Et liv uten mobiltelefon?

Litt usikker på hvor jeg skulle legge denne, besluttet jeg å legge den her. Flytt den gjerne om den passer bedre annetstedshen.


Jeg har bestemt meg for å prøve det. Jeg har hatt mobil i snart 15 år, og det er lenge. Helt siden de var svære som små lekehytter.

Nå føler jeg at jeg har blitt så tilgjengelig at det er slitsomt. Jeg har vært av de som svarer momentant på meldinger, som tar med mobilen i dusjen (utenfor vannrekkevidde), som ALLTID er å treffe.

Nå har mobilen ligget i en skuff et par dager, og det er faktisk veldig deilig og befriende.
Jeg har hustelefon, og er å treffe på den om jeg er hjemme, og/eller har tid til å ta den, eller hører den. Er det viktig nok, ringer folk igjen, sant?
Er jeg ikke hjemme, er jeg rett og slett ikke det.
Da er jeg ute og gjør andre ting, og er ikke tilgjengelig.

I stedet for å sende melding om forsinkelser etc, holder jeg avtaler, og andre må holde avtaler med meg.

Hva tenker dere? Kunne dere tenke dere å prøve?

Merk: Jeg har vært SYKT avhengig av den!
Jentene mine også. " Kan jeg være lenger ute, mamma?" "Hei, mamma. Er du våken? Klokka er 8.00, Lillemor og jeg har lyst til å besøke deg?"
"Hei, mamma. Kan du lade opp kortet mitt?"

Men nå har den blitt en belastning. En last jeg velger bort. I hvertfall for en stund...

Jeg vurderer å ta den med når jeg er i skauen med bikkja i tilfelle en ulykke skulle skje...

Lykke til sier jeg bare:)

Meaning?

Hvis du syns det er en belastning å ha mobiltelefon, så ville jeg nok lagt den bort ja. Det høres slitsomt ut å ha et slikt forhold til mobiltelefonen.

Jeg bruker min som en vanlig telefon, og gjør meg ikke mer tilgjengelig enn jeg har lyst til. Jeg svarer på SMS'er når det passer, og skrur av telefonen i alle sosiale sammenhenger. Jeg syns den er veldig kjekk å ha, og bruker den på mine egne premisser.

Syns du er tøff som gjør det
Jeg kommer nok ikke til å gjøre det, men jeg har aldri hatt tlf med på badet og stenger den av om natta, så jeg lever ikke etter mobilen.

Tanken om å legge ifra meg mobilen er forlokkende og skremmende på en gang

Jeg bruker ikke telefonen i tide og utide, men føler at jeg blir helt hjelpesløs om jeg har glemt den hjemme en dag.


Jeg hadde nok hatt godt av å ikke ha den med meg på jobb, for eksempel, men jeg er nok ikke klar for det ennå.

Kirsebær skrev:

Jeg bruker ikke telefonen i tide og utide, men føler at jeg blir helt hjelpesløs om jeg har glemt den hjemme en dag.

Sånn følte jeg det også. Jeg var en tur i byen den første dagen, og det var herlig at den ikke ringte eller pep. Jeg følte at jeg hadde helt fri. Ingen lurte på hvor jeg var, hvor lenge jeg ble, når jeg ble ferdig, om jeg kunne kjøpe med et eller annet, etc. HELT fri.

Det skal sies at jeg funker litt som "limet" i en stor familie og vennekrets, og telefonen er sjeldent stille en hel time.

Siden jeg aldri har vært avhengig av mobiltelefonen min, men ser på den som et nyttig verktøy, så ser jeg ikke noe behov for å kutte den helt ut. Men klart, om alternativet til å kutte ut er å være totalt avhengig av den så ville nok jeg kanskje gjort noe tilsvarende.

