Om guttejenter og enkle menn

Marta Breen har to blogginnlegg som jeg syns er veldig interessante i retorikken rundt hvordan vi fremstiller oss selv som kjønn.

Hva i all verden er en guttejente?

Hvor hun blant annet skriver:

Landet kryr altså av guttejenter. Men hvorfor kaller så mange seg dette? Ganske enkelt fordi vi legger en rekke positive egenskaper i begrepet, som det å være sporty, real, modig, leken, morsom, avslappet og ujålete. Inneforstått betyr det egenskaper vi ”jentejenter” ikke innehar.
Redaktør i Samtiden, Cathrine Sandnes, er opptatt av begrepet, og som 13 ganger norgesmester i karate, har hun selv fått betegnelsen guttejente, noe hun skrev om i boka ”Matriark” (1999).
- Det er et paradoks at når man skal snakke om jenters positive sider – utenom det rent utseendemessige – så tillegger man dem gutteegenskaper. Det at så mange omtaler seg selv som guttejente, sier noe om behovet for å utvide rammene for hva en jenterolle innebærer, sier Sandnes.
Guttejentene er opptatt av å poengtere at de trives best med guttevennene sine, ettersom disse er langt mer reale enn oss jenter. Denne påstanden har blitt gjentatt til det kjedsommelig, og oppfattes derfor som en sannhet.

Det som er interessant med dette er at gutteegenskapene sees på som positivt hos en voksen dame, men i skolen er (mange av) de samme egenskapene ofte beskrevet negtivt hos gutter. De bråker for mye, de ødelegger for jentene, de er ikke modne nok. Fører dette til retorikken vi ser i det andre blogginnlegget, hvor menn liker å fremstille seg selv som enkle?

Jeg er bare en mann

Kvinner er altså gørr kjedelige intervjuobjekter, som tar seg selv altfor høytidelig. Har du for eksempel hørt en dame si i offentligheten: ”Ikke spør meg, jeg er bare ei bondetuppe fra landet.”? Eller: ”Jeg er et svært enkelt individ, bare opptatt av klær og ukeblader.”? Nei. Og årsaken er at vi ønsker å bli oppfattet som reflekterte og profesjonelle individer. I motsetning til landets profilerte menn, har ikke damene forstått at journalister elsker denne typen sjarmerende formuleringer, og at dess høyere du befinner seg på samfunnets rangstige, jo mer sympati har du å vinne på å fremstille deg selv som en middels begavet person, med sans for enkle verdier.

Makan til passende innlegg, Tallulah! Jeg har tenkt på dette temaet en stund nå, denne gangen etter å ha observert reaksjonene på kroppen til Marit Bjørgen under Idrettsgallaen. Jeg ønsker ikke å diskutere kroppen til Bjørgen (virkelig ikke), men jeg synes reaksjonene sier ganske mye om hvor smale rammer kvinnerollen faktisk har. Jeg har tenkt på hvordan jeg kunne formulere en tråd om dette, men ikke kommet så langt. Så takk!

Siden jeg begynte å tenke over dette i etterkant av Bjørgendiskusjonene, har jeg lyst til å si noe om kvinnerollens fysiske begrensninger også (selv om jeg skjønner at hovedtemaet i tråden ikke er der og at jeg kanskje er i overkant opptatt av det i forhold til mange andre). Det skal ikke mye til før avvik blir kommentert. Kritikken av fysikk kommer umiddelbart om en kvinne nærmer seg det mange tydeligvis forbinder med menn. At mange jenter og kvinner som viser seg frem offentlig er tynne som spiker med spiseforstyrrelser får ikke de samme reaksjonene som en godt trent, kvinnelig idrettsutøver. Ergo er det ikke avviket i seg selv som skaper reaksjoner. Jeg synes det er fascinerende, spesielt at mange menn mener at kvinner med definert muskulatur "ligner menn" (Bjørgen har stor muskulatur, men den samme kritikken gjelder ofte kvinner så lenge de har markert muskulatur, selv om de ikke er så store). Jeg ser svært få menn som er så godt trent som Bjørgen, og ihvertfall av de som kommenterer utseendet hennes. Så hvordan kan de mene at disse damene ligner menn? Det irriterer meg ikke så altfor sjelden at menn helt naturlig inntar godene som drypper på dem grunnet mytene om Mannen - selv om de selv ikke på noen måte når opp. Tynne, utrente, små menn snakker om de store fysiske forskjellene mellom kvinner og menn - til godt trente, store kvinner med åpenbart større fysisk kapasitet enn dem. Det ligger en enorm selvtillit blant mange menn, som jeg oppfatter kommer av at de, som menn, definerer seg som normen.

