Et spørsmål om lykke

Jeg tror alle valgene man har i dag kveler en del personer. Har du det ikke bra, er det duin egen feil - du kunne valgt annerledes. Hva skal man velge og har man valgt rett? Burde man velge noe annet?

Motsatt kan man sikkert hevde at andre antakelig ble ulykkelige i gamle dager, nettopp fordi de hadde så liten påvirkningsmulighet.

Teofelia skrev:

Jeg er veldig sikker på at muligheten til å kunne velge en utdannelse og en meningsfylt yrkeskarriere, er grunnlag for lykke hos veldig mange.

Det er ganske gjennomgående når man leser erindringer fra 50-tallet eller snakker med kvinner som levde da, at mange av dem var frustrerte og mistilfreds med å måtte være hjemmeværende. Drømmen om å ta en utdannelse og å kunne være i en jobb, er noe som går igjen hos veldig mange kvinner som var småbarnsmødre på 50-tallet. Kanskje særlig sorgen over utdannelsen som de aldri fikk mulighet til å ta.

Men 50tallshusmoren var jo også en luksushverdag - det var de familiene der mannen tjente så godt at kvinnen kunne være hjemme med hus og barn der dette var mulig å få til. På 1920-tallet måtte nesten alle kvinnene jobbe også, og barna gikk jo omtrent for lut og kaldt vann (eller de var med i gårdsarbeid osv).

Jeg tror hver tid har sine utfordringer jeg, og at heldigvis blir vi født litt før vi blir voksne (😱), slik at vi får tid til å lære oss og venne oss til den aktuelle tidens utfordringer. For mange av oss nå ville det jo være grusomt å bli kastet inn i en 1920 eller 1950-tilværelse.

Jeg tror faktisk jeg kan si med sikkerhet at min mann er lykkeligere enn både sin far og hans far igjen. De var menn med stor M; jobbet lange dager, tjente gode penger, var aldri til stede, og fikk aldri med seg at barna vokste opp.

Min mann prioriterer av fri vilje å gå hjem fra jobb så tidlig at han har ettermiddag sammen med barna, prioriterer langhelger, lærer barna sine å kjenne, og stortrives med det. Han har mulighet til tid med barna som tidligere generasjoners fedre sjelden var forunt, eller unnet seg.

Niobe skrev:

Jeg tror faktisk jeg kan si med sikkerhet at min mann er lykkeligere enn både sin far og hans far igjen. De var menn med stor M; jobbet lange dager, tjente gode penger, var aldri til stede, og fikk aldri med seg at barna vokste opp.

Min mann prioriterer av fri vilje å gå hjem fra jobb så tidlig at han har ettermiddag sammen med barna, prioriterer langhelger, lærer barna sine å kjenne, og stortrives med det. Han har mulighet til tid med barna som tidligere generasjoners fedre sjelden var forunt, eller unnet seg.

Det er klart at det er flott at våre menn har muligheten til dette. Men jeg tror mange av fortidens menn ikke savnet dette, det var kvinneoppgaver, og mange av dem hadde det sikkert fint med jobbene sine også og arbeidsmiljøet og kameratene de hadde der. Jeg tror ikke en kan si så mye om hvem som er lykkeligst av andre folk altså.

Nei, jeg tror ikke alle nødvendigvis savnet det da, for de visste ikke hva de gikk glipp av. Men jeg tror mange av dem ser det i etterkant. Og om de var lykkelige med det de gjorde, så er jeg helt sikker på at de nærmeste ville opplevd dem som blidere og lettere å ha med å gjøre. They did not.

Niobe skrev:

Jeg tror faktisk jeg kan si med sikkerhet at min mann er lykkeligere enn både sin far og hans far igjen. De var menn med stor M; jobbet lange dager, tjente gode penger, var aldri til stede, og fikk aldri med seg at barna vokste opp.

Min mann prioriterer av fri vilje å gå hjem fra jobb så tidlig at han har ettermiddag sammen med barna, prioriterer langhelger, lærer barna sine å kjenne, og stortrives med det. Han har mulighet til tid med barna som tidligere generasjoners fedre sjelden var forunt, eller unnet seg.

Han er vel bare forunt denne gleden fordi du jobber da sikkert? Og da dermed kan ta seg råd til å unne seg sånt. Og du er lykkeligere fordi du nå har muligheten til å jobbe og ikke må være med barna hele tiden slik din bestemor måtte? Det du sier er altså at muligheten til å få det beste fra to verdener er nøkkelen til lykke? Det er meget mulig du har rett altså, det høres jo veldig logisk ut.

Samtidig tror jeg det var mange lykkelige mennesker før også. Kvinner som var lykkelige som hjemmeværende mødre til 8 friske barn, og menn som var lykkelige tiltross for at de ikke hadde langhelger på fjellet med ungene sine.

Syns Wix sa det bra. Hver tid har sine utfordringer.

Jeg jobber ikke.

Niobe skrev:

Jeg jobber ikke.

Neivel.

Altså, det du sier stemmer nok for mange, men det passet relativt dårlig her i heimen. Mannen min jobber ikke redusert, men han jobber fra 6.30 til 14.30. Sånn av fri vilje altså, for å få bedre ettermiddager.

Jeg lurer på om det kan være lett å ha et litt naivt syn på tidligere tiders utfordringer?

Den frihetsfølelsen som nordmenn opplever nå har vi ikke opplevd maken til tidligere. Både økonomi, kultur og samfunn gjorde at man "hadde sin plass" enten det var i heimen, et spesielt yrke eller sosialt lag av befolkningen. Det er mange som er stuck nå også, men men er i langt, langt større grad frie til å stake ut kurs i livet. Det er helt fantastisk og unikt, både historisk sett men også når man sammenligner seg med mange andre land og kulturer i vår samtid. Det er en stor kilde til lykke for meg.

Gubba, nå satte min indre filosof i gang for alvor kjenner jeg. Dere har så mange gode og vettuge innspil. Min teori har vært at man var lykkeligere (eller like lykkelige) før fordi forventningene er mindre. Og at livet opplevdes roligere og med mindre jag fordi man ikke hadde så mye informasjon å forholde seg til.

En ting som ble nevnt i tråden, som jeg ikke har tenkt på før, men som gir veldig mening, er dette med valg. At når man har så mange valg, og så mye frihet, så er fallhøyden ekstra stor om man skulle velge feil og "falle utfor". Det er kanskje ikke bare en selv som har disse forventningene om å velge rett, men også "de rundt". Tenker litt på mennesker med f.eks rusproblemer som gjerne kan bli møtt av en "ja men velg et annen liv da mann" holdning. (trøtt, sent og dårlig forklart - bær over med meg).