Ville du byttet barna tilbake?

http://atvs.vg.no/player/?id=11922

10 måneder etter fødsel fant foreldrene ut at de hadde fått med seg hver sin datter hjem. De har nå bestemt seg for å bytte tilbake til sitt biologiske barn innen året er omme.

Min umiddelbare reaksjon er jo at det er helt vilt å bytte tilbake. Det er jo barnet de har blitt glade i, tatt vare på og elsket, ikke genene. Ikke pokker om jeg frivillig hadde gitt fra meg et barn jeg hadde trodd hele dets liv var mitt. Da håper jeg heller at jeg kunne fått et godt forhold til de andre foreldrene slik at vi likevel kunne deltatt i hverandres liv.

Når det er gått så mye som nesten ett år, høres det også for meg absurd ut å bytte tilbake. Hva med barnet, som er såpass gammelt og oppegående at det kjenner sine foreldre og sin familie? Når det er sagt så tror jeg jeg hadde blitt gal av å tenke på at der ute var det noen andre som hadde mitt genetiske barn, barnet jeg hadde båret i magen i 9 mndr og som var en del av meg. Jeg hadde nok helt klart ikke byttet tilbake, men hele saken er grusom og så vanskelig å sette seg inn i at jeg blir kvalm. 🙁

Oi! Vanskelig spørsmål det der.

Jeg ser Sitronens poeng, men jeg tror faktisk at jeg ville byttet. Det ville uansett være i begge parenes interesse å holde kontakten og sørge for en myk overgang osv.

Oi, kinkig sak...

Min første tanke er at jeg ikke hadde klart å levere fra meg den ungen jeg hadde hatt så lenge. Uansett gener, så er jo det den ungen jeg hadde tatt til meg som min, og blitt knyttet til. Det andre barnet, som genetisk da hadde vært mitt, er jo et barn jeg overhodet ikke hadde noe forhold til...

Glad jeg ikke trenger ta et slikt valg.

Ja, det ville jeg.

Oi, litt av et dilemma.. Jeg er sannelig ikke sikker på hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon. Det er jo sant som du sier, Sitron, at man i løpet av ti måneder jo har rukket å knytte sterke bånd til det barnet som ikke er ens eget og at det må være utrolig vanskelig å skulle levere det fra seg. Samtidig må det være vondt å vite at noen andre har ditt barn, som er laget av deg og din mann, vokst i din mage og bærer dine egne gener. Ufattelig at slikt kan skje i 2007 egentlig, og jeg har full forståelse for at de søker erstatning.

Jeg kan ikke skjønne at jeg skulle klart å gi fra meg barnet mitt, så jeg tror ikke det nei.
Men jeg ville helt klart satset på god og tett kontakt med den andre familien, og mitt biologiske barn.

Skjønner ikke helt hvordan dette er mulig. De to gangene jeg har født har jeg ikke vært fra barna et eneste sekund. Veiing foregikk på samme rom som jeg var og pappan var med bort til vekten som var max 5meter unna. Båndet de fikk rundt håndelddet ble satt på rett etter veiing..
Barna var aldri ute av mitt synsfelt den lille stunden vi var på sykehuset!
Min første er som snytt ut av nesen på pappan og 2.mann ser selv jeg at likner på meg. Ingen tvil her ihvertfall.

Helt forferdelig at sånt kan skje. 10 måneder er lenge. Min første tass kunne gå da han var 10 måneder. Da pappan kom hjem fra jobben løp han han i møte hver bidige dag. Tenk om han plutselig skulle bytte han med en annen! Nei, gud bedre.. 🙁

GinaK skrev:

Skjønner ikke helt hvordan dette er mulig. De to gangene jeg har født har jeg ikke vært fra barna et eneste sekund.

Flere steder i verden er det fremdeles helt vanlig å ha barna på fellesrom bak en glassvegg der alle foreldrene kan fint stå på utsiden og beundre sine nyfødte.

Dette er en tragedie, først og fremst for barna. Jeg får frysninger når jeg tenker på hva dette gjør med tilknytningen deres. Det må jo få følger for dem psykisk/mentalt resten av livet uansett hva foreldrene velger å gjøre.

Jeg aner rett og slett ikke hva jeg hadde gjort som forelder.

For et forferdelig dilemma. jeg vet sannelig ikke hva jeg ville gjort. Flyttet sammen med den andre familien...

Jeg tenkte på dette jeg også da jeg så om det på nyhetene. Jeg hadde ikke villet bytte tilbake, Sambo hadde helt klart ville byttet.