Det er noe med å styre forventningene andre har. Lærer man de rundt seg at man alltid er tilgjengelig på mobilen så kan man nesten ikke forvente annet enn at de benytter seg av det. Klarer man derimot å gi et inntrykk at man er tilgjengelig når man kan, men at en ikke kan stole 100% på at man er tilgjengelig på mobilen så tror jeg at man vil få et mye lettere liv. Jeg har kollegaer som klager over at kunder og andre kollegaer alltid ringer på upassende tidspunkt og som forlanger at jobb skal bli gjort, nesten uavhengig av tidspunkt på døgnet. Men klart, om man gang på gang tar telefonen når den ringer sent på kvelden eller i helgene, selv om man egentlig ikke har tid eller lyst, ja da kan man faktisk takke seg selv.

Jeg skjønner hva du mener og syns det er viktig å tenke over hvor tilgjengelig man skal være.

Jeg er også kjapp med å svare på sms'er. Jeg føler at jeg må være tilgjengelig. Jeg innser jo at det er noe jeg selv lager i meg......

Før mobil ble så vanlig som nå så var jeg motstander av å være såååå tilgjengelig. Jeg syns det mest latterlige jeg så var damer som sto bøyd over frysedisken på butikken og snakket i mobilen. Etterhvert skaffet jeg meg en mobil selv

Jeg har oppdaget en del "fjernstyrte" menn i det senere. De går rundt i butikken, mens fruen geleider de til de forskjellige hyllene med matvarer. Et ganske morsomt syn. Litt avsporing nå

Ja, jeg syns kanskje vi burde ha en mobilfri dag innimellom for å kjenne på hvor avhengig er vi egentlig av mobilen.... Fortell oss gjerne hvordan det føltes

Adrienne skrev:

Siden jeg aldri har vært avhengig av mobiltelefonen min, men ser på den som et nyttig verktøy, så ser jeg ikke noe behov for å kutte den helt ut. Men klart, om alternativet til å kutte ut er å være totalt avhengig av den så ville nok jeg kanskje gjort noe tilsvarende.

Det er noe med å styre forventningene andre har. Lærer man de rundt seg at man alltid er tilgjengelig på mobilen så kan man nesten ikke forvente annet enn at de benytter seg av det. Klarer man derimot å gi et inntrykk at man er tilgjengelig når man kan, men at en ikke kan stole 100% på at man er tilgjengelig på mobilen så tror jeg at man vil få et mye lettere liv. Jeg har kollegaer som klager over at kunder og andre kollegaer alltid ringer på upassende tidspunkt og som forlanger at jobb skal bli gjort, nesten uavhengig av tidspunkt på døgnet. Men klart, om man gang på gang tar telefonen når den ringer sent på kvelden eller i helgene, selv om man egentlig ikke har tid eller lyst, ja da kan man faktisk takke seg selv.

Et viktig poeng du har her.

Bruken og avhengigheten blir hva man gjør det til. Jeg kan fint legge den fra meg, skru av lyden eller skru den av uten at det koster meg ei krone. Jeg er så tilgjengelig som jeg lar meg selv være.

Dog ser jeg at den er uvurderlig når ungene har kommet hjem og jeg fortsatt er på jobb.

Ja, og jeg fjernstyrer ofte mannen i butikken. Om jeg ikke handler selv er det sikreste måten å få maten i hus.

Berglijot skrev:

Ja, og jeg fjernstyrer ofte mannen i butikken. Om jeg ikke handler selv er det sikreste måten å få maten i hus.

Jeg har som sagt holdt meg i to dager nå, er på tredje. Det er faktisk kjempedeilig.

Det er akkurat det, ja, at JEG har vært lite link til å sette grenser for min egen tilgjengelighet.
Jeg tror de rundt meg også trenger denne "kuren".

Gubben sa det han også: " Du svarer jo alltid, og skriver med èn gang. Gjør du det ikke, ville jo jeg tro det var noe galt!"

Det var egentlig utslagsgivende fr meg da jeg bestemte meg for å legge den i skuffen en stund. jeg har selvsagt sagt i fra til folk.

Sendte sms: "Hei, jeg blir uten mobil en stund. Husnr mitt er XXXXXXXX."

Så får vi se om eg ikke får et litt mer avslappet forhold til den dingsen som vibrerer og piper støtt og stadig etter at jeg ar vært uten en stund.

