Har du blitt dømt etter utseende?

En gang jeg kommer på akkurat nå. Jeg ankom et kulturpolitisk møte i Oslo fredag ettermiddag. Rett fra ekstrajobben min i en litt penere damebutikk hjemme. I støvete rosa dress med grå topp og grå høyhælte sko. Jeg var "dressen" hele den helga - selv etter jeg hadde byttet til slitte jeans, palestinasjerf og dr. martens ...

gullet skrev:

Og det er ganske festlig å oppdage at da jeg farget håret mørkere unngikk alt dette.

... aka kunstig intelligens.

Ja det har jeg, både positivt og negativt.

Jeg ser vel ikke ut som den typiske "nerd" med stor datainteresse og det at jeg underviser i matematikk på vgs. Mange har derfor blitt overrasket, da jeg er relativt ung og ser uskyldig ut (mange fregner), kan glimte til med alt fra superromantiske klær til mer rockestil. Tror jeg er litt vanskelig å plassere. Det er jo bare gøy!

Mine erfaringer går mye på klær og stil, og kanskje ikke så mye på utseende? I ungdomstiden gikk jeg kledd litt alternativt (litt sånn tilbakelent blackmetal og heavyrockstil), og jeg merket fordommene. I butikken var jeg ikke den første til å bli betjent, tvert i mot. Som om klærne mine sa noe om hva som befant seg i lommeboka liksom. På videregående (jeg gikk på flere ulike skoler) tolket jeg lærerenes reaksjon slik i begynnelsen; "Ok, her kommer nok en dum slubbert". Med en solid snu på hvordan jeg ble møtt etter å ha innlevert noen prøver.

En annen episode jeg husker er når jeg og søstra mi gikk tur i joggeklær. Søstra mi hadde noen penger hun hadde bestemt skulle svis av på et dyrt og fint smykke, og vi stakk innom gullsmeden. Det var svært vanskelig å få hjelp i første omgang, og når dama først fant det for godt å bistå oss nektet hun å vise fram de dyrere smykkene. "Nei, det er for dyrt. Se heller på dette smykket til 899,-?"

En annen episode opplevde jeg og mannen da vi tittet på bil i en volvoforretning i yngre dager. Vi skulle kjøpe bil faktisk. Med Metallica på brystet var det åpenbart veldig vanskelig å få hjelp. Alle satt pent inne i de åpne kontoravlukkene sine, og tittet ut på oss. Vi trasket vel bortimot en halvtime mens vi ventet. Så kom en lekkersmekker dame inne, draktkledd og fin. Da ble det visst plutselig ikke så vanskelig å lette på ræva. Og hjelp etter traskeansiennitet ble ikke prioritert.

007 skrev:

Har jeg det?
Ikke som jeg vet om, tror jeg. Ja, bortsett fra pga håret, da. Jeg har blitt tatt for å være hissig (:o) og god i senga (). :rødhåret:

Nei, men FYSJ! Jaja, så feil kan man ta! 😛

Det jeg har fått mest pes for er stemmen min. jeg har en utrolig bertete stemme, og opplevde en gang at en hel redaksjon med (mannlige) journalister veddet om hvordan jeg så ut.
Russenavnet mitt var "Nattønsket" og en kompis mente at stemmen min var det alle televertinner av den intime sorten prøvde å oppå.

Polyanna skrev:

Nei, men FYSJ! Jaja, så feil kan man ta! 😛

Ja, ikke sant? 😛

Jeg tenker også mer "lita, mild og søt" enn "bertete" om stemmen din, uten at det kanskje er så mye mer den imagen du leter etter. 😛

pulverheksa skrev:

Jeg har innovertiss, det kvalifiserer tydeligvis ikke til lån i banken, ta med et eksemplar av sorten med utovertiss så kan en få så mye en bare vil.

Nope, det funkar inte sånn. Men om utovertissen har fast inntekt og sikkerhet og du ikke har det selv, f.eks. så kan det bli sånn. 😉

Før jeg fikk ungene var jeg veldig tynn og opplevde mange ganger da jeg var i selskap at de bare gikk ut ifra at jeg hadde spiseforstyrrelse. Tror mange (spesielt i slekta) var mer opptatt av hva jeg puttet i munnen enn hva de selv spiste. Så da var det å finne balansegangen med å ikke spise for lite eller for mye da. Spiste jeg for mye, gikk jeg jo sikkert rett til do for å spy det opp igjen.

