Jeg leste akkurat to frustrerte innlegget fra to som er og har vært på frivillig basis på Lesvos de siste dagene for å hjelpe. Hva kan vi gjøre mer? Jeg vil dra ned for å hjelpe, men er i et kritisk prosjekt på jobb så jeg kan ikke ta fri i høst.
Det har pøsregnet på Lesbos de siste dagene. Vinden blir kaldere og det er store utfordringer med å sette opp nok presenninger for å beskytte flyktningene mot regnet, særlig de som må sove ute på bar bakke. I natt var enda en natt hvor mennesker måtte sove ute. Vi har lenge prøvd å prioritere barnefamilier, men det blir veldig vanskelig når det nesten bare er barnefamilier som ankommer øya.
I natt var det omtrent 3000 som måtte sove ved de provisoriske leierne ved Skala og Montamados. Over halvparten fikk ikke plass. Noen valgte å sove på bilveien, mens noen begynte å gå den 70km lange strekningen til Mytilini. Langs veien møtte vi flere frustrerte som tryglet om hjelp. Det var eldre damer som skrek og ikke visste hva de skulle gjøre når de først hadde begynt å gå og skjønte veien var for lang. Flere snudde etter å ha gått et stykke. I natt var det ikke nok pledd heller. Folk frøys i hjel!
På Mytilini er det enda flere flyktninger. Flere barnefamilier som har ventet i flere dager. Når vi delte ut mat gikk folk amok. De var skrubbsultne og kriget om å få mat. Folk dyttet hverandre og gjorde alt for å få den ene sandwichen vi delte ut. En far var bekymret for datteren sin på 5 år som kaster opp alt hun spiser. Den lille jenta har ikke noe mimikk i ansiktet og ikke krefter til å åpne øynene heller. Uten lege tilstede var det ikke mye hjelp å få.
Folk som ventet i kø utenfor campene på Mytilini kunne ikke flytte på seg. Folk tente bål overalt. Når regnet kom var dem dømt til å holde på plassen sin, om ikke måtte de risikere å vente i enda flere dager. En kombinasjon av pøsende regn, kulde, dårlig klær og ingen system for å beskytte mot regn fører til at disse menneskene fryser i hjel. Det er ingen sanitære forhold. Nettene på Lesbos er rene helvetter. På Morya hadde to mindreårige gutter forsøkt å ta livet sitt ved piggtrådgjerdene. Traumatiserte barn er innestengte og får kun en måltid om dagen.
Når mediedekningen her forsvant, forsvant også FN. Det ble satt opp falske camper når media var her. Disse kan ikke brukes. De frivillige her gjør alt på eget initiativ. De store organisasjonene er fortsatt ikke å se, hverken på Skala(ved båtene) eller på campene. Eneste humanitære organiasjonen som gjør noe er Leger uten grenser. Alle store humanitære organisasjonene som legger ut at de er på Lesbos lyver. Jeg har ikke sett snuten av dem.
FN hadde satt opp en camp ved Skala, som ble forlatt. Den går nå på frivillig innsats. FN stakk når media stakk. Det er fullt av søppel overalt. Det er stor smittefare. Det er ingen system for å ta imot sårbare mennesker. Familier blir splittet. De skadde får ikke behandling. Du får ingen hjelp før du har kommet så langt som at du er på vei til å dø. Flere mennesker har mistet livet i latskapen fra myndighetene. Hellas skylder på andre land som ikke hjelper til, og de andre landene er opptatt med å sitte og diskutere.
Situasjonen her er veldig ille, og jeg har ikke ord for å beskrive hva vi frivillige her opplever. Hver dag må jeg skuffe mennesker, fordi det ikke er nok hjelp. Du føler deg veldig liten etterhvert. Du føler deg veldig liten når du ikke kan hjelpe eldre damer, gravide kvinner, syke barn, traumatiserte enslige barn, splittede familier. Jeg har aldri følt meg så liten og hjelpesløs tidligere.
Jeg driter seriøst i alle de store organisasjonene og særlig FN som lurer folk til å tro at de hjelper mennesker. De får masse penger og tillitt fra folk som ønsker å hjelpe, men så er de handlingslammet og gjør ikke en dritt. Jeg er utrolig skuffet, rett og slett fordi jeg hadde trua på dem. Myndighetene derimot har jeg aldri hatt trua på.
Hva skal man med humanitære organisasjoner når politikk og byråkrati kommer foran å hjelpe mennesker i nød. Hva er forskjell på mynightene og de humanitære organisasjonene da?! Hva faen er vitsen med å vise til menneskerettighetene og bullshitt om å redde barn når man aksepterer uverdige, umenneskelige, farlige forhold! Hver natt sover tusenvis av barn ute på bar bakke i Europa. Flere barn legger seg for å dø. Hvor faen er de som snakker om å redde barn? Skam dere!!