Utvikler det seg igjen slik det har vært, kaster jeg den i søpla. For alltid, tror jeg...

Line* skrev:

Jeg har som sagt holdt meg i to dager nå, er på tredje. Det er faktisk kjempedeilig.

Det er akkurat det, ja, at JEG har vært lite link til å sette grenser for min egen tilgjengelighet.
Jeg tror de rundt meg også trenger denne "kuren".

Gubben sa det han også: " Du svarer jo alltid, og skriver med èn gang. Gjør du det ikke, ville jo jeg tro det var noe galt!"

Det var egentlig utslagsgivende fr meg da jeg bestemte meg for å legge den i skuffen en stund. jeg har selvsagt sagt i fra til folk.

Sendte sms: "Hei, jeg blir uten mobil en stund. Husnr mitt er XXXXXXXX."

Så får vi se om eg ikke får et litt mer avslappet forhold til den dingsen som vibrerer og piper støtt og stadig etter at jeg ar vært uten en stund.

Utvikler det seg igjen slik det har vært, kaster jeg den i søpla. For alltid, tror jeg...

Jeg syns du er FLINK 😀

Umiddelbart tenker jeg at det kanskje er et litt ekstremt skritt å ta, men om du er komfortabel med det, så hvorfor ikke?
Jeg tror mobilen er kommet for å bli, og ville nok aldri kvittet meg med den på denne måten. Det er jo mange måter man kan redusere bruk og avhengigihet, uten å kutte helt ut, mener jeg. Men føler du det er rett for deg, vil du sikkert få en mobilfri tilværelse til å fungere helt fint. 🙂

Høres slitsomt ut, og jeg synes du bør prøve en liten pause og kanskje snu litt på mobilvanene dine.
Jeg har hatt mobil i mange år. Men er ikke hysterisk om jeg glemmer den, noe jeg gjør ofte.
Har reist på hyttetur med venninner og glemt mobilen hjemme. Rekner med de hjemme vet å finne en av reisekameratene mine om de skulle hatt fatt i meg. Mine venner forventer heldigvis ikke at jeg svarer på meldinger innen det første døgnet, de vet hvordan jeg er.:)

Problemet mitt var at jeg ikke ville "såre" noen. Jeg har vel aldri følt at de forventet svar med èn gang, men jeg gjorde dem kanskje en smule bortskjemte. Det er jo bare min egen skyld, men da må jeg også ta ansvar for det.
Håper dette hjelper. Takk for støtte. 🙂

Sikkert ikke dumt å venne både deg selv og folk rundt deg til å bruke telefonen på en annen måte, hvis det er (/har vært) slitsomt for deg.

Det er så få som ringer eller SMS-er meg at jeg oppfatter det ikke som noen belastning. Mannen og jeg snakker ofte sammen et par ganger om dagen (vi har familieabonnement, så det er gratis), og ringer ofte hverandre fra butikken så den andre kan sjekke hva vi mangler i kjøleskapet, eller fortelle hva vi trenger til middag, eller undersøke hvilken størrelse det skal være på klær til Lillegutt som man plutselig har kommet over på salg, eller slikt. Men ellers er det ganske sjelden jeg snakker i mobiltelefonen.

Jeg har et meget avslappet forhold til mobiltelefonen. Jeg har den alltid med, sånn i tilfelle ditt og datt, men jeg sender aldri , eller svarer på teite sms'er med vitser. Har et rimelig sunt forhold til mobil føler jeg, og er tilgjengelig slik JEG ønsker.

Jeg synes for eksempel det er fryktelig slitsomt med sms'er av typen: Altså nå har jeg forsøkt å ringe deg på mobilen og hjemme hos deg, men du tar ikke telefonen!
Hallooo! Jeg tar telefonen dersom jeg er tilgjengelig og dersom jeg har tid, og er det meget viktig regner jeg med at vedkommende legger igjen beskjed og da ringer jeg tilbake da jeg får beskjeden eller når jeg har tid.