Er kvinner mer problemorienterte enn menn?

Begge kjønn må gjerne svare - få ut fordommene dine nå! 😀

Jeg tror det. Jeg synes generelt sett at menn er mye mer happy-go-lucky enn kvinner. Innimellom er det et mareritt, men ofte er det ganske deilig.

Jeg er temmelig problemorientert av meg. Fordel: Det er sjeldent jeg gjør de store blemmene, jeg kan spotte en bump i veiene flere mil i forveien. Ulempe: Det er litt slitsomt mentalt sett + at mange elsker å adoptere meg som deres gode mor som kan passe på dem.

Jeg er litt både og tror jeg. Lever etter bestemors ordtak: Det ordner seg alltid.

Var mer impulsiv før og det har heldigvis roet seg, nå ser jeg litt lengre frem en morgendagen og tenker etter det.

Hm. Både og? Jeg mener selvfølgelig at noen manneeksemplarer gjør problemer ut av ting som ikke er problemer, men ikke tar på alvor de tingene som kan komme til å bli problemer.

Selv er jeg perfekt.

Jeg er nok vesentlig mer problemorientert enn mannen min ja - jeg tenker mye mer "hvis om atte - dersom atte" og er nok generelt mer bekymret for alt mulig enn han er

Jeg jobber nesten bare sammen med menn og jeg merker litt det samme her. Jeg må av og til bite meg i tunga for å ikke komme med et eller annet "ja men"

Jeg synes ikke jeg ser noen klar slik tendens i mitt personlige datamateriale, selv om stereotypen jo er sånn. Selv er jeg ganske happy-go-lucky (på en sterkt løsningsorientert måte).

Her i huset har vi forskjellige felt hvor vi ser ting. Jeg har ofte, lettvinte løsninger som ikke er gjennomførbare, jfr mannen.. Mens mannen har ordentlige løsninger, som ofte er dyrere enn mine kjappe.

Ifølge mannen så går det ikke ann å ha en hengslet vegg i stuen, som vi kan svinge inn mot veggen når det passer oss, gudene vet hvorfor, da må vi på død og liv sette opp en lettvegg,noe som ikke passer meg. Så, jeg har de lure ideene, mens mannen trenerer.. Sånn var det ja!!

Æsj. Jeg hadde en mistanke om at folk kanskje ikke var enig med meg. Det andre alternativet er jo at jeg er mer problemorientert enn både kvinner og menn. Jeg er løsningsorientert også, jeg opplever ikke disse to egenskapene som noe som hører sammen.

• happy-go-lucky + løsningsorienter: Løser problemene når de banker på døra
• happy-go-lycky + manglende løsningsorientering: Sitter lykkelig og glad med kredittgjeld over ørene
• problemorientert + løsningsorientert: Problemer utryddes før andre overhodet oppdager de
• problemorientert + manglende løsningsorientert: Depressiv.

Fin typologi, him! 😀 Jeg er definitivt type 1. Mannen min er type 3.

Jeg er helt klart nr. 1.

Jeg er enig med Him her. Jeg er problemorientert (og jeg tror det henger sammen med at jeg er litt kontrollfrik..) - sambo er det IKKE. Jeg synes også det er slitsomt; særlig mentalt. Jeg bruker masse energi på å tenke og planlegge og skaffe meg full oversikt over ting som skal skje, mens sambo nesten ikke ofrer det en tanke før det skal skje!! Og GJETT om jeg irriterer meg og kaller han ansvarsløs.... Realiteten er vel at i mange tilfeller er energibruken min bortkastet, og han har det bare behagelig.
Men- ofte er irritasjonen min berettiget, altså!!

Hvorfor kaste bort mental energi på å bekymer seg om noe som _muligens_ kan bli et problem dersom _alt_ annet svikter, børsen går konkurs og Dovre faller - og som ikke engang da blir et _stort_ problem?

Det er stort sett lurt å ha et alternativ B. Men det er i overkant å ha alternativ C, D, E og F, samt undervariant D2 og E2 dersom C viser seg å bli påvirket av løsningsalternativ E til et helt annet problem, dessuten krisemaksimeringsalternativene G, H og I hvis absolutt alt skulle gå til h... på en gang (inkludert at postmannen får kreft og vi må adoptere katta hans).

Alt løser seg. Man får barnehageplass, vi finner skolesekk, trygda kommer hver 12. i måneden, og alt som er viktig kommer en gang til.

