Country, danseband, og trønderrock

Inagh skrev:

Og du Guniss - gammeldans er kjempegøy! (Vokst opp med foreldre som var/er gammeldansmusikere... )

Hattifnatten skrev:

som protest begynte jeg å interessere meg for klassisk musikk.

Min ene fetter (og min barndoms helt) gikk i 16-årsladeren ut i heftig protest mot sin far - og kjøpte seg en plate med Bethovens 5. symfoni, som han spilte - og det høyt! Det var kraftfult, for å si det slik...

Hattifnatten skrev:

Hvordan er det med Fp-gjengen. Lytter dere til Country, danseband og trønderrock?

Nei!

Jeg har aldri likt køntri. Jeg må innrømme at jeg oppdaget mammas Vikingarna Gramgoda 5 da jeg var ti eller deromkring, og jeg kunne ikke få nok av leende guldbruna øgon. Jeg skyndte meg hjem etter skolen og sang av full hals.

Det gikk heldigvis over.

Inagh skrev:

Min ene fetter (og min barndoms helt) gikk i 16-årsladeren ut i heftig protest mot sin far - og kjøpte seg en plate med Bethovens 5. symfoni, som han spilte - og det høyt! Det var kraftfult, for å si det slik...

Her var det Bon Jovi i protest mot pappas Bethoven og tyske marsjer. Litt mer normal kanskje:D

Dolly Parten og Gramgoda.

Parton og Kramgoda skal det være.

Jeg må si meg enig med hun som sier at dette ikke er stuereint hos dem som TROR de har god peil på musikk.

Husker at det var sånn med ABBA en gang også. "Neeeei, herreguuuuuud, altså. :tygger hubba bubba: Jeg hører da ikke på ABBA!"
Også var det hjem å høre på ABBA i smug på kasettspilleren.

Line* skrev:

Jeg må si meg enig med hun som sier at dette ikke er stuereint hos dem som TROR de har god peil på musikk.

Er det da slik at de som liker danseband og trønderrock er de som egentlig har greie på musikk?

guniss skrev:

Men når det er snakk om bygdafest så er det jo en del gammeldans, og det liker jeg. For jeg elsker å danse, swing, polka, pols og sånn

Åh, nå elsker jeg deg litt! Jeg er dårlig på swing riktignok, men en jævel på masurka og reinlender

Mimrer tilbake til Nordgudbrandsdalske bygdefester i diverse overfylte grendehus med fele, torader og heimbrent :nostalgisk:

Jill skrev:

Trønderrocken
I Prudence, det første rockebandet med stor suksess som Åge spilte i, begynte han å eksperimentere sammen med Terje Tysland. Tysland tok blant annet frem trekkspillet for å se hvordan det passet inn i et rockeband. Ordet trønderrock ble første gang brukt på Kalvøya-festivalen i 1972. Åge Aleksandersen sa da: 'Vi kjæm fra landet, og spælle trønderrock! Da var musikken en slags blanding av rock og gammeldans. I 1974 kom Hans Rotmo på banen for fullt. Rotmo skrev tekster på trøndersk, fordi han ikke nøyde seg med at musikken bare var inspirert av gammeldans. Prudence-musikerne begynte også med dette, og trønderrocken var dermed etablert.

Selv om jeg tidligere sa at jeg hater trønderrock og får spasmer av Åge, Tysland og DDE, må jeg innrømme at jeg synes Rotmo har sin sjarm. Faktisk. Ola uteligger og Vømmøl skiller seg litt ut fra resten.

Jeg ser heller ikke på DumDum som trønderrock. De er riktignok trøndere, men synger på riksmål og musikkstilen er en helt annen. De kan jo ikke for at de er trøndere Tre små Kinesere er heller ikke trønderrock (det er ikke rock i det hele tatt forsåvidt), og heller ikke TNT (som er bare vanlig rock, uten trønder-).

Kasia skrev:

Er det da slik at de som liker danseband og trønderrock er de som egentlig har greie på musikk?

