Trodde vi. For imorges ringede speiderlederen (som også er pappa til bestevennen) for å høre hvor vi ble av ? Bussen kjørte om 20 min...
Vel, siste info med pakkeliste OG avreisedato hang heldigvis godt synlig på kjøleskapet og siden vi kom hjem fra Danmark igår stod campinggreiene fortsatt i entreen. Så på 8 min. sharp fikk vi samlet sammen det vi skulle, og var mannen og sønnen kommet av sted. De rakk det, med 5 min. forsinkelse.
Nå sitter jeg her, glad for at gutten ikke gikk glip av turen (10 dager i Finland) som han hadde gledet seg til, men litt lei meg fordi jeg ikke fikk sagt hadet til ham og DYBT sjokkert over meg selv, at jeg kunne surre sånn uten at vi oppdaget det underveis. Lappen med avreiseinfo har jo hengt i kjøkkenet i flere uker, og gutten har snakket masse om turen med sine kamerater. Ikke er det første gang noe lignende skjer heller, selv om jeg alltid prøver å være nøye.
Jeg Må Bli Mer Paranoid...
Da hadde jeg blitt stressa, ja ...
Men så fint at han kom seg avgårde.
Godt at han kom seg avgårde da. Det er jo det viktigste. Og at alt tøyet han skulle ha med var rent.
