Spinoff: Sier du i fra om du ikke liker/er fornøyd med maten?

...og om noen hadde hadde spurt meg på forhånd om det var noe jeg ikke likte, så hadde jeg svart at det er noe de ikke trenger å tenke på. Hadde følt meg som en 5-åring om jeg hadde lagt ut om at jeg "ikke liker purreløk" og "ikke er så glad i kjøttpudding".

Jeg lærer barna mine at det er uhøflig å proklamere at de ikke liker noe av maten som er satt frem.

Det er veldig hyggelig om de kommenterer det de synes er godt, og så lar bare være å si noe om det de ikke liker. Det samme sier jeg til andre små middagsgjester. Kosen med middagsselskapet får en demper om vi skal sitte å høre på noen fortelle om at de ikke liker maten.

Jeg er veggis, men spiser det jeg får. Dvs alt uten kjøttet, det skyver jeg til side.
Men spiser lite hvis jeg ikke liker det, og takker nei til porsjon to...
Men sier ingenting, men lyver ikke å sier det er sååå godt om jeg ikke synes det. Jeg bare smiler og har det hyggelig jeg. Kosen er å spise middag sammen, ikke alltid at det skal være så fryktelig godt.

Til mann og mor kan jeg si noe/diskutere maten. Ellers aldri.

Det gjør ikke jeg heller, hvis jeg ikke blir spurt direkte og det er mennesker jeg vet ikke lar seg såre av det.
Hos svigers har jeg alltid irritert meg over at svigerfar kritiserer maten til svigermor. Han gjør det veldig ofte, og det syns jeg blir feil når han enn så lenge bidrar til å få middagen på bordet ved å campe i sofaen...

Sier fra på restaurant, men ikke hvis jeg spiser borte hos folk.

Jeg sier så godt som aldri ifra, nå er jeg ikke spesielt kresen heller da, så det skal mye til før at jeg ikke klarer å spise maten.

Jeg sier heller ikke fra til mannen min, tidligere overkokte han eller brente omtrent halvparten av alle middager, men så han gjorde sitt beste og så lenge jeg ikke har tenkt å lage alle middager selv så er det bare til å spise og holde munn og kun svare på direkte spørsmål.

En annen ting er når jeg eksperimenterer med matretter (jeg bruker sjelden oppskrifter og lager svært mye forskjellig og egenkomponert mat) så spør jeg direkte hva folk synes, og da er det greit å få tilbakemelding på om det funket.

Og så er jeg helt hemningsløs til å skryte av egen mat da, om jeg selv syntes det var godt. Virkelig hemningsløs. Sånn "Oi, dette ble godt! Det funket med mandarin i denne sausen, ikke sant? Nam nam. Litt sånn friskt? Jajamen dette skal jeg gjøre flere ganger. Synes dere ikke det var godt? Kjenner dere hvor godt det funket sammen med chilien? Både sterkt og friskt? Kanskje man skulle hatt i mer noe som gir litt røkt smak også, litt mer cajunstil liksom? Vent litt. Jeg har røkt salt her, jeg blander litt i sausen! Ja! Nå ble det skikkelig stilig! Smak! Var godt ja?!"

Det kunne aldri falle meg inn å si fra om at jeg ikke likte maten. Synes det er uhøflig.

Autofil skrev:

Nei, det gjør jeg ikke. Jeg går ut fra at de som har laget maten har gjort sitt beste. (Selv svigermor. )
Jeg hadde heller ikke blitt særlig happy om noen skulle gitt seg til å klage og syte over det de fikk servert her etter svetting over grytene. Er det noen jeg vet gjestene ikke liker så hopper jeg over det.

Samme her.

Esme skrev:

En annen ting er når jeg eksperimenterer med matretter (jeg bruker sjelden oppskrifter og lager svært mye forskjellig og egenkomponert mat) så spør jeg direkte hva folk synes, og da er det greit å få tilbakemelding på om det funket.

Og så er jeg helt hemningsløs til å skryte av egen mat da, om jeg selv syntes det var godt. Virkelig hemningsløs. Sånn "Oi, dette ble godt! Det funket med mandarin i denne sausen, ikke sant? Nam nam. Litt sånn friskt? Jajamen dette skal jeg gjøre flere ganger. Synes dere ikke det var godt? Kjenner dere hvor godt det funket sammen med chilien? Både sterkt og friskt? Kanskje man skulle hatt i mer noe som gir litt røkt smak også, litt mer cajunstil liksom? Vent litt. Jeg har røkt salt her, jeg blander litt i sausen! Ja! Nå ble det skikkelig stilig! Smak! Var godt ja?!"

I love it!
Er ikke overvettes begeistret for husmormartyrer som disser egen mat gjennom hele måltidet.

Nei, overhodet ikke. Så er det ytterst sjelden jeg får mat jeg ikke liker også, heldigvis. Jeg er heldig og har kjæreste, venner, famillie og svigerfamilie som lager god mat. 😀 Det er jo en del jeg ikke tåler, men det opplever jeg ikke som noe problematisk. Jeg har opplevd før at folk ikke skjønner forskjellen på "tåler ikke" og "liker ikke", men det har heldigvis endret seg nå. Hjemme sier vi fra til hverandre på en hyggelig måte hvis noe er for sterkt eller hvis det ikke er favoritten vår, det synes jeg er veldig greit sånn at jeg vet at jeg ikke trenger å lage akkurat det igjen når han er hjemme - og vise versa.