Jeg merket også veldig godt fordommene da jeg drev med paragliding. Der kom det en spinkel jente på 1,60 som plutselig tok en 20 kilos tung sekk på ryggen og gikk opp på fjellet. Fikk mange sjokkerte blikk av andre paragliderpiloter og andre som var tilstede kan man si.

Når jeg var overvektig ble jeg dømt etter det.

Jeg er overvektig. Say no more.

Jeg ble dømt etter utseende da jeg var tynn (ryktet sa at jeg hadde anoreksia ), og nå blir jeg dømt fordi jeg er litt overvektig.

Ved flere anledninger har folk trodd at jeg er fransk. Ikke det verste å bli dømt for kanskje, men det er virkelig langt fra sannheten.

Jeg blir stadig spurt om legitimasjon for å kjøpe øl på butikken (ble 29 i sommer).

Det blir ikke helt i samme gate, men et par ganger har jeg opplevd at kolleger behandler meg annerledes før og etter de har funnet ut at jeg har en 6 års universitetsutdannelse, og det har gitt utslag i begge retninger. Noen begynte å sky meg fordi jeg visstnok "trodde jeg var så mye bedre enn dem fordi jeg har utdannelse og de har ikke de", mens andre igjen faktisk turte å bli kjent med meg fordi jeg var en av "de på gølvet" (jobben var ikke relatert til utdannelsen i det hele tatt).

Dronningen skrev:

Nope, det funkar inte sånn. Men om utovertissen har fast inntekt og sikkerhet og du ikke har det selv, f.eks. så kan det bli sånn. 😉

Å, du, det kan nok være sånn om det er damen som kommer med sikkerheten også!

Jeg har i perioder vært økonomisjef hos oss (ikke fordi mannen ikke er kvalifisert, men der og da har vi bare fordelt det på den måten) og da også vært den som førte ordet når vi var i møter med banken. Det tok tid å hale blikkontakten og henvendelsene over på meg, ja, enda jeg satt der med papirbunken, penn og notatbok.

For ikke å snakke om da vi skulle kjøpe bil. (Mannen min er ikke bilinteressert på en plass, så jommen var det jeg som førte ordet der også, gitt. )

Polyanna skrev:

For ikke å snakke om da vi skulle kjøpe bil. (Mannen min er ikke bilinteressert på en plass, så jommen var det jeg som førte ordet der også, gitt. )

Eller hvis man skal kjøpe PC. Min eksmann kunne absolutt ingenting om pcer eller andre tekniske ting. Allikevel var det alltid ham personalet i butikken henvendte seg til hvis vi handlet sammen, det var nesten som jeg ikke eksisterte i deres øyne. Da er det ekstra deilig å kunne stille de riktige spørsmålene som viser at jeg nok kan hakket mer om slikt enn den jevne butikkansatte.

Ja, ofte. jeg er jo både blond og overvektig. Kan en bli mer dum og lat en det, liksom

Selv om jeg er overvektig har jeg ganske god kondis, jeg går mye og er ellers aktiv. Det overrasker mange.

...

Jeg har nettopp blitt ønsket god helg av en student: "God helg, skal du kose deg med masse rødvin?"

Jeg ser ut som en dame som bøtter i meg rødvin. :datapunkt:

Nina skrev:

Eller hvis man skal kjøpe PC. Min eksmann kunne absolutt ingenting om pcer eller andre tekniske ting. Allikevel var det alltid ham personalet i butikken henvendte seg til hvis vi handlet sammen, det var nesten som jeg ikke eksisterte i deres øyne. Da er det ekstra deilig å kunne stille de riktige spørsmålene som viser at jeg nok kan hakket mer om slikt enn den jevne butikkansatte.

Åh gud, nå kom jeg på den festlige selgeren vi møtte på da vi skulle kjøpe ny vaskemaskin. Han la ut i det vide og brede om alle egenskapene til en bestemt maskin til samboeren min. Til slutt, når han åpenbart var fornøyd med sin egen innsats og så ut som han tenkte "jess! nå er salget i boks!", henvendte han seg til meg og uttaler de famøse ord: "Ja denne vaskemaskinen er jo SÅ lett å bruke - du bare vrir dette hjulet ett hakk mot høyre og trykker på startknappen." Som om jeg er helt idiot, og med den selvfølgelige antakelse at det var jeg som skulle operere vidunderet. 🙄 Jeg tok med meg mannen og gikk og kjøpte vaskemaskin et annet sted.

Har også opplevd at en som skulle selge oss ny seng påpekte at overmadrassen var veldig praktisk å vaske, "for dere damer har jo en tendens til å søle endel". 😱