Marta Breens skriverier er veldig interessante, og jeg synes det er vanvittig viktig at vi snakker om dette. Kvinners positive egenskaper (som ikke har med omsorg å gjøre) betraktes faktisk som egenskaper tilhørende menn. Det er hårreisende, og jeg forstår ikke helt hvordan det kan ha blitt sånn. Hvordan endte vi her, og hvorfor er vi fortsatt her, i 2012? For meg er begrepene mannelig/kvinnelig innholdsløse. Dersom ei jente klatrer i trær, er hennes klatrelek "jentete", fordi hun er en jente som klatrer. Å kalle ei lita jentes lek for "guttete" er jo helt absurd.

Breen skriver også om at mange kvinner snakker om andre kvinner generelt som "vanskelige å forholde seg til" og som hevder at de foretrekker mannlige venner. Jeg har vært en slik som har sagt både dette og kalt meg guttejente, og det er jo på alle måter en idiotisk undergravelse av kvinner. Når jeg selv føler meg ganske real, direkte og lite opptatt av intriger (som er noen av egenskapene som ser ut til å diskvalifisere en fra å være kvinnelig), er det jo virkelig en merkverdig feilslutning et sted om jeg antar at kvinner ikke er slik - det er bare meg. Det at flere kvinner, som selv har endel bestemte egenskaper, og som gjerne kjenner noen få andre kvinner som har de samme egenskapene (som selvsagt sikkert ubevisst betraktes som unntak for å kunne opprettholde kategoriene), trekker en slutning om at dette ikke er kvinnelig, sier enormt mye om kjønnsrollene også i dag. Jeg er med vilje en kjiping som korrigerer slike utsagn for å skape bevissthet rundt det. For det er jo åpenbart ulogisk. Og jeg registrerer at både menn og kvinner tenker slik om dette. For menn blir det litt som for innvandrermotstandere som er kompis med Ali på hjørnet. Han er et unntak og teller ikke.

Jeg er ihvertfall skikkelig lei av å bli tillagt endel stereotype egenskaper som ikke stemmer. Jeg blir like oppgitt hver gang noen i fullt alvor er helt sikre på at de vet hvordan vi krangler i hjemmet vårt, basert på at vi er en mann og en kvinne som lever sammen. På et kurs nylig ble vi fortalt at krangling mellom menn og kvinner foregår ved at kvinnen er sur fordi mannen ikke har ryddet, at mannen ikke catcher hva som foregår og spør "men hva ER du sur for?" og hun svarer snurt: ingenting! I slike situasjoner blir jeg sittende som en Kjip Kjerring, for jeg ler ikke. Ikke fordi det ikke er lov til å generalisere og tulle, men fordi morsomhetene er basert på gjenkjennbarhet. Og jeg kjenner meg over hodet ikke igjen. Selv om det åpenbart er endel som gjør det. Jeg synes det er nitrist at det er slik.

Jeg skrev over at det er viktig å snakke om at det er slik som dette, men det beste hadde jo vært å gjøre noe aktivt. Jeg ønsker meg definitivt mer rom for at begge kjønn kan identifisere seg med ulike verdier, egenskaper og interesser uten det sterke fokuset på ulike kjønn. Jeg er for å snakke om personer fremfor kvinner og menn når kjønn er uvesentlig for tema.

Det er i allefall ikke spesielt moro være guttejente i skolesystemet...

Fantastisk spennende diskusjon også har jeg ikke tid til å være med.
Tallulah: Megabra tema!
Marla: Råbra! Jeg håper du blir neddynket i grønne prikker - jeg får ikke grønnrpikket deg fordi det ikke er så veldig lenge siden sist jeg gjorde det.

:fortsetter å skrive artikkel:

Jeg syns det er minst like viktig å tenke på at ved å skape trange kvinneroller, skaper vi også trange roller for menn. Det er også veldig paradoksalt at idealet for småjenter går på tvers av det for voksne kvinner, og egentlig litt det samme for gutter også.

