofte er viljen det står på. Hvor syk er syk, liksom. Det er jo et spørsmål om hvor syk vi føler oss. Og så lenge det ikke koster oss noe å ta en dag hjemme er det kanskje lettere å bli under dyna.

I forhold til langtidssykefravær ser jeg at regjeringen vurderer å lage retningslinjer ala det man har i Sverige (uten at jeg kjenner dette ut over det jeg har lest på nettet i dag), med mer faste grenser for fravær av ulik art. Jeg vet ikke om dette er veien å gå.

Jeg tror, selv om det ikke er populært, at hvis vi skal få ned sykefraværet (langtids) så må sykelønna være mindre enn ordinær lønn. Jeg aner ikke hva som er realistisk, men hvis man f.eks. fikk 90 % lønn i stedet for 100 %, så tror jeg nok at mange ville valgt å forsøke seg i jobb igjen litt tidligere.

Jeg tror ikke på at nordmenn er så mye sykere og svakere enn alle andre lands befolkninger. Derimot tror jeg at vi har svært gode sykelønnsordninger, og jeg tror at det er økonomisk motivasjon som vil gjøre oss "friskere".

Dessverre vil alle slike endringer ramme kronisk syke uforholdsmessig hardt. For disse gruppene tror jeg det er lurt at det legges inn noe økonomisk støtte f.eks. fra NAV, direkte til disse.

Jeg blir mer enn litt overrasket når noen, som Bina, skriver "...jeg er ikke i tvil om at det veldig ofte er viljen det står på." Hvor tar dere det fra? Hvilke undersøkelser, rapporter eller hva som helst gir dere rett til å ikke være i tvil om at det ofte er viljen det står på? Og ofte i forhold til hva?

Et annet problem med karensdager er at det "rammer" veldig skjevt. Mange yrkesgrupper har muligheten til å ta hjemmekontor en gang i blant, og vil dermed kunne unngå å få redusert lønn, mens sykepleiere, lærere, butikkansatte og mange andre aldri har det, og dermed må enten gå på jobb og smitte de andre, eller ta den reduserte lønna. Det er veldig urettferdig.

Jeg vet ikke hva som er riktig å gjøre men forstår godt at noen grep må tas i Norge. Det er noe riv ruskende galt med mange folk sine holdninger til det systemet vi har i Norge i dag og det er også noe "galt" når så mange mennesker i 30 årene er langtidssykemeldte. Jeg hører stadig om folk som truer med å sykemelde seg ved konflikter på jobb eller planlegger hvordan graviditeten skal bli, dvs "tenker jeg jobber 50% fra 5 mnd eller noe" (ja, sitat fra en slekning for bare par dager siden om hvordan svangerskapet "skal bli utover"). Det skal jo ikke være opp til folk selv å bestemme om / når man sykemelder seg men noe en lege vurderer om det er behov for eller ikke.

Det er synd at misbruk av noen grupper skal ødelegge et velferdssystem som vel kanskje i utgangspunktet ikke var så bærekraftig i det lange løp.

LilleBulla skrev:

Et annet problem med karensdager er at det "rammer" veldig skjevt. Mange yrkesgrupper har muligheten til å ta hjemmekontor en gang i blant, og vil dermed kunne unngå å få redusert lønn, mens sykepleiere, lærere, butikkansatte og mange andre aldri har det, og dermed må enten gå på jobb og smitte de andre, eller ta den reduserte lønna. Det er veldig urettferdig.

Godt poeng, det er veldig veldig urettferdig.

Jeg lurer litt på om skulkerene virkelig er sååå utbredt at de skaper en legitim grunn for karensdager, sett opp mot smittebærer-argumentet. Det varierer sikkert, på min jobb er det ialle fall mange fler smittebærer-folk enn skulkere, virker det som. Korttidsfraværet er lavt. (og vi er IA, så vi kan ta flere egenmeldingsdager) Vi har derimot flere slike smitte-folk, og jobber litt med å innføre askept for holdningen om at det er bedre å holde seg hjemme en dag eller to, og bli fort bedre, enn å gå omkring og hangle i ei uke eller to, og smitte flere andre.

Men det varierer sikkert rundtomktring?

(Og ja, det med hjemmekontor ser jeg. Min mann tar gjerne hjemmekontor når han føler seg småpjusk. Det kan ikke jeg.)

daffy skrev:

Tja. Jeg tror ikke Karensdag er særlig smart egentlig. "Skulkefraværet" går sikkert ned litt, men det tror jeg mer en utjevnes av at syke mennesker som ikke kan gå glipp av en dags inntekt, går på jobb og smitter andre. Som igjen får fravær.

Akkurat det er det gjort et poeng av her i USA. Her er det folk som faktisk ikke har sykedager i det hele tatt. As i. Er de borte, risikerer de å inne ha noen jobb når de kommer tilbake. Så folk går på jobb uansett hvor syke de er. Og det er typisk folk i service-næringen, type restauranter, eller i produksjonen, som har så dårlige rettigheter. Og de burde jo være borte når de er syke, sånn mht smittevern.

Så her diskuterer de om alle burde ha rett til å være borte fra jobb nær de er syke .

Jeg vet ikke om karensdager er veien å gå, for noen vil det føre til at de går på jobb selv om de er syke. Og det er vel sant som det er sagt - det er langtidsfraværet og trygdingen som er problemet. Jeg mener å ha lest at sykefraværet ikke har gått i taket nå under sviket, selv om man kan være borte syv dager?

Da blir muligens karensdager feil medisin med en bivirkninger vi ikke ønsker.

Men noe må gjøres, så mye er sikkert!

Men nå er det jo ikke korttidsfraværet som er det største problemet i landet vårt, det er jo det at mange blir borte over lang tid - og kanskje ikke kommer seg tilbake i jobb. Og da har jo karensdager ikke noen særlig funksjon.

Det å følge opp sykmeldte er en krevende jobb, og jeg tror veldig mange ledere i ulike bedrifter gjør denne jobben alt for dårlig. Det skal ganske mange samtaler, oppfølging og tilrettelegging for å møte hver enkelt på rett måte. For de som er sykmeldt er jo også helt ulike individer, som trenger ulik hjelp. Og dette tar tid, krefter - og det koster penger. Da er det nok "lettere" for enkelte bedrifter at de forblir sykmeldt.

Jeg tror heller man bør bruke tid og krefter på hva som gjør at folk ikke klarer henge med i arbeidslivet lenger, og hvorfor så mange blir sykmeldt. DER må man starte, ikke endre selve ordningen når man først er sykmeldt. Jeg håper iallefall ikke vi får ordning som i Sverige, for det kan vel ikke bare kalles suksess det heller.