Sånn generelt mener jeg at kvinner er mer problemorientert, men hjemme hos oss er det mannen som er det i mye større grad enn meg.
Så jeg må vel svare at det ikke kommer an på kjønn, men personlighet.

him skrev:

Begge kjønn må gjerne svare - få ut fordommene dine nå! 😀

Jeg tror det. Jeg synes generelt sett at menn er mye mer happy-go-lucky enn kvinner. Innimellom er det et mareritt, men ofte er det ganske deilig.

Jeg er temmelig problemorientert av meg. Fordel: Det er sjeldent jeg gjør de store blemmene, jeg kan spotte en bump i veiene flere mil i forveien. Ulempe: Det er litt slitsomt mentalt sett + at mange elsker å adoptere meg som deres gode mor som kan passe på dem.

Ja, det tror jeg, helt generelt. Det kommer nok av at kvinner har en tendens til å være større kontrollfreaker og har veldig mange flere detaljer som skal styres i hodet, og blir dermed litt vel fokusert på problemløsning. Mannen min kan gå ut av døra og drite i om han har glemt gummistøvler og lue til ungene, mens jeg ville nesten bryte sammen av tanken.

Jeg er mye mer problemorientert enn ham ja. Jeg organiserer alt, skal ungene i bursdagbesøk, så har jeg alt klart, han trenger bare hente og levere, skal vi noen steder pakker jeg, han trenger bare stille osv. Neste år skal han et år til Oslo for å gå på skole, og han tenker at det nok vil gå SÅÅÅÅÅ bra, jadda, vettu. Greit nok for en som bare kan dra avgårde og leve som student igjen, verre for hun som blir igjen hjemme med 3 små, uten lappen, i full jobb og med et hus å holde rent i tillegg. Han mener jeg tror det er mye vanskeligere enn det er, skulle gjerne limt noen glassbiter på den setningen og stappet den opp der hvor han er høyest når han plukker blåbær, for å si det sånn. Så, ja, jeg er nok litt mer problemorientert😎

På hjemmebane vil jeg si at mannen er mer problemorientert, jeg er mer løsningsorientert. Han er for eksempel en langt større "hønemor" enn meg, og har tendenser til å ville holde barna i stram line, fordi han ser alle problemer og all slags risiko som er forbundet ved det. Jeg derimot mener at ja, problemene finnes, og vi skal ikke overse dem, men vi finner løsninger og rasjonaliserer oss ut av dem. 🙄

Generelt... tja jeg har tynt datamateriale, skjønner jeg, for jeg har egentlig aldri tenkt over om folk er problemorienterte. I min hjerne handler det jo om løsninger, ikke problemer. 😀 Og i forhold til løsningsorientering oppfatter jeg vel at menn har lettere for å velge løsning kjapt, på godt og vondt, mens kvinner generelt sett bruker mer tid, vurderer dypere før de velger.

Jeg er løsningsorientert og får meg stadig en mental ørefik når jeg ser at mannen min har hatt grunn til å bekymre seg for at ting skal bli et problem. Jeg har ikke noe grunnlag for generalisering heller.

Thula skrev:

Jeg er mye mer problemorientert enn ham ja. Jeg organiserer alt, skal ungene i bursdagbesøk, så har jeg alt klart, han trenger bare hente og levere, skal vi noen steder pakker jeg, han trenger bare stille osv.

Sånn er jeg også, men jeg vil derfor kalle meg praktisk anlagt (og kontrollfreak?) Å være problemorientert er vel noe annet?

Albertine skrev:

Sånn er jeg også, men jeg vil derfor kalle meg praktisk anlagt (og kontrollfreak?) Å være problemorientert er vel noe annet?

Ja, jeg også liker å kalle meg realistisk og praktisk anlagt.

Jeg tenker at jeg lettere forutser problemer - både de som faktisk dukker opp og de som aldri viser seg. Men jeg er realistisk, jeg planlegger ikke med flykrasj når vi drar på ferie. Menjeg regner med at vi ikke blir å ha tilgang på vaskemaskin hele tiden. Og jeg kjenner at jeg har litt lett for å fokusere på de tingene, heller en å slappe av.

Nei, jeg opplever ikke kvinner som mer problemorienterte enn menn. Hilsen en nr. 3 i følge himsotypologien.

Eg er nok type tre, eg har ein tendens til å tenkja på mulige problem. Heldigvis har eg gjerne ein plan for å løysa dei og, om enn ikkje alltid ein like brilliant plan. Sambo er meir ein type to, saman utfyller me kvarandre godt 😀. Eg har vel blitt flinkare til å gje frå meg kontrollen, og han har blitt flinkare til å ta forholdsreglar.

Eg er likevel ikkje sikker på om dette er eit utslag av kjønn, heller av personligheit og erfaringar.