Jeg har i mange år reagert på hvordan kvinner i mange tilfeller synes å være opptatt av å distansere seg fra andre kvinner. "De andre, nei de er så slarvete og intrigeglade og sånn er jo ikke jeg, derfor har jeg mest guttevenner." Og dumme ting som at "kvinne er kvinne verst" og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg er blitt fortalt at det er så grusomt å jobbe på kvinnedominerte arbeidsplasse fordi det er så mye sladder/ intriger eller enda verre, det grusomme begrepet "kos med misnøye" der. Jeg har jobbet i kvinnedominerte miljøer siden 1987 og kjenner meg virkelig ikke igjen i det.
Og jeg tor jeg har irritert meg grønn her inne før over hvordan det er så stas å ha guttejentedøtre samtidig som folk ikke helt har den samme stoltheten i stemmen hvis guttene deres liker rosa og synes det er morsommere å strikke enn å utfordre skjebnen ved å klatre på garasjetaket.

Og jeg må innrømme at jeg synes at menn slipper unna. jeg tror en mann kan slippe unna med å levere et barn med flekkete klær og ugredd hår i barnehagen, mens vi/mange/noen/hvemsomhelst ville rynke mer på nesen hvis det var mor som gjorde det. Menn hjelper fortsatt til hjemme - er det noengang en kvinne som gjør det? Da aktorene til Breivik-saken ble utnevnt, ble den kvinnelige aktoren spurt om hva mannen hennes synes om at hun skulle prosedere saken. Hennes mannlige kollega som er på omtrent samme alder ble ikke spurt - eller ihvertfall så sto det ikke noe om det i det imntervjuet jeg leste med de to i avisen.
Kvinner blir vurdert og får terningkast for antrekkene sine når de deltar på offentlige arenaer i samfunnet. Jfr. NHO-middagen for et par uker siden.

Tallulah skrev:

Jeg syns det er minst like viktig å tenke på at ved å skape trange kvinneroller, skaper vi også trange roller for menn. Det er også veldig paradoksalt at idealet for småjenter går på tvers av det for voksne kvinner, og egentlig litt det samme for gutter også.

Nettopp. Jeg har så mange svevende tanker om temaet, men du setter fingeren på noe veldig viktig i min verden. Egenskaper en person innehar knyttes så alt for ofte opp til hvilket kjønn personen innehar. En og samme egenskap kan sågar, særlig i det profesjonelle, være positiv å ha som mann, men ikke som kvinne. Og omvendt.
Om mine jenter klatrer (som i eksempelet over) ja så klatrer de. Ikke i form av at det er guttete eller jentete, men for noen virker det umulig å ikke sette dette i en kjønnssammenheng.

Det er jo en kjennsgjerning at dette skjer i utstrakt grad - vi mener at treklatring er guttete og puslerier er jentete. Jenter kommer unna med å være pysete, mens gutter absolutt ikke skal være det. Men hva kjan vi gjøre for å endre det, da? Jeg prøver på så godt jeg kan å ikke forbinde ulike egenskaper med kjønn og er ganske bevisst på dette. Jeg blir veldig, veldig sur når noen sier "typisk Mannfolk!!" eller "typisk jenter!!" Men hvis jeg sier noe, synes folk at jeg er sur og streng, da. Typisk sånn snart-i-menopausen-kjeftekjerring.

Hattifnatten skrev:

Når du er inne på hormoner.
Kvinner er hormonelle. Temperament blir ofte tolket som hormoner, også hos kvinner selv. Er det så skambelagt at kvinner kan bli sinte, oppfyrte og engasjerte?
Menn har lov til å bli sinte siden de fra naturens side er utstyrt med så mye testosteron liksom.

Jeg forbeholder meg også retten til å bli sint uten å måtte bli forklart som hormonbombe. Det hender nemlig at jeg har god grunn til å bli sint.

Nemlig! Følelser som blir forklart ved hormonforekomst, blir jo ugyldiggjort. Og da blir man ikke tatt alvorlig hvis man blir sint, heller.

Kvinner er hysteriske/hormonelle/har mensen. Menn er tydelige/klare/andre positive adjektiv.

Interessant tema! *abbonerer*

Da jeg skulle ha første barn fikk jeg kommentar om at gutter er så mye mer realle. Det kom fra mødregenerasjonen. Hørte aldri noe slikt fra menn.

