Etterhvert var det på tide å komme seg til bursdagsfeiring hos moren min. Lillesøsters forlovede har bursdag. Mannen var dust hele veien dit. Kjeftet, gjorde han. Kalte meg sur, gjorde han også. Møkkamannen. I selskapet var han smørblid, den falske dustemannen. Og småkjeglete mot meg. Men jeg er da dannet, så istedet for å kjefte tilbake til idioten, gikk jeg på do og grein. Fordi jeg er gift med en sånn drittsekk av en psykopatmann som hadde kastet en stol på meg et par timer i forveien.
Ok, så skjøv han den kanskje bare litt irritert i min retning, da. Egentlig flyttet han vel bare på den for å komme forbi da han skulle ut fra kjøkkenet med søppelposen, men det var helt klart i min retning og jeg er bombesikker på at han kastet den i fantasien. Så det så!
Vel, der satt jeg altså på do hos moren min. Og grein. Så så jeg opp og inn i speilet og skjønte at jeg hadde grått på meg rødsprengte øyne og idiotiske paddekvekk (jada, jeg får sånt når jeg griner, siden jeg svelger en del luft som blir luftbobler som nekter å bli rap og dermed bare blir pinlige paddekvekk resten av kvelden). Så etter å ha kvekket meg opp mot speilet, splashet kaldt vann på øynene uten at det hjalp begynte jeg jaggu å tute igjen. Fordi øynene var så røde og fordi jeg var helt alene i hele verden og alle trodde at psykopatdrittsekkmøkkamannen min er verdens greieste når han tross alt nesten hiver stoler på meg.
Og jeg kan jo ikke si det til noen, innså jeg. For jeg mistenker at ingen vil ta meg seriøst når de etter noen nærmere spørsmål innser at han bare skjøv den litt irritert til siden fordi den sto i veien da han skulle ut med søpla. De vet jo ikke at mannen er en drittsekkmøkkamann som mente det der på verst tenkelige måte. De lar seg jo lure av den psykoblidheten hans. For tenk!
Ja, sånn sitter jeg altså der og sipper og panisk klapper kaldt vann i ansiktet for å i det minste motvirke rødheten jeg opparbeider meg. Vel vitende om at jeg snart kommer til å bli meldt savnet om jeg ikke viser meg. Jeg har det travelt. Og det er visst verdt en tåre eller fem det også. Helt til jeg innser at jeg faktisk må tisse også. Med et oppgitt og gråtkvalt sukk setter jeg meg på do. Og SUPRISE! Det er mens-tid. Noe som utløser et par tårer til, for nå kommer psykodrittsekkmøkkamannen min bare til å pakke pledd rundt meg og le overbærende av meg. “Og det er fader ikke noe å le av!”, tenker jeg harmdirrende.
Til slutt kommer jeg ut og smiler tappert til de andre. Og la meg bare si en ting; Å samle en haug med mennesker som nesten alle sliter med sitt nyttårsforsett på andre dagen kan være en risikosport og ikke på langt nær like trivelig som juleselskapene. Noen har ikke rørt en sigarett siden rakettene stilnet. Andre har kanskje bare levd på pulver siden da. Og atter andre er som kjent belemret med PMS, sjokoladehunger av en annen verden og nyttårsforsett om å ikke spise nettopp sjokolade. I tillegg har vel som regel de fleste brukt litt mer penger på jula enn de egentlig hadde tenkt og dermed blir overgangen til den kjedelige hverdagen enda mer brutal. Og midt i alt dette skal vi altså være sosiale. Min søster sier etterhvert noe litt brått, jeg skjuler bevreleppen og trangen til å være dramaqueen som høylytt skriker “Og du tror at DU har det ille?! Jeg ble nesten slått ihjel med en STOL i dag, jeg!” For et eller annet sted i hodet hvisker en stemme at jeg kanskje bør spare det til en dag jeg føler meg pittelitt mer stabil i humøret. Klok av skade, tross alt.
På veien hjem beordrer jeg mannen til å stoppe innom nærmeste butikk. Jeg kjøper sjokolade. Og mens jeg står der og skuler olmt ved kassa, håper jeg nesten at damen i kassen skal si noe “morsomt” om nyttårsforsetter. For jeg har en tirade klar. Men damen sier ingenting. Jeg aner en svak eim av frykt idet jeg passerer henne. Men det er muligens bare innbildning.
Så bærer det hjem. Jeg setter meg i sofaen, får pledd og overbærende humring av mannen (den psykodrittsekken av en møkkamann!) og jeg spiser sjokolade når ungene er i seng. Jeg oppfører meg faktisk helt fint. Verden har gått av hengslene, men jeg spiller med, jeg. Klok av skade, så spiller jeg med og tar banningen inni meg. Mens psykodrittsekkmøkkamannen skjønner. Og humrer overbærende selv om jeg ikke sier et ord. Han fortjener meg virkelig ikke. Jeg bare sier det.
Etter en liten sjokoladeorgie i sofaen får jeg karret meg bort til dataen. Bekkenet verker, jeg har proppet i meg sjokolade og nå skal jeg altså lese litt ved dataen mens drittmannen går tur med hunden. Så jeg logger på favorittforumet og leser i januarslanketråden de har startet der. Og av en eller annen grunn kommer visst tårene da også. Jeg er sikker på at det er mannen sin skyld det også. Hadde ikke han nestendengt meg med den stolen, så hadde jeg sikkert ikke spist sjokolade i dag heller.
Alt er helt klart hans feil.
Når jeg endelig kommer meg i seng etter en hard dags innsats som sippeguri, kjenner jeg lettelsen bre seg når verden begynner å føles normal igjen og trangen til å kvele mannen avtar. Det er slitsomt å holde eget temperament i tøylene når PMS’en snur verden på hodet. Det er heldigvis flere uker til neste gang.
Mon tro om jeg bør sørge for å ha litt sjokolade klart ved nattbordet da?
Godt å lese flere som sliter med PMS!