Så er jeg hjemme igjen. Og denne gangen er det tungt...
Jeg så mennesker i nød denne gangen også, men på en helt annen måte enn sist. I september kom det båter hver dag og vi satte ukesrekord den ene dagen jeg var der med 52 båter. Vi frivillige klarte å sørge for vann, mat og tørre klær til de vi tok imot. Nå er minst 52 båter dagligdags kost, på onsdag kom det 92 tilsammen. Fortsatt er situasjonen uavklart for 2 båter som ble sendt ut fra tyrkisk side, så det skulle vært 94... Vet ikke hva som har skjedd. Frivillige tar imot den ene båten etter den andre med skrekkslagne og gjennomvåte mennesker, gråtende og livredde barn. Vi rekker ikke å fylle bilene med nok utstyr mellom ankomstene, så noen av flyktningene må gå søkkvåte til leirene. Kanskje vi finner en bukse eller en genser. Det er 5 kilometer å gå til den leieren som er nærmest kyststripen hvor de kommer inn. Der blir de møtt av frivillige som muligens har klær som passer, og kanskje har fått organisert noen form for mat. For det er ingen etablerte organisasjoner her. Om flyktningene får mat og vann er helt avhengig av hva de frivillige og lokale har klart å skrape sammen. Røde Kors, Redd Barna og Flyktninghjelpen glimrer med sitt fravær. De prioriterer visst å være i hovedstaden 7 mil unna selv om svært få kan bekrefte å ha sett de der.
I FN-teltet er det plass til ca 200 mennesker, det skal etter sigende være plass til tilsammen 6-700 mennesker innenfor gjerdene. Dette er ment som et midlertidig sted for bare et par timers opphold før det er busser som tar de videre mot hovedstaden og registrering. Jeg har til gode å oppleve denne leieren tom. Det er alltid minst fullt, om ikke sprengt. Dagen før jeg reiste hjem var det ca 2700 mennesker der. Folk måtte sove utendørs da bussene sluttet å gå for dagen. Vi prøver alltid å få til at kvinner og barn sover i teltet og mennene utendørs. Men med så mange ankomster på en dag lot det seg ikke gjennomføre. Da jeg dro forberedte flere familier seg på natten utendørs. Alt fra bestefar på 93 år til minstemann født dagen i forveien på tyrkisk side. Jeg snakket med foreldrene, pappa'n hadde studert engelsk, og de fortalte at om det ikke hadde reist hadde de mistet sine plasser i båten og måttet begynne å spare og betale på nytt. (De får jobbe i Tyrkia, men bare betalt ca en tredel av hva en tyrker får for samme jobb.) Derfor måtte de bare ta sjansen. Fint, sa jeg, så godt dere kom dere over. Mamma'n spurte om et teppe for natta og kanskje en matbit. Beklager, sa jeg. Men dere kan få vann om ikke annet. De lurte på plass i teltet. Jeg forklarte at det var fullt der, så at de bare måtte forberede seg på å sove i veikanten ved leieren. Jeg så fortvilelsen hos dem. Men hva med lillemann, sa de, han er jo helt ny! Jeg kunne ikke svare. Skal jeg velge bort en unge i teltet for å få plass til en annen? Hvordan gjør man det? Det var ikke tepper igjen å dele ut, men de fikk 5 redningsfolier. To til liggeunderlag og et til hvert familiemedlem. Og så ønsket jeg de god natt og lykke til. Da jeg gikk fra dem knakk hjertet mitt.
Jeg undres på hvorfor ingen organisasjoner er her. Er det for prekært? For stort? For dyrt? Ikke viktig nok? Vet de i det hele tatt noe om hvordan det er der? Hva skjer den dagen de frivillige er utslitt og reiser hjem?
Jeg er hjemme. Har hentet meg rene klær i skapet mitt i huset mitt. Tatt en lang varm dusj på badet mitt. Familien min har fått frokost, Mathias er på skolen, Stig på jobb. Jeg er priviligert. Jeg lager meg en kaffe bare fordi jeg har lyst på og mulighet til å gjøre det. Og så skriver jeg dette. Jeg kjenner på sorg, fortvilelse og motløshet, gråter en skvett når det trengs. Men jeg kjenner også at dette er jeg ikke ferdig med. Jeg må tømme hodet, komme til meg selv og få fikset foten. Så drar jeg igjen. For jeg betyr noe for noen. Det jeg kan og hvem jeg er gir håp for ihvertfall noen få.
Jeg kan bare ikke tro på at meningene som florerer der er representativ.
Jeg har ei sjukepleiervenninne som nylig var der, og det gjorde nok inntrykk, det hun så...
