Feirer du bursdagen din?

Jeg elsker bursdager, og feirer gjerne. Ofte en brunch med venninner eller vi drar bort med familien til et spennende sted som jeg faar bestemme ogsaa er jeg sjefen for hva vi skal gjöre og hvor vi skal spise etc. selve bursdagen mens mann og sönn faar bestemme resten av helgen/dagene vi er borte. Jeg er faktisk mer glad i aa bestemme programmet enn at jeg skal bli overrasket, saa dette er perfekt.

Jeg har feiret mindre og mindre de siste årene, men i år skal jeg begynne å feire igjen. Jeg har nemlig innsett at jeg er heldig som opplever enda et år. Så mye sykdom, død og elende jeg hører om, skal jeg verdsette at jeg blir ett år eldre.

Jeg feirer helt definitivt bursdag. På dagen er det kake og presanger hjemme med litt familie.

Og i en helg i tilknytning til bursdagen går vi ut og spiser fiin middag på restaurant. (Dette gjør vi også på bryllupsdagen vår.)

Jeg markedsfører alltid bursdagen heftig i forkant, til alle som gidder å høre på, og bærer diademet høyt på selve dagen. Og så går vi ut og spiser, enten bare jeg og mannen, eller sammen med Ullungen. I år skal vi ut alle tre (det er fredag førstkommende!!).

Har ikke holdt selskap på mange år, men i fjor ble jeg 40, så da var det både selskap med venner, og familiefeiring i tillegg. Det var så stas at jeg bestemte meg for å fortsette å feire med venner. Det blir dessverre ikke noe av i år. Jeg mistet en av mine beste venninner i kreft i vinter, og er litt sånn "når ikke hun kan være med, kan det være det samme". Men akter å ta det opp igjen til neste år, også på bakgrunn av denne tråden! Klart man skal feire!

Nei, den forbigås i stillhet. Har aldri likt feiringer.

Susse skrev:

Nei, den forbigås i stillhet. Har aldri likt feiringer.

Ingen feiringer? Det høres så trist ut. Hvorfor ikke?

Både ja og nei. Jeg har hatt lite overskudd de siste årene, så det har ikke blitt annet enn mannen, barna og svigerfamilien på kaffe og kaker.

Og så har korpset brukt å ha reise-bort-seminarhelg rundt de tider jeg har bursdag, så litt festligheter sammen med noen fine folk har det blitt.

I år har jeg lyst til å kjøre Toffskij-style, spesielt siden jeg fyller 40. Så om noen som vet hvem jeg er, så er det bare å komme den lørdagen.

vixen skrev:

Ingen feiringer? Det høres så trist ut. Hvorfor ikke?

Det føles absolutt ikke trist!
Liker det rett og slett ikke, heller ikke som liten. Det er heller ingen i familien min, eller svigerfamilien, som feirer vanlige bursdager noe særlig. Han en kompis som noen år feirer, ellers ingen.

Ungene feires selvsagt.

Jeg feirer ikke bursdagen min, og det har jeg vel ikke gjort siden jeg var 10, eller noe slikt. Bursdager har aldri vært noen stor greie i min familie, det ligger ingen bevisst greie bak, det bare faller seg ikke naturlig å feire fødselsdager.

Ikke de store feiringene de siste årene, med graviditeter og små barn og sånt, men jeg og mannen fikk faktisk til middag ute i forfjor. Tror vi må adoptere bursdagsfrokostidéen til vixen, evt. lunsj. Ellers pleier vi å kose oss med god mat hjemme og kanskje et familiebesøk hvis det passer sånn. I år tror jeg at jeg skal prøve å få til en middag ute med venner eller noe sånt. Jeg har blitt feiret på jobb også, da. Det er koselig.

Jeg har ikke så mange nære venner så det gjør noe, så noen stor feiring blir det ikke. Jeg forlanger imidlertid kake og gaver og helst god frokost og masse bortskjemming på dagen, i all fall gjør jeg det klart at det forventes etter fjoråret. Da skulle mannen komme tidlig hjem fra jobb, men det gjorde han ikke, og ikke fikk jeg gave, ingen kake og mannen gikk og la seg klokka ni. I år har jeg bursdag en lørdag og forventer kompensasjon. Jeg er enig med min eldste: "Da må du få TO pakkej til busdagen din, mamma!". Familiekaffe pleier vi å ha, i år blir det muligens i litt større skala, med mannens slekt og diverse. Vi har bursdag med ei ukes mellomrom og planlegger felles feiring.

Jeg er såpass glad i kake at jeg feirer halvtårsdagen min også. Kjøpekake, riktignok, men kake skal det være. Livet er for kort til å bare ha en bursdagfeiring i året.

Ungene feires tilsvarende, og mannen får i alle fall gaver og ekstra oppmerksomhet og fritak fra husarbeid.

Jeg har bestemt meg for å feire. De menneskene som jeg setter pris på i hverdagen har jeg invitert på middag mm. Kjempekjekt.

Man lever bare en gang.
Og for å få venner, og ikke minst beholde de fant jeg ut at det var kanskje vel så mye en takk til vennene mine som en feiring av meg selv.

Jeg gleder meg til neste gang jeg kan feire.

Nei, jeg feirer ikke min bursdag.

Eldste har bursdag 12 dager før meg, ergo blir det han vi feirer.

Mannen har bursdag rett før julaften og blir heller ikke feiret.

Ja, med selskap med halve slekta. Vi var vel i alle fall 15 stykker her (utenom oss som bor her) da jeg ble 34 i sommer, uten at det hindret at vi hadde over 20 her 2 uker senere når eldstemann ble 5. Vi hadde nå rundt 10 gjester til mannens dag en måned før min også (da var mange på ferie, så det ble ikke så mange)

Jeg feirer bursdag ja.

Feirer ikke bursdagen min annet enn at jeg kanskje baker en kake eller steker vafler. Bor langt unna både familier og nære venner, så da går dagen forbi i stillhet hvert år.

Jeg har feiret hos min venninne de siste 12-13 årene, for hun fikk en datter på min bursdag. 30 og 40 feiret jeg stort!

Jeg får alltid presanger og jubel fra mann, barn, foreldre og et par venner.

Vi markerer alle bursdager, barna feires. Det er kake og kanskje presanger hvis vi har gjester. Mannen pleier ikke kjøpe gave til meg, ikke fra ungene heller. Det er litt trist, i alle fall for ungenes del. Jeg har kjøpt i smug noen ganger og latt mannen late som om han har kjøpt så ungene kan overraske meg. Jeg vet ikke helt om jeg skal grine eller humre over at det er sånn.

Helst ikke, men mann og barn i dette huset elsker bursdager så jeg må som regel feire litt.

Señora skrev:

Nei, jeg feirer ikke min bursdag.

Jammen du har jo diger dag snart!

Chanett skrev:

Jammen du har jo diger dag snart!

Sikkert bortreist på dagen...:D