Det er akkurat som jeg ikke har rom for enda et individ som krever noe av meg, og altfor ofte er min dominerende følelse for henne irritasjon.
Jeg trenger virkelig ikke moraliserende kommentarer - jeg er sint nok på meg selv som det er. Valget om å få hund var IKKE impulsivt, jeg har lest (altfor) masse, vært på valpekurs, sosialisert henne og hva_har_du. Og det er heller ikke henne jeg mener å klage over - hun er jo egentlig en drømmehund. Jeg er bare så skuffet over at jeg ikke klarer å glede meg mer over henne. Og at jeg innimellom har mest lyst å sparke henne veggimellom
Hva er problemet? Jeg har aldri vært i nærheten av så irritert på poden, og elsker han halvt i hjel uansett hva han gjør, mens denne hunden har jeg liksom null tålmodighet for. Jeg _gjør_ mye riktig med henne, tror jeg, det er mest følelsene som ikke spiller på lag med meg. Kan det endre seg, tro...? Noen som har kjent på noe lignende?
Poden forguder henne, da - så hun har kommet for å bli.