Hvorfor bør et barn ha både en mor og en far?

Men er det bedre med en mamma og en pappa som er gode omsorgspersoner enn noen andre som er gode omsorgspersoner?

(og oppenfor her halvsiterte du meg. Liker det ikke. Resten av avsnittet viser meg som en oppegående, vil-det-beste-for-barnet-mitt-dame


)

Hvorfor får jeg ikke redigert innlegget mitt?

Det var svar til Kasia altså.

Kirsebær skrev:

Men er det bedre med en mamma og en pappa som er gode omsorgspersoner enn noen andre som er gode omsorgspersoner?

Umulig for meg å svare på. Kanskje det er det fordi barnet da slipper de følelsesmessige utfordringene ved å ikke være der det hører hjemme rent biologisk.

Unnskyld, nå halvsiterte jeg deg visst igjen.

Hvis ungen i utgangspunktet har god kontakt med begge foreldrene, vil det jo være ondskapsfullt å frarøve den kontakt med den ene forelderen. Det er jo å ta bort en av de viktigste personene i livet til det lille mennesket, og bare av den grunn burde jo moren i dette tilfellet tenke seg om både to og femten ganger.

Kirsebær skrev:

Gi meg gode grunner til at et barn har godt av/krav på å ha både en mamma og pappa i livet sitt.

Jeg tror ikke nødvendigvis at et barn har godt av å ha en mamma og en pappa. Med det mener jeg at et barn kan ha det like bra hos et homofilt par som hos et hetrofilt par. Jeg tror også at det går an å ha en bra oppvekst som adoptivbarn eller hos bare en av foreldrene.

Det som jeg tror er viktig er at barn har flere en en omsorgsperson. Gjerne mor, far, eldre søsken, besteforeldre, tanter og onkler. Og jeg mener det må være galskap å stenge andre omsorgspersoner ut av barnet sitt liv.

Men samtidig mener jeg at hvis de voksne som skal fungere som omsorgspersoner har store konflikter så er det kanskje ikke det beste for barnet å hele tiden måtte være innvolvert i disse konfliktene.

Kirsebær skrev:

Er vi ikke viktigere som foreldre. Jeg vil være viktig!

Jeg tror foreldrene er de viktigste omsorgspersonene fordi det som regel er de som har de sterkeste følelsesmessige båndene til barna. (Et apropo her er at det er gjort undersøkelser som viser at det er en høyere forekomst av mishandling på stebarn fremfor egne barn i familier hvor begge deler er tilstede. Det er altså "lettere" å mishandle et barn som ikke oppleves som ditt eget.) Og den med de sterkeste følelsesmessige båndene sansynligvis vil gi den beste omsorgen.

Ser at det jeg har skrevet høres ganske kaldt og kynisk ut, jeg kunne jo også ha formulert meg som: "Hvem andre enn deg vil elske barnet ditt like høyt?" for en mer følelsesmessig apell. 😉

Det er litt de samme begrunnelsene som man bruker for at det "biologiske prinsipp" skal veie tungt i omsorgsovertagelsessaker. (Noe jeg for øvrig mener blir lagt FOR stor vekt, men det betyr ikke at tanken bak ikke har mye sant i seg)

Barn kan ha mange gode omsorgspersoner rundt seg. Steforeldre og fosterforeldre, for eksempel, kan gjøre en flott jobb.

(I alt det følgende, ta utgangspunkt i at jeg snakker om foreldre som fungerer godt som foreldre) Det vil aldri være noen som fullt ut erstatter en biologisk forelder som er tilstede og har den betinglsesløse kjærligheten og det nesten ubrytelige båndet som blodsbånd i utgangspunktet er. Grunn til å ha kontakt med både biologisk mamma og pappa er rett og slett at to sånne flotte bånd må være bedre enn ett?

Pappa er halvparten av "opphavet" ditt. Han er halvparten av den genetiske miksen din. Å vite hvem han er, hvilken personlighet han har, hvilke erfaringer han har, gir en viktig bit i puslespillet "hvem er jeg". For gutter kan det ha en ekstra betydning at pappa blir et (selvsagt et av flere, men tross alt den eneste som han også har genetiske fellestrekk med) forbilde for hvordan en MANN kan være. Og for jenter så tror jeg forholdet til pappa har mye å si for hennes senere forhold til menn.

Ja, jeg vet at ofte så er ikke pappaen en sånn pappa man kan ha i livet sitt, og da går det nok greit uten. Mange vokser opp uten å kjenne sitt genetiske opphav, og det går jo også greit.

Men jeg syns likevel disse tingene har en verdi.

nolo skrev:

Hvis ungen i utgangspunktet har god kontakt med begge foreldrene, vil det jo være ondskapsfullt å frarøve den kontakt med den ene forelderen. Det er jo å ta bort en av de viktigste personene i livet til det lille mennesket, og bare av den grunn burde jo moren i dette tilfellet tenke seg om både to og femten ganger.

Og det syns jeg egentlig var et mye bedre argument enn alt det jeg skrev,,

Jeg mer jeg tenker på det, jo mer overbevist er jeg om at mye av "svaret" - om det finnes noe svar - ligger i det Nolo skriver. Det er ganske stor forskjell på å ha ingen eller lite fungerende omsorgspersoner - eller foreldre, og på å bli frarøvet en god omsorgsperson. Hvis jeg ser helt subjektivt på det så vet jeg at selv den dag i dag ville det føltes uutholdelig smertefullt å miste faren min. Det ville vært som å få hjertet revet ut av kroppen. Som barn er man uhyre sårbar og trengende i forhold til foreldrene sine, og det er klart at man trenger de foreldrene(omsorgspersonene) man har og kjenner intenst. Det er utilgivelig å frarøve barn gode omsorgspersoner som faktisk er i live og som både ønsker å makter å gi barnet omsorg.