Jeg tror jeg har litt mer sånn "Ta-vare-på-barna-instinkt" enn det der foreldreinstinktet.

zol skrev:

Dette er en tragedie, først og fremst for barna. Jeg får frysninger når jeg tenker på hva dette gjør med tilknytningen deres. Det må jo få følger for dem psykisk/mentalt resten av livet uansett hva foreldrene velger å gjøre.

I følge en psykolog som ble forelagt denne problemstillingen i nettavisen var byttingen verre for mødrene, enn for barna siden de er så små.

Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort? jeg ville uansett ønsket å ha tett kontakt med det andre foreldreparet slik at jeg kunne følge med på og ha kontakt med det andre barnet.

Det virker som disse to parene hadde fått til en god dialog og blitt enige.

Jeg tror absolutt jeg ville byttet tilbake, men fortsatt å ha kontakten med den andre familien over tid, forhåpentligvis resten av livet. Den største grunnen til at jeg ville byttet er at jeg tror barna, når de ar gamle nok til å forstå, vi undres over hvorfor det ikke ble gjort. Tor jeg da.

emm skrev:

Den største grunnen til at jeg ville byttet er at jeg tror barna, når de ar gamle nok til å forstå, vi undres over hvorfor det ikke ble gjort. Tor jeg da.

Ja, jeg har tenkt på dette og anser det som den største grunnen til evt. å ha byttet tilbake. Men jeg tror også at om man er åpen og ærlig med barna fra begynnelsen og de får lov til å regelmessig treffe sin biologiske familie, at slike problemer kan unngås.

Sitron skrev:

Ja, jeg har tenkt på dette og anser det som den største grunnen til evt. å ha byttet tilbake. Men jeg tror også at om man er åpen og ærlig med barna fra begynnelsen og de får lov til å regelmessig treffe sin biologiske familie, at slike problemer kan unngås.

Ja, det kan tenkes. Men biologiske bånd er sterke, og når det ikke er en åpenbar grunn for at de ikke kan opprettholdes så tror jeg også psykologene mener det beste er å bytte. Hvertfall så lenge barna fortsatt er små.

Det betyr ikke at jeg mener adoptivforeldre og barn ikke får den samme tilknytningen, men der ligger det et ganske annet grunnlag for at det ble løsningen for barna.

Bytta tilbake igjen, utan tvil.

Forbyttingar har skjedd i Norge og, i "gamle dagar". Etter å ha snakka med nokon som endeleg har funne tilbake til rette familien etter mange, mange år som forbytta (og dei mistenker at foreldra visste tidleg kva som hadde skjedd), er det ikkje tvil om kva eg ville gjort, nei.

Jeg mener å huske en annen sak der det ene paret lyktes med å både få tilbake sitt eget barn (det biologiske) og fikk beholde det andre fordi de andre ble dømt til å være uskikkede foreldre. Ganske horribelt for de andre.

Jeg ville ikke byttet bort lillegutt nå, i en alder av 19 mnd, det er ihvertfall sikkert. Men jeg ville helt sikkert gjort det før 4-5mnd. 10mnd? Jeg tror kanskje jeg ville ha byttet, av hensyn til barna. Det er jo foreldrene det er tøft for. Samtidig er jeg enig med Sitronen at biologi er oppskrytt.

Dersom noen kom og fortalte meg guttungen ikke var mitt biologiske barn allikevel, da han var ett år, så hadde jeg tviholdt på ham. Ikke snakk om at jeg kunne gitt fra meg barnet mitt, selv om jeg fikk mitt biologiske barn i bytte. Det er jo han jeg elsker. No way. Min mann er enig. Det er ikke biologien som bestemmer følelsen. Og tenk hvordan det er for barnet! Nei, sorry, vi er visst ikke foreldrene dine allikevel. 😱

zol skrev:

Dette er en tragedie, først og fremst for barna. Jeg får frysninger når jeg tenker på hva dette gjør med tilknytningen deres.

Ifølge min psykiatervenninne går det antagelig bra.

Så lenge barna har fått en hovedtilknytningsperson den første tiden, slik at de har lært det å knytte seg til noen, kan tilknytningen overføres til andre. Problemer kommer først når de blir tatt vare på av flere forskjellige, slik det skjer på barnehjem.

Hva jeg ville gjort selv? Aner ikke. Det ville vært forferdelig å gi fra seg barnet sitt, men samtidig også umulig å vite at det barnet jeg fødte var et annet sted. Heldigvis er problemstillingen bare teoretisk for meg.