Klingenberggata i går kveld kl. 19.30. jeg er på vei til julebord på Aker Brygge.
En uflidd jente, trolig fra Romania, står der med bladene som hun prøver å selge. Hun strigråter, helt fortvilet av noe som har skjedd eller som hun har hørt, kanskje hun har blitt frastjålet pengene hun hadde fått inn, kanskje hun har fått beskjed om at noen i familien har gått bort. Snørret renner, tårene fosser, hun prøver å snakke, men ordene stokker seg, hun er så åpenbart veldig veldig lei seg.
En proper mann i dress, ullfrakk, pent skjerf, myke skinnhansker og med skinnvesken med PCen i ene hånden går forbi henne. Stopper opp, snur og går tilbake og snakker med henne. Når jeg passerer sier han til henne og hennes venninne: «Come, let’s go and take a cup of coffee.» Jenten lyser åpenbart opp og hun sier noe som jeg oppfatter er ord med takknemlighet i, midt i alle tårene. De tre går sammen mot nærmeste kafé.
Så enkelt kan litt omtanke formidles. Han tar seg tid. Han gir dem ikke bare penger til den kaffen. Han ser ut å være en middelaldrende mann på vei hjem fra kontoret en fredag kveld kl. 19.30. Men han tok seg tid. Jeg burde gjøre som han oftere. Gi litt av min tid.
Pelen
54k innlegg
så fint!
