Skal vi snakke om sykelønnsordningen?

Sykelønnsordningen er en utrolig vanskelig sak, men sett utenfra er det jo en utrolig interessant diskusjon. Klarer vi å lage en diskusjon om dette som ikke bare blir vond?

Det er veldig fint at vi i Norge har en ordning som gjør at det ikke har økonomiske konsekvenser for arbeidstakerne før det har gått relativt lang tid. Samtidig er det alarmerende at vi har høyt sykefravær i forhold til land vi normalt sett sammenligner oss med. Og jeg synes det er på sin plass at vi stiller spørsmål rundt hvorfor det skjer og om det er noe vi kan gjøre for å få ned sykefraværet.

Og i tillegg så blir forskjellene tydeligere mellom forskjellig type arbeidskraft. Jeg jobber på kontor. Hvis jeg er litt halvtufs en dag, så sender jeg en melding til sjefen min og jobber hjemmefra. Det forventes at jeg jobber, men jeg kan starte senere/avslutte tidligere (selv om det spiser av fleksikontoen), drikke te og ha på ulltøy (og slipper å gå ut døra). Fordelen med det er at man kan bli raskere frisk, men det er helt klart også en ulempe at man ikke lenger har "lov til å være syk". Jeg vet at mange ledere forventer at det jobbes hjemmefra også under sykdom. Allikevel er dette et gode i forhold til mindre fleksible jobber hvor man må møte opp fysisk og til rett tid.

Tja. Dette var en start. Klarer noen andre å komme med noen tanker om denne prosblemstillingen?

Jeg klarer ikke forstå at ikke noen vil forstå at konstant underbemanning og arbeidspress fører til høyere sykefravær. Jeg savner at noen tør å satse på helsevesen og omsorgsyrker i form av kortere dager, som vil føre til høyere grunnbemanning, men på sikt vil føre til lavere vikarbruk og dermed lavere kostnader.

I tillegg til den forskjellen du nevner, mellom «hjemmekontoreliten» og de som må fysisk på jobb, så tror jeg det også er at svært mange arbeidstakere har sykelønn som del av sin tariffavtale. Så man kan endre ordningen fra staten alt man vil, men i praksis så vil det være de aller nederst på rangstigen som rammes - rengjørere, bygningsarbeidere, og andre som allerede har et ganske utsatt arbeidsliv.

I tillegg så er deler av sammenligningene med for eksempel Sverige ikke helt presise. Hvis jeg har skjønt det riktig, så ryker man i Sverige ut av sykelønnsordningen etter et halvt år (og går over på andre ordninger, antar jeg). Det vil si at «halvår nummer to» som sykemeldt ikke teller i statistikken.

Jeg tror det finnes grep vi ikke har tatt og jeg tror mye handler om nødvendig kompetanseheving hos arbeidsgivere. Det å følge opp gjennom sykdom og ikke minst, når man skal tilbake, er veldig krevende å få til å gjøre riktig og godt.

Fintdethei! skrev:

Jeg klarer ikke forstå at ikke noen vil forstå at konstant underbemanning og arbeidspress fører til høyere sykefravær. Jeg savner at noen tør å satse på helsevesen og omsorgsyrker i form av kortere dager, som vil føre til høyere grunnbemanning, men på sikt vil føre til lavere vikarbruk og dermed lavere kostnader.

Det er en del å hente på mer fleksible turnuser også, tror jeg. Så en sak der et sykehjem hadde latt de ansatte velge egen turnus, og sykefraværet stupte. Det er jo logisk. Ulike mennesker i ulike livsfaser har ulike behov.

Polyanna har gode poenger.

Personlig savner jeg et omforent premiss for debatten. Hva er den reelle forskjellen på sykefraværet sammelignet med andre land når du tar bort evt. ulikheter i statistikken, som for eksempel tidsperiode for sykelønn, andre ordninger (arbeidsavklaringspenger o.l.)?

Jeg har ikke noe å bidra med, men vil gjerne abonnere på tråden.
Forresten så kom jeg på en rar greie. Per 2017 og muligens ennå, var det slik at hvis du ble ufør mer enn 50% så stiller NAV med resten opp til den stillingsprosenten du hadde. Var du erklært mer enn 50% arbeidsFØR så fikk du ikke arbeidsuførtrygd for de 30% du ikke klarte. Man ble og muligens blir fortsatt altså straffet for å være friskere enn halv stilling.
Er det sånn fortsatt?

Polyanna skrev:

I tillegg så er deler av sammenligningene med for eksempel Sverige ikke helt presise. Hvis jeg har skjønt det riktig, så ryker man i Sverige ut av sykelønnsordningen etter et halvt år (og går over på andre ordninger, antar jeg). Det vil si at «halvår nummer to» som sykemeldt ikke teller i statistikken.

Ja, det er mye Cherry picking når man sammenlikner med Sverige. Litt på siden av dette, men allikevel med i det store bildet: De har 120 sykt barn-dager per barn i året.

