Snakker gutter og menn om følelser?

Vet ikke om jeg har plassert innlegget på riktig kategori, men jeg prøver her.
Det handler om hvor hvordan spesielt gutter/menn er opplært til å snakke om følelser, sorg og krise.

Min datter er sammen med en gutt som kommer fra en stor familie. Hans far har fem brødre, og besteforeldrene lever og sveiser sammen familien. Så det er en stabil og god familie. Spesielt bestemor i familien virker som et samlende punkt for alle.
Men tidlig i sommer døde ene svigerdatteren, altså guttens tante, etter å ha vært hjertesyk et par år. Hun ble bare 45 år gammel, og etterlot seg mann og 4 gutter, som er voksne nå.

Som den sammensveisede familie som de er samlet de seg hjemme hos familien som hadde mistet mor kvelden etter. Min datter var selvfølgelig også med, for på den måten blir alt så mye lettere når man møter dem igjen senere.
På slike minnesamvær skulle man tro at man snakket om den som var død, prøvde å sette ord på sorgen, klemte hverandre og prøvde å gjøre det beste man kunne for å komme igjennom sorgen sammen.

Men sånn ble det ikke. Min datter reagerte veldig på det, for der satt de bare og snakket om løst og fast, nesten som om ingenting hadde skjedd, muligens for å unngå det ubehagelige som ingen klarte å si noe om. Over 20 personer, flesteparten menn og gutter, som ikke klarte å berøre temaet sorg og død.

Men så begynte bestemoren å gråte, tørket sine modige tårer og sa: "Det er så urettferdig alt sammen! Her går jeg som er over 85, og hun ble bare halvparten så gammel. Det var jeg som skulle forlate verden først".
INGEN reiste seg og gikk bort og ga henne en klem, trøstet henne og tørket bort tårene til den gamle kvinnen.
Hennes flotte, store gutter hadde kommet seg bra fram i verden, flinke på alle måter, men ingen av dem hadde lært det som kanskje er det viktigste av alt: Å sette ord på følelsene. Da ingen reiste seg og gikk og trøstet moren, var det et par av svigerdøtrene som gikk bort til henne.

Hvorfor har gutter og menn ofte så vanskelig for å vise følelser?
Jeg sier ikke at alle har det, men mange har ikke lært dette hjemmefra. Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv. Mine foreldre snakket veldig lite om følelser da jeg var liten. Det var noe jeg og min bror aldri fikk lære som små. Mulig det var noe annerledes med søsteren min.
Myten om at alt som betyr noe lærte man som barn, det stemmer ikke for mitt vedkommende. Jeg måtte lære meg å snakke om følelser i voksen alder, kanskje takket være at jeg traff henne som jeg er gift med. Her i huset har vi alltid snakket ut om alt som kommer på, både det som gjør oss glad og det som gjør oss trist.

Heldigvis er det annerledes nå enn det var på 70-tallet. Nå har jeg inntrykk av at foreldre ser hvor viktig dette er, å lære guttene sine å snakke om følelsene, de myke verdier og sette ord på alt som måtte dukke opp. Jeg er i alle fall veldig fokusert på det i oppdragelsen av gutten.
Hvordan er det med dere andre som har gutter?
Hvis man ikke er vant til å snakke om følelser fra man var små er det alltid vanskeligere å takle det som måtte oppstå når man blir voksne.
Er dette noe tema hos dere?

Slikt er kjempeviktig.

Min 7-årige gutt er flink til å snakke om følelser, og til å uttrykke dem. Han er også omsorgsfull når han ser at jeg er lei meg. Jeg kan ikke se for meg at jeg hadde sittet og grått i en stol uten at han ville komme bort og trøste meg. Sånn håper jeg det er når jeg er 85 år også...

Jeg tenker to ting her: For det første er det viktig at vi lærer både gutter og jenter å sette ord på følelser, vise empati og bry seg om andre. Jeg skjønner veldig godt at det virket rart at ingen trøstet den gamle kvinnen som gråt.

Men det andre jeg tenker på er minnesamværet og hvordan man oppfører seg der. Jeg er vant til at man sørger i begravelsen, men når man kommer ut derfra er på et vis den tunge stunden over. Ikke slik at man da er helt ferdig med det som har skjedd selvfølgelig, men heller ikke slik at man gråter og klemmer og dveler ved begravelsen. For meg er det faktisk helt naturlig å snakke om andre ting også ved minnesamværet, og ville opplevd det som svært tungsindig om alle satt der og gråt og var følelsesmessig opprørte. Det tregner ikke bety at man ikke kan snakke om følelser eller ikke sørger, men har vel mer med kultur/sedvane å gjøre. Det kan meget godt være at disse guttene/mennene manglet evne til å snake om følelser, men jeg ville ikke bedømt det ut fra denne familiens opplegg på minnesamværet.

Elias skrev:

Hvorfor har gutter og menn ofte så vanskelig for å vise følelser?

Slikt er kjempeviktig.

Jeg tror dette er en sånn "både og"-greie. På den ene siden tror jeg det handler om miljø, på samme måte som du setter ord på viktigheten av å snakke om og tillate "følerier". Jeg tror barn som blir opplært til å sette ord på følelser også blir flinkere til å både sørge og vise omsorg og empati. Og der har nok utviklingen gått et godt stykke siden jeg var barn, ja.

