Tråden for oss med småspiste barn

Akkurat nå så syns jeg at det er litt slitsomt så da tenkte jeg at det kunne være greit å dele erfaringer med andre i lignende situasjoner.

Herremannen har veldig bestemte meninger om hva han liker og hva han ikke liker. Han liker f.eks. ikke godteri, brus eller kaker. Det er jo greit. Men det finnes også andre ting som han mener at han ikke liker og noen av de tingene har han ikke en gang prøvd. Vi har prøvd med stjernelister for å få ham til å prøve nye ting. Han er entuasiastisk, men når vi kommer til matsituasjonen så er det full nekt. Nei, han vil ikke prøve i dag, men i morgen da vil han. Om vi sier at han ikke får gå fra bordet før han har prøvd så sitter han der, og sitter og sitter. Han vil ikke prøve.

Vi har kjøpt kokebøker for barn og der har han sett ut mange retter som han vil prøve, når vi så lager dem sammen så vil han fortsatt ikke prøve det som han mener at han ikke liker. Vi kunne selvsagt ha tvinget ham, åpnet munnen hans og dytter inn maten og så lukket den, men den typen barneoppdragelse er vi ikke tilhengere av.

Vi har også prøvd å gi ham valmuligheter, prøv enten paprika eller agurk. Men nei, like bom vanskelig er det.

Mannen min mener at det går over, at vi ikke skal gjøre matsituasjonene til en kamp uten at vi skal ha det trivelig sammen. Han får i seg nok av mat og han liker kjøtt, fisk og karbohyratrik mat + at han tar vitaminer.

Men det er ikke alltid morsomt, jeg føler meg til tider som en dårlig mor når det kommer til dette.

Hva gjøre?

Kan vi dele erfaringer her og kan dere fortelle deres historie?

Pelen skrev:

Mannen min mener at det går over, at vi ikke skal gjøre matsituasjonene til en kamp uten at vi skal ha det trivelig sammen. Han får i seg nok av mat og han liker kjøtt, fisk og karbohyratrik mat + at han tar vitaminer.

Jeg sier meg enig med mannen din. Så lenge dere ikke har noen grunn til å frykte at han får mangelsykdommer, ville jeg bare fortsatt å tilby variert, sunn og god mat, og ikke gjort noe mer ut av det.

Jeg ville fortsatt med å tilby uten å lage så mye styr ut av det.

Jeg er veldig for at unger skal smake på noe før de sier at de ikke liker, men jeg har måtte fire litt på det i forhold til ene jenta mi. Jeg har sluttet å ta kampen med matbordet og hun får spise det hun selv vil, men hun får ikke tilbud om noe annet istede for det vi har. Jeg oppfordrer henne til å smake, men tvinger ikke. Hun spiser en del forskjellig, men det er stadig nye ting hun ikke liker. Hun er i tillegg småspist og tynn, men jeg regner med at det går over etterhvert.

MinaX skrev:

Jeg sier meg enig med mannen din. Så lenge dere ikke har noen grunn til å frykte at han får mangelsykdommer, ville jeg bare fortsatt å tilby variert, sunn og god mat, og ikke gjort noe mer ut av det.

Jeg er egentlig enig med ham, men han føler det ikke helt like mye på kroppen som meg. Jeg syns ikke det alltid er hyggelig når jeg får kommentarer for andre foreldre (ikke vondmente, men dog kommentarer) på at det var mye av maten som han ikke ville ha osv når han er på vennebesøk/overnatting osv osv. Jeg leser om andre som klager over slitsomme unger som er småspiste som de har på besøk og at det var så slitsomt så det vet de ikke om de gidder mer osv. Jeg vil ikke at min sønn skal komme i en slik situasjon, at andre ikke vil ha ham på besøk bare for at han ikke ville ha maten deres. Det er en av grunnene til at jeg vil ha forandring.

Den andre er at jeg føler meg som en skikkelig god mamma, men i dette henseendet så føler jeg meg mindre vellykket. Jeg syns at det begynner å bli slitsomt. JEG vil gjerne for MIN egen del at det ordner seg. Det er sikkert en egoistisk tanke, men den er der.

Som regel tenker jeg som deg MinaX, men akkurat nå føler jeg virkelig for å finne en løsning.

Jeg og Herremannen er jo også mye alene hjemme da Pelenmannen reiser og jeg merker at jeg da stort sett bare lager ting som jeg vet at han liker og det blir jo også for dumt. Men det er jo ikke noe hyggelig å lage ting som jeg vet at han trolig ikke vil ha når det bare er han og jeg som skal spise.

Pelen skrev:

JEG vil gjerne for MIN egen del at det ordner seg. Det er sikkert en egoistisk tanke, men den er der.

Som regel tenker jeg som deg MinaX, men akkurat nå føler jeg virkelig for å finne en løsning.

At du synes det er et problem for deg, synes jeg er et dårlig argument for å styre med og problematisere spisingen hans.

Ikke at jeg ikke forstår følelsene dine altså, for det gjør jeg.

MinaX skrev:

At du synes det er et problem for deg, synes jeg er et dårlig argument for å styre med og problematisere spisingen hans.

Ikke at jeg ikke forstår følelsene dine altså, for det gjør jeg.

