Divine skrev:
Jeg synes det var en fantastisk dokumentar. Jeg likte at fokus ikke var så mye på medisinske definisjoner av diagnosen, men heller om selve menneskene. Jeg likte at vi møtte helt "vanlige" familier, og ikke familier som har "taklet autismen på en strålende måte" eller "se hva denne mirakelkuren har gjort for oss". Som mor til et barn med autisme synes jeg til tide dokumentaren var vond å se, men så kom innslagene med Nicky, og da ble vi bare glad. For en herlig fyr.
Og den scenen i bilen hvor Louis og Brian hermer etter hverandre, var helt fantastisk.

Helt enig.
Nickey digget jeg, og jeg tror Storebror kan bli en slik type, etterhvert.

Den kommentaren med at det at han begynte å snakke, og at han ikke så på det som en velsignelse, for at munnen hans hadde fått han opp i mye rart. Jeg lo og lo.
Det var vondt å se raserianfallene, for jeg så Storebror mye der, og til og med lydene han lager når han er på det verste var de samme!