Samtidig fasinerer det meg at noen barn, og spesielt gutter, har noe som virker som en medfødt motvilje mot å vise følelser. Det kan virke som om de ikke takler helt dette å vise seg sårbar - noe man jo gjør ved å vise våre innerste tanker og følelser. For noen handler dette nok om medfødt sjenanse, kanskje også kombinert med familiens kultur på å vise følelser. Samtidig vet vi jo at gutter i stor grad "graderer" andre individer gjennom styrke, individuell evne til f.eks sportslige ting, og evne til å hevde seg i "kamp". Og dette tror jeg delvis er en nedarvet greie og delvis skyldes miljø. "Sånn skal gutter være" er jo en ting man ikke snur på "bare" noen tiår. Samtidig ser man disse tendensene helt ned i barnehagealder. Gutter som er flinke til å klatre, hoppe fra ting og løpe fort osv blir fort populære - spesielt hvis de også er vennlige og inkluderende. Så jeg mistenker at det også er noe som er nedarvet (på samme måte som fasinasjonen for hjul og ting som kjørere - jeg gav aldri min eldste sønn en eneste bil og likevel var det kun biler han lekte med fra ca 7mndsalderen....) at man skal være tøff og ufølsom. Hvor mye som er hva er ikke godt å si.

At man skal være "tøff og flink og modig" tror jeg for noen er vanskelig å kombinere med det å være flink til å sette ord på følelser i store forsamlinger. Jeg tror man lett kan havne i kategorien "blautfis" - eller iallefall at det er det man som gutt/mann frykter - om man tillater seg å bli for følsom. Jeg ser tendensene tydelig der jeg jobber, hvor følsomme gutter ofte ender som litt outsidere eller mindre populære. Ikke bare de som lett tar til tårer, men også de som lett blir sinte eller frustrerte. Følelser skal liksom ikke vises på noe vis når man er gutt... Utenom på fotballbanen 😀 Nå setter jeg det litt på spissen, altså.

Så, ja - jeg er svært opptatt av å lære gutter å sette ord på følelser! Det er nødvendig for å gi dem en større selvinnsikt og se sin egen rolle i mange hendelser gjennom livet. Samtidig er det en vanskeligere jobb å få dem til å skjønne at det er greit å sette ord på følelsene - at det ikke gjør dem mer utsatt for å bli herset med - enn det er når jeg jobber med jenter. Det går lettere for jentene på et vis. Enten det nå gjelder læring eller arv.

Og, ja - det er kjempeviktig å lære barn dette!

For meg, og i min familie, tror jeg ikke det ville føltes naturlig å bruke et minnesamvær til å "snakke seg gjennom sorgen", heller bare til å være sammen. Klart, er det noen som gråter, så trøster man, og hadde noen sagt noe om den avdøde, eller om sin egen sorg, så ville det på ingen måte bli tidd ihjel. Men jeg er vant til nærhet og varme, men lite eksplisitt uttalte følelser, og det synes jeg er både fint og trygt og sånn som jeg vil ha det. Sånt har med familiekultur å gjøre, og en slik kultur skapes jo av dem som er i familien - er familien veldig mannsdominert, har selvsagt det innvirkning på den, men det er jo ikke sånn at alle kvinner foretrekker å snakke åpent og høyt om følelser, mens ingen menn gjør det.

Men selv om det ikke faller seg naturlig for meg å snakke om private følelser i større grupper, så ser jeg jo verdien av å være i stand til å snakke om private følelser overhodet. (Om så bare med seg selv, for å være bevisst på dem) Og en del barn - kanskje særlig gutter, men også en del jenter - trenger å øve mer på det, og læres det av voksne, for å lære seg å kjenne på sine egne følelser og greie å gi uttrykk for dem. Det tror jeg på.

Takk for svar på innlegget. Dette samværet var altså samme dag som hun døde, altså midt oppi sorgen. Altså ikke minnesamværet etter begravelsen. Sånne etter-begravelsen-samlinger er i en litt letterer tone, som regel, men når man har mistet noen så skjer det at folk kommer hjem til en, og det var et slikt møte dette var.

Som noen av dere skriver, så tror også jeg at det i enkelte familier har vært slik at gutte-oppdragelser har vært slik at "Gutter er tøffe" og slike ting. Det er faktisk ikke mer enn 4-5 år siden jeg overhørte en mann inne på et butikk senter som sa til den gråtende gutten sin: "Store gutter gråter ikke!". Og jeg som trodde at slikt hørte fortiden til !

Jeg tror jenter er mer opplært til å vise omsorg enn guttene. Man kommer vel ikke utenom at kvinner ofte er mer opptatt av "myke" verdier. Derfor er det veldig viktig å snakke om følelser og forklare spesielt gutter om slikt som viktige verdier i livet.

Jeg er optimist når det gjelder det. Tror ting er blitt mye bedre siste årene.

Jeg håper du har rett i at ting har blitt bedre, Elias.
Jeg er enig d deg i at det er en viktig lærdom, og vi prøver så godt vi kan å anspore guttene våre (eller, den eldste - minsten snakker ikke ennå) til å sette od på følelsene sine, samt å forsikre ham om at det er helt i orden å være trist og lei seg og gråte også.
Jeg og mannen har alltid vært flink til å snakke med hverandre om følelsene våre , så det faller på en måte naturlig for oss.

Jeg husker godt en varm sommerkveld hvor det kom en telefon om at bestevenninnen min hadde sovnet inn. Endelig hadde hun fått fred fra cellegift, operasjoner og smerter.

Foreldrene hennes var så generøse at de lot meg bli med dem på sykehuset, det var kun dem og den ene søsteren hennes som var med. I den surrealistiske tilstanden sto faktisk søsteren hennes og jeg og diskuterte busstider, hvor trangt det alltid var på bussen, og at det tross alt var godt med sommer og fri.

Hva en utenforstående ville tenkt om oss der og da aner jeg ikke. Men i et nytt og skremmende landskap så griper vi kanskje etter et kjent halmstå, for å greie å stå oppreist.