Dette er et ormebol av en diskusjon, men den må tas. Jeg er enig med de som sier at det blir for enkelt å tro at alt blir fiksa med en karensdag, den vil treffe skeivt og urettferdig. Samtidig tror jeg ikke vi kommer utenom at noe må gjøres. Det er allerede kommet fram gode poenger her syns jeg.


Jeg jobber selv i en bedrift der vi tilhører "laptopadelen" og kan jobbe hjemmefra når småtufse. Som en annen påpekte her - Det gir både fordeler og ulemper, terskelen for å være syk og avlogget blir tilsvarende høy. Ser fint ut på statistikken, men det er nok mange som sitter og klaprer på tastaturet hjemme når de burde vært under dyna.

Det jeg observerer her, er at de unge, her definert som under 35-ish, har mye, og jeg mener mye, mer fravær enn de som er eldre. Dette gjelder mest korttidsfravær, men også langtid, med diffuse greier som gjør at de er borte fra jobb. Jeg hører fra andre bedrifter at det ikke bare gjelder oss. Er terskelen lavere? Er de enda preget av pandemi? Jeg vet ikke, men det er påfallende.

Ellisiv skrev:

Dette er et ormebol av en diskusjon, men den må tas.

Dette er jeg så enig i. Jeg synes hele diskusjonen er helt utrolig vanskelig, for den blir sår for veldig, veldig mange. Samtidig så mener jeg at vi må se nærmere på dette.

En fordel med en eventuelt kommende utredning vil jo være at man kan få sammenlignbare tall på banen. Så man får en klarere oversikt over hvordan tallene reelt sett ser ut hos oss i forhold til for eksempel de andre nordiske landene. Jeg synes det hadde vært en god start.

Tjorven skrev:

Og i tillegg så blir forskjellene tydeligere mellom forskjellig type arbeidskraft. Jeg jobber på kontor. Hvis jeg er litt halvtufs en dag, så sender jeg en melding til sjefen min og jobber hjemmefra. Det forventes at jeg jobber, men jeg kan starte senere/avslutte tidligere (selv om det spiser av fleksikontoen), drikke te og ha på ulltøy (og slipper å gå ut døra). Fordelen med det er at man kan bli raskere frisk, men det er helt klart også en ulempe at man ikke lenger har "lov til å være syk". Jeg vet at mange ledere forventer at det jobbes hjemmefra også under sykdom. Allikevel er dette et gode i forhold til mindre fleksible jobber hvor man må møte opp fysisk og til rett tid.

For meg er det akkurat likedan. Det er liksom ikke lov å være syk lenger, for litt restarbeidsevne har man vel. Det går jo an å ta det teams-møtet i pysjen uten kamera, ikke sant?

Jeg er nå der at jeg ønsker meg en karensdag. For hvis det går ut over meg og min lommebok først, så er jeg sikkert ordentlig syk når jeg sier jeg er syk, og kan slippe å jobbe i pysjen uten kamera på. Da får jeg rett og slett mer lov til å melde meg ut når jeg ikke orker å jobbe.

Så ser jeg jo også at jeg er privilegert. Jeg kan jobbe litt for halv maskin hjemmefra når jeg bare er litt tufs og jeg har råd til en karensdag uten at det blir noe problem om jeg skulle trenge å være helt syk. Det vil slå helt annerledes ut for andre og ramme mye hardere.

Men uansett hva som gjøres, så må noe gjøres. Vi kan ikke ha et så høyt sykefravær.

Jeg svarte uten å ha lest annet enn HI.

Jeg tenker turnus-/skiftarbeid har mye å hente på tilrettelegging (ønsketurnus og kanskje kortere dager) og økt grunnbemanning. Det som brukes på overtid virker å være helt hinsides og det driver rovdrift på dem som ennå står på beina.

Jeg klarer ikke å se annet enn at dette skaper større sosiale forskjeller, og at karensdag bare rammer de som allerede henger i stroppen på grunn av stram økonomi eller fysisk oppmøteplikt. Det lønner seg dessuten å være syk lenger for å "valuta" for karensdagen. Jeg tilhører kontoreliten og har dessuten råd til en karensdag.

Mannen min hadde en jobb der han måtte møte opp fysisk i mange år, og det presset om å dra syk på jobb der var noe helt, helt annet enn på min kontorjobb, hvor jeg kan utnytte restarbeidsevne hjemmefra. Jobben var fysisk krevende også, så alt annet enn god å gjøre med litt feber.

Nenne skrev:

Jeg tenker turnus-/skiftarbeid har mye å hente på tilrettelegging (ønsketurnus og kanskje kortere dager) og økt grunnbemanning. Det som brukes på overtid virker å være helt hinsides og det driver rovdrift på dem som ennå står på beina.

Jeg er helt sikker på at en del arbeidsgivere hadde hatt godt av litt mer press for å forebygge sykdom, uten å lempe ansvaret over på den enkelte ansatte.

Jeg har ikke sett noen som klarer å begrunne at en karensdag skal få ned sykefraværet. Det forutsetter jo at folk i stor grad tar egenmelding når de egentlig er friske - og at det er et større problem enn at andre vil gå syke på jobb (og smitte videre) fordi de ikke har råd til å være hjemme.

