Lær mer om nabofolket

:mange finske kollegaer:

En finsk kollega fortalte meg et eventyr fra Finland:

Det var en gang en mann som fortalte kona si at han elsket henne.

Morsomt!

Vi har fått en finske i familien, heldigvis er ikke alt helt gjenkjennelig.

Og tenker på samtidig, finsk utvekslingselev. Mann.

Min ene finske venn, som jeg delte hus med, smilte aldri - aldri! Han har et fantastisk firkanta steinansikt. På sitt mest lykkelige (jeg var i bryllupet hans noen år etter) strakk han seg til å lage noen snodige grimaser som kunne tolkes som smil.

Og så nektet han for at han kunne svensk. Bare en eneste gang i løpet av det året vi bodde sammen, ble han full nok til at han plutselig kunne svensk, gitt - men da sang han til gjengeld også.

Jeg kjenner også finner som har et problematisk forhold til å snakke svensk. De sier ikke at de ikke kan svensk da, men at de foretrekker å snakke engelsk.

Vi kom forresten stadig opp i en litt småmorsom situasjon, hvor jeg måtte være tolk. Vi måtte nemlig forholde oss til, på jevnlig basis, ei aldeles merkelig dame fra Færøyene.

Denne dama sin filosofi var: M er finsk, ergo snakker M svensk, ergo forstår M dansk! Dama henvendte seg derfor konsekvent til M på dansk, hun blånekta snakke engelsk til ham.

M snakker svensk kun i fylla, han er fra langt pokkerivold oppi Nordfinland, foreldrene hans snakker kun finsk. M forstår svensk, men vil altså ikke snakke det.

M forstår ikke dansk - overhodet. Så dermed snakket dama dansk til M. Jeg oversatte til engelsk. M svarte meg på engelsk - jeg oversatte svaret hans til norsk. Vi stønna begge to foran hvert møte med denne dama, det var en smule tungvindt, kan man si.

Haha, kom på en gang for kanskje femten-tyve år siden da vi kjørte seks timer inn i Finland for å ha møtehelg med finske samarbeidspartnere. De hadde bestilt hotell til oss, men de skulle selvsagt ikke dukke opp før til møtet neste morgen, så vi måtte sjekke inn selv.

Dama i resepsjonen skjønte ingenting av det vi forsøkte å si på sakte og tydelig norsk. Så forsøkte vi med litt mere svensk sleng. Null reaksjon. Han ene i følget vårt presenterte oss på samisk. Ingenting skjedde. Så snakket vi på engelsk, og da bråsnudde dama og løp til ei bakdør og gaulte: "Aiiilee!" og så kom det ei tyve år yngre dame ut fra kjøkkenet og fikk sjekka oss inn.

Vi var på sykkeltur i Finland på en jobbreise i sommer. Vi kom over en koselig liten kafe, og skulle kjøpe kake og kaffe. Vi hadde ikke cash, men de hadde jo kort-terminal. Hun damen som eide kafeen snakket ikke engelsk (eller svensk), men så på kortene våre som om de var noe djevelsk magi, og ropte "debit, debit". En finsk dame prøvde å forklare henne at det var debitkort, og at kanskje vi bare skulle prøve, men neida, det var kredittkort, og det var ikke snakk om å prøve noe som helst. Det måtte nemlig stå debitkort på kortet. På finsk. Så da måtte vi sette kaken tilbake og sykle videre.

Jeg har sittet som back-up på finsk it-support. Det var en opplevelse i seg selv.

Mannen min ble en racer på å bestille kake og kaffe på finsk da vi var i Finland.

Jeg kunne telle til 100 på finsk etter et år med to finner i samme hus, nå kan jeg bare telle til 10. Det sitter noen saftige bannegloser igjen i hukommelsen, og så kan jeg si slike nyttige ting som epletre, jordbær og elvestryk.

:not shou emousshiöns:

Jeg har jobbet for finske veimyndigheter. Der var det lite av både emotions og engelsk.

Jeg har jobbet som reiseleder og observert finner på tur.

Jeg kan fortsatt en setning (muntlig) på finsk, som er særdeles nyttig på reise : "Mitä maksi valkoinen lakki" eller noe sånt.

Cuyahoga skrev:

Jeg har jobbet for finske veimyndigheter. Der var det lite av både emotions og engelsk.

Jeg har latt som om jeg kjente direktøren for de finske veimyndighetene. Eller var det ministeren? Han sa takk for sist, jeg tenkte jeg sikkert hadde møtt han i jobbsammenheng før, og ville ikke innrømme at jeg ikke husket han (vi var på samling på et hotell i Finland), og vi småpratet i ti minutter. Etterpå kom en finsk kollega bort og lurte på hvor jeg kjente han fra. Jeje.

Hahaha, Neket! Pratsom finne, altså. Forhåpentligvis uten emousshiöns.

Mansika hilloa!

Jeg syntes dettte var rasende festlig. Mannen min lo ikke en eneste gang. Jeg tror jeg har rett.

Jeg var i Bratislava med to finner en gang, og vi kom bort fra hverandre. Jeg fikk øye på dem etter en stund og ropte navnene deres gang på gang, uten reaksjon. Så brølte jeg "perkele", og de bråsnudde tvert.