Zoë skrev:

I love it!
Er ikke overvettes begeistret for husmormartyrer som disser egen mat gjennom hele måltidet.

Enig!

Det eneste jeg gjør, er å unnskylde meg for at jeg plukker ut selleri. Jeg bare takler ikke selleri, det ødelegger alt.

Men kommentere maten negativt gjør jeg ikke. I min mors familie er det vanlig. Den som lager maten setter igang og sier fra om alt som kunne vært bedre, og de andre stemmer i. Ingen kommentar = perfekt mat. Det synes jeg er ukoselig og unødvendig, så jeg fokuserer heller udelt positivt på mat noen har laget, det blir mye bedre stemning av sånt.

Absolutt ikke. Jeg tar ikke imot uinvitert kritikk heller, da ber jeg folk (les: samboer) lage maten sin sjæl hvis de ikke har noe positivt å si.

Vi har hatt en liten kulturkræsj her. I min familie roser man, om ikke annet i takknemlighet for at kokken lager mat for en. I samboers familie, derimot, er det fritt fram for å dele synspunkter. Jeg ble ganske forarget på dem alle sammen de første gangene jeg spiste hos svigers, sånn som de hakket på svigermor, som var så snill å lage mat til dem. Hun tar imidlertid tilbakemeldingene til seg med interesse og klager ikke. Greie dama.

Det kunne virkelig ikke ramle meg inn å klage på maten hos familie eller venner. På direkte spørsmål vil jeg svare ærlig om det var noe jeg ikke likte, men jeg ville ikke utbrodert det på noen måte.

På restaurant tar jeg ikke fem øre for å klage. Hvis jeg skal betale for maten skal det jammen meg være godt eller i hvert fall helt OK, er det ikke det sier jeg fra.

Esme skrev:

Jeg sier så godt som aldri ifra, nå er jeg ikke spesielt kresen heller da, så det skal mye til før at jeg ikke klarer å spise maten.

Jeg sier heller ikke fra til mannen min, tidligere overkokte han eller brente omtrent halvparten av alle middager, men så han gjorde sitt beste og så lenge jeg ikke har tenkt å lage alle middager selv så er det bare til å spise og holde munn og kun svare på direkte spørsmål.

En annen ting er når jeg eksperimenterer med matretter (jeg bruker sjelden oppskrifter og lager svært mye forskjellig og egenkomponert mat) så spør jeg direkte hva folk synes, og da er det greit å få tilbakemelding på om det funket.

Og så er jeg helt hemningsløs til å skryte av egen mat da, om jeg selv syntes det var godt. Virkelig hemningsløs. Sånn "Oi, dette ble godt! Det funket med mandarin i denne sausen, ikke sant? Nam nam. Litt sånn friskt? Jajamen dette skal jeg gjøre flere ganger. Synes dere ikke det var godt? Kjenner dere hvor godt det funket sammen med chilien? Både sterkt og friskt? Kanskje man skulle hatt i mer noe som gir litt røkt smak også, litt mer cajunstil liksom? Vent litt. Jeg har røkt salt her, jeg blander litt i sausen! Ja! Nå ble det skikkelig stilig! Smak! Var godt ja?!"

:dulter: Godt det er flere av oss. 😀

Jeg gir aldri tilbakemeldinger uten at jeg blir spurt. Og blir jeg spurt seg jeg an hvem og hva som spør. Hvis det er i settingen prøve seg frem til diverse ting og diskutere matretter og eksprimentering så kan jeg delta ærlig. Men ellers så holder jeg min personlige mening for meg selv. Det er lite problem at maten evt er for mye eller for lite saltet eller peppret - det står som oftes slikt på bordet og er det for lite fikser man det selv. Er det for mye så er det jo stort sett ikke noen big deal.

Nei, jeg kommenterer ikke uten videre. Hos svigermor sier jeg nok at det meste er godt, hun unngår jo det hun vet jeg ikke liker. Hos mamma gjør jeg noe jeg ellers aldri ville gjort, jeg setter frem pepper når jeg dekker bordet, og krydrer maten usmakt. Det ville jeg ellers omtalt som frekt, men der i huset forventet, rett og slett fordi maten serveres ukrydret, grunnet at mamma ikke tåler det. Da er avtalen at vi krydrer selv.

På direkte spm om jeg synes maten var lite salt/for sterk/for lite eller mye kokt etc, svarer jeg (moderert) ærlig, men ikke uten direkte spm.

Dette har visst vært en "standard" fra svigerfar før:
"Du var heldig med den"...
Når han sluttet med den frasen begynte sønnen. Et morsomt kompliment, første gangen... Så når jeg hadde laget noe godt og fikk skryt så kom det ofte fra min "kjære":
Ja, du var heldig med den!!

Ellers sier jeg sjelden noe negativt om andres mat. Men så spiser jeg ellers det meste (bortsett fra oliven )

Hyacinth skrev:

Nei. Virkelig ikke. Det synes jeg er dritfrekt. Unntaket er hvis noen spør, men selv da modererer jeg meg litt.

Og der var igrunn det meste sagt!

Nei det synes jeg er uhøflig.
Jeg hadde blitt litt satt ut om gjestene mine klagde på mat jeg hadde laget til dem.