Generelt har jeg mer tro på forebygging enn "straff" og konsekvenser, så jeg vil heller ha bedre forhold for folk i tunge yrker (f.eks. turnusordningen som var nevnt over) enn kutt i sykelønnsordningen.

Også er det jo et mål om at flest mulig skal være i arbeid. Da blir det høyere sykefravær enn om kvinner var hjemmeværende og alle kronisk syke ble 100% uføre (eller sagt opp etter et års sykefravær).

Jeg tenker det er viktig å ha med i debatten at lettere psykiske plager og muskel/skjelett er hovedgrunnen til sykdom. Hvis jeg husker rett. Sistnevnte burde ihvertfall være mulig å gjøre noe med via bedre grunnbemanning innen helse og omsorg, kanskje.

Selv er jeg for å teste ut en karensdag. For et år eller to, for å se hva som skjer.

Jeg syns karensdager, hvis det absolutt skal innføres, bare burde ramme dem som tjener over 750000 i året. Og her, som ellers, skal pisk virke på dem som har lite, mens de som tjener mye eller veldig mye, skal motiveres av gulrot.

Jeg er livredd for innføring av karensdager, for det er ikke noe som kan "testes". Åpner man den døra, blir den ikke lukket igjen. Det er en usosial ordning som bare straffer de som har minst fra før, mest usikre jobber og som allerede sliter.

Jeg synes denne debatten er vond, og det kan godt hende den må tas, men ikke slik det gjøres nå. Ikke på disse premissene. Jeg synes det er utrolig rart at vi har havnet der at vi godtar en fortelling om at vi må ødelegge velferdsordninger.

Det med karensdag er jeg ganske så sikker på at ikke vil løse det reelle problemet med sykefravær.
For det første har jeg skjønt det sånn at det største problemet er langtidssykefravær. De treffer man ikke med karensdag. Det andre er at det finnes mennesker som rett og slett ikke har råd til å miste lønn en dag. Da ender man opp med folk som går syke på jobb og potensielt smitter kollegaer og andre.

Jeg tror veldig mye kan (og burde) gjøres på arbeidsgiversiden og på systemnivå før man rører sykelønnsordningen.Arbeidstakere i mange bransjer jobber under stort press med en forventning at man dekker opp når det trengs.Mange strekker seg så langt de klarer over lang tid, og så ender det med utbrenthet e.l.
Forslaget om karensdag oppleves som en måte å få ned kostnaden ved sykefravær på uten å egentlig gjøre noe med problemet.

Jeg jobber i helsevesenet, og når jeg jobber overtid er det ikke snakk om en time her og tre timer der. Da jobber jeg 8-10 timer ekstra (dobbelvakt eller ekstravakt på en turnusfri dag). Og det er ikke alltid jeg har tid til en ordentlig spisepause engang i løpet av 17-18 timer på jobb.Hadde dette vært noe som skjedde i ny og ne klarer man det fint, men for mange er dette en del av hverdagen. Og den hverdagen er slitsom over tid, og de færreste klarer å stå i det over mange år. Man får mye sykefravær og man får høy turnover.
Å gjøre noe med disse utfordringene ville vært et bedre sted å starte. Men det koster penger.

Jeg følger statistikksjefen i NAV på LinkedIn og han har lagt ut noen interessante grafer over sykefravær.

Sykefraværet er høyt, ja. Men ligger rundt der det har vært de siste 25-30 årene. Det er ganske jevnt fordelt over korttidsfravær (under ei uke) og langtidsfravær (lengre enn et par måneder og ganske lavt mellom der.

Karensdag kommer til å gå ut over de som jobber med mennesker eller har fysisk arbeid der man må møte på jobb. Jeg foretrekker at den som rengjør kontoret mitt, passer på barna mine eller tar seg av mine eldre slektninger på institusjon faktisk ikke føler seg presset til å gå på jobb når man er syk fordi man ikke har råd til en karensdag.

Jeg har større tro på å øke grunnbemanningen, spesielt i helse- og omsorgsyrkene, og se på arbeidsforhold og evt. turnus. Medbestemmelse og innvolvering er viktig og ikke minst lederopplæring.

Dette ble litt hulter til bulter, jeg mener vist ganske mye til meg å være om sykelønnsordningene.

En ting jeg synes er oppriktig utfordrende (jeg sitter med timelister, fravær osv) er å ivareta alle, og da spesielt de som er veldig mye borte over lengre tid, samtidig som jeg ser at det blir en stor belastning på de som er på jobb "alltid".

Det er lett å legge til rette for de som kan jobbe 30, 40 eller 60%, men det er vanskelig for flyten på en arbeidsplass med de som på et alminnelig år er helt borte noen uker eller måneder, så tilbake en liten prosent, så kanskje full stilling en liten stund, før det er ny sykmelding. Du får ikke satt inn en stabil vikar i en slik situasjon.

Input: jeg tror dessverre vi har kommet dit at enkelte velferdsgoder må ødelegges. De forrige generasjonene har vært for generøse med regelverket. Se bare på pensjonene. Det er ikke bærekraftig.