Å skuffe andre

alfaCharlie skrev:

Jo. Men det er veldig vanskelig i praksis. Spesielt når man er veldig vant til å ta rollen som "den som fikser alt". Alt, altså. Altaltalt. Bare ikke seg selv.

Eg veit. :btdt: Men det hjelper som rettesnor. Å faktisk bruke det kognitivt i arbeidet med å bryte etablerte mønster. At ein ikkje ser på det som eit svik å ikkje kunne stille opp slik andre forventar, men å sjå på det som verdsetjing av seg sjølv - uavhengig av reaksjonen ein får.

Så lenge ein har arbeidd med tankane i hovudet, og ser urimelegheita i å stille opp på bekostning av seg sjølv, så BLIR det lettare å seie nei (om det ikkje passar).

Det som hjelper for meg er å tenke på hvor utrolig lei meg jeg ble da jeg ble utslitt, og fikk ansvaret selv for å sette egne grenser og passe på meg selv. Akkurat det er det faktisk ingen andre som gjør.

Alfa skrev:

Eg veit. :btdt: Men det hjelper som rettesnor. Å faktisk bruke det kognitivt i arbeidet med å bryte etablerte mønster. At ein ikkje ser på det som eit svik å ikkje kunne stille opp slik andre forventar, men å sjå på det som verdsetjing av seg sjølv - uavhengig av reaksjonen ein får.

Så lenge ein har arbeidd med tankane i hovudet, og ser urimelegheita i å stille opp på bekostning av seg sjølv, så BLIR det lettare å seie nei (om det ikkje passar).

Sant. Jeg er fortsatt rookie, men prøver.

Jeg har fått kastet endel lærdom på dette området over meg selv også i sommer altså, så jeg bare skjønner veldig godt hva dere mener. Allikvel ble jeg overrasket over meg selv hvor kjipt jeg følte det å si nei til denne venninnen min og hvor sterk trangen ble til å bare gi etter for å unngå ubehaget.

Men jeg tror du har rett tink, det kan absolutt hjelpe å tenke på tristheten man kan komme til etter å ha forstrukket seg kraftig.

Så lenge poden er fornøyd, og nærmeste familie og venner har det bra, så har jeg det også bra. Jeg har ikke noe problemer med å skuffe ukjente, si nei til verv på foreldremøte, ikke jobbe ekstra osv. Jeg har en livsstil og et liv som er nok for meg nå (det er heldigvis bare snakk om å ha det sånn noen år), og dermed så har jeg også en lavere terskel for å skuffe folk. Føler også at det blir veldig mye lettere å si "gjør det selv" når jeg har mye å gjøre selv. Det ligger ikke bedagelighet eller motvilje bak, og da pleier folk ta det pent. Jeg opplever svært sjelden dårlig samvittighet for dette. 🙂