Nå fikk jeg flashback til jeg var på språkskole på Jersey i 87. Familien venninna mi og jeg bodde hos sendte med oss matpakke på skolen - tre skiver loff hvit som snø hver dag. Den første uka turte vi ikke si noe, men etter litt tødde vi såpass opp at vi spurte veldig pent om vi ikke kunne få grovt brød i matpakka, for vi var ikke vant til å spise loff.
Vertsmor holdt da på å le seg i hjel. Det viste seg nemlig at de hadde spist grovbrød hele tiden de. Men før oss hadde de hatt et par svenske jenter, og de hadde blånekta å spise grovbrød og ville bare ha loff. Da de så fikk et par norske jenter i hus, hadde de glatt tenkt - "Swede/Norwegian - same thing," og automatisk gitt oss loff.
Fra den dagen fikk vi deilig grovbrød i matpakkene våre, og var gjenstand for misunnelse fra resten av gjengen på språkskolen, som ikke var fremmelige nok til å snakke med sine vertsfamilier.
Da jeg studerte i Portsmouth brukte jeg spise lunsj på student-unionen sin kantine. Milde måne - det fløyt av fett, for å si det forsiktig. Det var dette halvåret jeg lærte å spise fries til lasagne og ble avhengig av potetgull til sandwich.
