Må slutte på norskkurs for å få barna til Norge

Kan du tenke deg noe mer fortvilt enn å sitte i et land på den ene siden av jordkloden, mens barna dine er i en krigssone, og ikke få lov til å hente dem hit?

Her er det ei eritreisk dame som bare klarte å skaffe papirer til ett av barna, og valgte å ta med seg det som trengte medisinsk hjelp. Det andre barnet på 8 år lar ikke UDI få lov til å komme til Norge, fordi mora ikke tjener penger.

Jeg har møtt andre fortvilte flyktninger fra krigsrammete afrikanske land som har fått oppholdstillatelse, går på norskkurs, og gjør sitt beste for å integreres. Men en plutselig en dag slutter de å møte på skolen. De måtte få seg jobb, fordi ellers var det ikke mulig for dem å få de mindreårige barna hit til landet. De kan såvidt klare å komme seg over inntektsgrensa ved å jobbe døgnet rundt som vaskehjelper eller pleieassistenter. For annet arbeid er det ikke mulig å få uten å kunne norsk eller ha så mye som grunnskoleutdanning.

Jeg har full medlidenhet med henne og alle andre med sånn bakgrunn i så vanskelige sitasjoner. Men jeg skjønner ikke helt hvordan et tidsbegrenset introduksjonskurs/norskkurs kan være til hinder, heller til hjelp med å skaffe bedre betalt jobb enn når du ikke kan norsk. Kurset var jo ikke evig og det er litt rart å slutte for å skaffe dårlig jobb uten norskkunnskaper som sannsynligvis uansett ikke er nok til å forsørge familien.

Syns ikke historien i avisa hang på greip. Hun sier barnet er med venner, og frykter kjønnslemlestelse. Hvorfor skulle venner gjøre det i et fremmed land når mora ikke er der og ikke vil det? Så står det at de ikke kommer seg til Eritrea fordi de ikke har papirer - men hvorfor reiste de da. Det norskkurset kjenner jeg massevis av folk som tar ved siden av jobb, hvorfor er det et hinder?

Jeg er for en human politikk. Samtidig er det mange millioner mennesker i verden som ville hatt det betydelig bedre hvis de kom hit. Inkl. Veldig mange i Libya, uasett om de oppholder seg i en by det er opprørere eller ikke. Det er mange 8- åringer i Tripoli! Derfor er det slik at gjenforening krevet at du selv kan forsørge de du vil ha hit på gjenforening. Det syns jeg er greit.

Man sitter gjerne ei stund (måneder til år) i asylmottak mens man venter på å få behandlet søknaden, så skal man ha bosetning, og så er det noen måneder med norskkurs. Veldig mange av disse damene mangler grunnskole, og det tar noen år å komme gjennom grunnskoleopplæring for voksne. Jeg hadde ikke sittet så lenge i ro og mak og ventet på å få tak i barna mine.

Man kan synse mye om de fleste personlige historier. Mitt poeng er: dette er ett av mange slike eksempler, og jeg fatter ikke at noen som har barn selv kan forsvare at vi har regler som sier at en forelder ikke får gjenforening med sine mindreårige barn mens de gjennomgår helt grunnleggende opplæring.

Hadde det vært snakk om voksne barn, ektefeller, besteforeldre; ja, du må kunne forsørge dem. Men hvis du på grunn av en uheldig hendelse er blitt skilt fra småungene dine, syns jeg det er umenneskelig å stille krav for at du skal dem til det landet du oppholder deg i.

Lykken: hvis din 8-åring bodde hos venner av deg i et land hvor det brøt ut krig, hadde du virkelig gjennomført et språkkurs på flere måneder, før du begynte å jobbe opp nok penger til å få dem til landet? Jeg hadde gått i panikkmodus, og jobbet natt og dag for å få fatt i dem.

Charlie: Du kjenner mange småbarnsmødre som har flyktet fra krigsområder, ikke snakker skikkelig norsk, og som tjener 300 000 i året ved siden av å gå på norskkurs?

Det er viktig, må vite, å sørge for at foreldre og barn lever adskilt lenge nok til å ødelegge alt som heter tilknytning. Helst bør det gå ti-tolv år fra man forlater treåringen hos bestemor eller bortrotet i en flyktningsleir til man kan få dem til Norge. Bare sånn for å være helt sikker på at når de endelig får skrapet sammen det nødvendige for å få barnet hit, er hele familien litt ekstra traumatisert, forelder utslitt og barnet en vrien fjortis med helt andre normer enn foreldrene har fått underveis. Barnevernssak på boks, slik for samfunnsøkonomiens skyld.

Jeg kjenner småbarnsforeldre som kom hit uten å kunne snakke ett ord norsk og som på egenhånd uten stønader skaffet seg både jobb og tok norskkurs, ja. Det er som du er inne på, å jobbe dag og natt for ungene sine. De hadde ikke barn i Libya. Da hadde de nok jobbet enda hardere.

Og hva med de som ikke klarer kravene? De som ikke har nok ressurser, ikke har utdanning fra før, ikke har krefter til å jobbe 200 %, eller de som av ulike grunner blir uføre; har ikke de like mye rett til å få barna sine til landet? Er det virkelig riktig å sortere mennesker på den måten?

Og vi skal ikke skyve under en stol at problemet først og fremst gjelder alenemødre. Par, og også mange enslige fedre, klarer ofte lettere å oppnå de økonomiske kravene. Det er jaggu ikke lett å være alene i et nytt land, ha med seg et barn eller to som du skal ta deg av og følge opp, gå på norskkurs, ta grunnskoleutdanning, samtidig som du skal klare å tjene 300 000 kr for å få de andre barna i sikkerhet.

Jeg regner meg som over gjennomsnittet ressurssterk, men jeg tviler sterkt på om jeg hadde klart det der. Og da syns jeg ikke det er rettferdig å kreve det av andre.