Og jeg er sikkert ikke den eneste her som som barn fikk høre fra voksne damer at tre jenter ikke kan leke sammen, det ert så mye intriger med jenter osv. Til slutt blir det jo "sant" og slik det forventes at jenter skal være. Jeg vil IKKE ta del i å spre dette videre til neste generasjon så derfor vil ikke mine barn høre noe slikt fra meg.

Arkana skrev:

Da jeg skulle ha første barn fikk jeg kommentar om at gutter er så mye mer realle. Det kom fra mødregenerasjonen. Hørte aldri noe slikt fra menn.

Og jeg er sikkert ikke den eneste her som som barn fikk høre fra voksne damer at tre jenter ikke kan leke sammen, det ert så mye intriger med jenter osv. Til slutt blir det jo "sant" og slik det forventes at jenter skal være. Jeg vil IKKE ta del i å spre dette videre til neste generasjon så derfor vil ikke mine barn høre noe slikt fra meg.

Jeg har snart femogtyve års erfaring med studier og jobb i sterkt mannsdominert miljø og kan krystallklart avkrefte myten om at det ikke er sladder, sutring og intriger blant menn. Hormoner har de og, følelsesmannfolkene.

smilefjes skrev:

Jeg har snart femogtyve års erfaring med studier og jobb i sterkt mannsdominert miljø og kan krystallklart avkrefte myten om at det ikke er sladder, sutring og intriger blant menn. Hormoner har de og, følelsesmannfolkene.

Jeg vet! Mannen min jobber i finansbransjen, og han påstår at det er intrigemakeri og sladder dagen lang der.

smilefjes skrev:

jeg har snart femogtyve års erfaring med studier og jobb i sterkt mannsdominert miljø og kan krystallklart avkrefte myten om at det ikke er sladder, sutring og intriger blant menn. Hormoner har de og, følelsesmannfolkene.

amen.

pøbelsara skrev:

Og jeg må innrømme at jeg synes at menn slipper unna. jeg tror en mann kan slippe unna med å levere et barn med flekkete klær og ugredd hår i barnehagen, mens vi/mange/noen/hvemsomhelst ville rynke mer på nesen hvis det var mor som gjorde det.

Den der typen ting slår litt to veier, jmf. det Tallulah nevnte om trange roller. Jeg stresser i hvert fall med at om jeg glemmer noe en av ungene skulle ha med seg på skole eller leverer sjuskete barn i barnehagen en stressa morgen – så plasserer det meg umiddelbart i «bare en mann»-kategorien, mens for kvinner så er det en sånn episode selvsagt kun et uheldig unntak.

smilefjes skrev:

Jeg har snart femogtyve års erfaring med studier og jobb i sterkt mannsdominert miljø og kan krystallklart avkrefte myten om at det ikke er sladder, sutring og intriger blant menn. Hormoner har de og, følelsesmannfolkene.

Hihi, samme erfaring her (selv om jeg selvsagt er altfor ung til å ha jobbet fullt så lenge).

Likens kan vi vel parkere myten om kvinner alltid har superdupre sosiale antenner og en medfødt evne til å få med seg alle hint? :mange års erfaring fra kvinnedominert forum:

Jeg får ikke prikket pøbelsara, men applauderer alt hun sier. Fikk prikket Marla, da, som jeg også applauderer høylytt. 😀

Spennende diskusjon! En ting jeg har opplevd påfallende ofte, er mannlige bekjente som sitter og (gjerne litt dulgt, da) klager over at damene deres ikke liker musikk og ikke er morsomme. Det skinner gjerne gjennom at sånn er (nesten) alle jenter, liksom. Hvorpå jeg må påpeke at nei, slik er det ikke. Mine venninner (og jeg, for den saks skyld) er morsomme og liker musikk, og det er mange av oss! Så hvis dette er viktige egenskaper for deg, er du sammen med feil person.

Det finnes også veldig mange gutter som ikke er morsomme og ikke er opptatt av musikk, og det er jo en grunn til at jeg ikke er sammen med en av dem. (Når det er sagt, er det jeg som må sette opp CD-hyllene og afabetisere musikken som det aller første jeg gjør når vi flytter, ikke mannen min. I følge Nick Hornby - og andre - en veldig guttete egenskap.)

Jeg husker jeg fikk skikelig pes i en tråd her inne for mange år siden som handlet om "jentemobbing" når jeg påpekte at det var farlig å sette slike merkelapper på det, fordi man da lett kunne overse de samme mekanismene mellom gutter. Der kom det også mange myter om jenter som baksnakket og gutter som sloss.