Ja, klart det, det er et kjempedårlig grunn. Jeg vet jo selvsagt at det skulle gjøre det enklere for ham også om han hadde et bredere matspekter. Men det gir meg kanskje litt motivasjon til å prøve å finne en løsning. Jeg vil jo ikke at han skal få et problematisk forhold til mat gjennom å føree en kamp for at han skal prøve nye ting. Derfor har vi ikke gjort det foruten diverse mer mykere varianter som beskrevet oven.

Jeg vil jo gjerne finne en løsning som fungerer og kanskje noen har noen gode tips eller linker til noe som fagpersoner skriver (de fleste jeg har lest skriver jo det MinaX skriver, men noen ganger kan det være greit å få lest det og få bekreftet at man gjør riktig).

Kanskje du kan få noen tips her?

http://dinmat.aftenposten.no/Temasider/Artikler/Mat-og-helse/plussMat/16-r%C3%A5d-for-deg-med-kresne-barn

http://www.klikk.no/helse/barn/article239391.ece

Pelen skrev:

Jeg syns ikke det alltid er hyggelig når jeg får kommentarer for andre foreldre (ikke vondmente, men dog kommentarer) på at det var mye av maten som han ikke ville ha osv når han er på vennebesøk/overnatting osv osv. Jeg leser om andre som klager over slitsomme unger som er småspiste som de har på besøk og at det var så slitsomt så det vet de ikke om de gidder mer osv.

Sånn generelt tror jeg man har det mye bedre med seg selv hvis man gir fullstendig beng i hva andre foreldre synes om at ens barn ikke spiser opp brokkolien sin.

Knotten er småspist, men på en helt annen måte.
Han finnes ikke kresen, det er kansje 5 ting han ikke liker - og han har smakt på det.
Men han spiser musesmå porsjoner, spiser aldri opp og som en bonus: Blir pottesur og grinete når blodsukkeret svinger.
I følge barnehagen spiser han som bare det til lunsj, så det er tydeligvis middagen som er problemet.
Om han får pannekaker kan han spise 8 stykker på en god dag, men selv om han får yndlingsmaten sin spiser han ikke opp. Og han får bare små porsjoner slik at det skal være fullt overkommelig.
Jeg stresser veldig på at vi for all del ikke skal gjøre mat-situasjoner til mase-situasjoner, jeg har selv blitt mast på for å spise opp maten min i åresvis ...
(Jada, jeg ser at det muligens går i arv. Jeg har for øvrig ikke det problemet lenger. )

Myrull skrev:

Sånn generelt tror jeg man har det mye bedre med seg selv hvis man gir fullstendig beng i hva andre foreldre synes om at ens barn ikke spiser opp brokkolien sin.

Ja, slik pleier jeg å ha det. Jeg bryr meg generelt lite om hva andre syns og tenker, men plutselig kom det bare over meg.

Begge mine barn er ganske småspiste.

Med snuppa var det et stort problem og er fremdeles et problem (som heldigvis er mindre enn tidligere). Hun spiste nemlig nesten ingen ting. Hun falt under grafer på både vekt og høyde og da blinker varsellampene. Med henne følger vi med.

Knerten høres mer ut som din gutt. Han spiser kjøtt, kylling og fisk, og nå også bittelitt pasta eller ris. I tillegg spiser han brød med helt enkelt pålegg (leverpostei, kaviar eller brunost). Vi synes jo at det er litt snodig, men vi forsøker å ikke lage for store problemer av det. Folk ler jo litt av kostholdet hans (MinaX kalte ham "ketolysegutten" ). Men dette synes vi ikke er problematisk. Vi bør vel sikkert begynne å gi ham vitaminer snart, for han spiser hverken frukt eller grønnsaker av noe slag. Men han er blid og fornøyd under måltidene.

Barnehagen driver å skal tvinge i ham grønnsaker, og sier at det er problematisk at han blir så innmari sint. Etter det matstyret vi har vært gjennom med snuppa, så har vi ingen tro på tvang og lar ham ta dette i eget tempo.

Vi har en småspist gutt , det er fryktelig slitsomt. Han liker myemen han spiser lite. Han er en tynn og liten gutt og vi får stadig kommentarer på hvor liten han er.:(
Det beste kom vel fra en vikar der jeg jober, grunnen til at man fikk lave barn er fordi vi har gått over han når han lå på gulvet.🙄

Vi har ignen tvang om å spise opp , vi dropper rett og slett det for det fører til dårlig stemning for alle.

Mazungen har vært vanskelig. Ting hun en gang likte er så full nekt. Å prøve nye ting er vanskelig. Press eller tvang har vi gitt opp.

Mazungen elsker de fleste former for bær, hun liker sukker men å blande dem sammen er helt uaktuelt. Saus er helt umulig å få henne til å smake på, det gjelder også sjokoladesaus.

For to år siden sluttet vi å mase. Vi inngikk en avtale om at hun skulle prøve 2 nye ting i uken frem til sommeren, så skulle vi kjøpe trampoline. Det gjaldt om hun prøvde i barnehagen også. Slike forferdelige ting som vaffler kom da på på banen.

Vi dyrket gulerøtter i store potter, likeledes sukkererter, det hjalp for å få dem aktuelle.

Vi sluttet å mase var viktig for atmosfæren. Og hun er stolt av seg selv når hun prøver nye ting. Prøving sitter enda litt inne, og sauser og suppe er uaktuelt. Innherredsodd er den eneste suppen hun spiser, og det er yndlingsmaten. Det er greit med noe mat hun liker så ikke smaking blir et tema daglig, for selv om det er noen seiere så er det flere nederlag.