🙄
Som vanlig er det fryktelig snobbete å slå fast at noe faktisk er dårlig. Vel, jeg tør. Danseband har jevnt over dårlig musikalsk kvalitet. Det samme har DDE og i hvert fall norsk køntri.

Jeg er selvsagt helt enig med deg, Scarlet.

Jeg blir også oppgitt av at det skal være feil å sette krav til kvalitet, og jeg syns virkelig ikke det er snobberi heller. Vi har jo muligheten til å stille høye krav - så hvorfor skal vi ta til takke med møl?

Tinetoff skrev:

Du ER meg! Min oppvekst med en jazz-pappa har gitt meg et bestemt inntrykk av at det kan være feil å like nesten alt. Unntatt Charlie Parker. Han er alltid et sikkert kort.

Og Count Basie, Tinetoff. Count Basie.

Jeg var vel sånn rund sju år første gang jeg ble dratt med på konsert med Ytre Suløen.

Jeg er vel den eneste av oss tre søstre som i stor grad har arvet min fars musikksmak, selv om jeg liker best litt nyere ting (selv om jeg også elsker Billie Holiday og Nina Simone) og han er mer i storband-sjangeren. Tror likevel han følte at han hadde lyktes i oppdragelsen da jeg lykkelig ringte og skrøt av at jeg hadde billett til Chic Corea i Olavshallen.

Du trenger å gi tilbakemeldinger til andre brukere før du kan gi til Kasia igjen

Lille*My skrev:

Og Count Basie, Tinetoff. Count Basie.

Ifølge min far kan Count Basie være feil i visse perioder. Miles Davis også. Men Charlie Parker gjorde visst aldri noe feil.

Kasia skrev:

Jeg er selvsagt helt enig med deg, Scarlet.

Jeg blir også oppgitt av at det skal være feil å sette krav til kvalitet, og jeg syns virkelig ikke det er snobberi heller. Vi har jo muligheten til å stille høye krav - så hvorfor skal vi ta til takke med møl?

Man hører nå på den musikken man liker. Det viktige er at musikken har noe som treffer noe i en. Da er det egentlig det samme hva slags kvalitet det er på musikken. Musikk er til for å gi oss en god følelse. Hvis man setter krav til kvalitet, og det er musikk av høy kvalitet man liker, så hører man på det, og det er ikke snobberi. Er det andre ting man setter pris på ved musikk trenger det ikke gjøre noe om den musikalske kvaliteten ikke er på topp, for musikken har andre kvaliteter som en setter mer pris på. Det er veldig individuelt hva man er ute etter i musikk. Noen vil ha gode tekster, noen vil ha vakre stemmer, noen vil ha råe gitarriff og andre vil ha god dansetakt.

Er musikk med flinke artister, flott sangstemme, platte tekster og "enkle" melodier, men utrolig god dansetakt av dårlig kvalitet? Hvis det er dansing man er ute etter? Eller er det musikk med greie tekster, fantastisk gitarspill og elendig vokal som er dårlig? Musikk som får folk til å gå i taket av stemninga, på grunn av at artistene har slik vanvittig utstråling på scena, men som har tekster fullstendig uten mening, er den dårlig eller bra?

Det jeg lurer på er hva i musikken er det som skal ha kvalitet. Melodien? Teksten? Vokalen? Stemningen som skapes når de spiller live? Hvordan det føles å danse til musikken? Hvor teknisk flinke sangeren eller de andre musikerene er? Eller må alt være tilstede på en gang?

Det er jo mange gode sangere som praktisk talt ikke kan synge. Bruce Springsteen -en fantastisk artist, men hvis vi skal være ærlige, ikke akkurat noen sølvgutt. Lars Lillo Stenberg -å herregud . Hvorfor er Madonna mer populær enn Sissel Kyrkjebø? For det er vel ikke tvil om hvem av dem som har høyest kvalitet på sangen? Hva med en del av tekstene til Dum Dum Boys? Setter du på Jan Garbarek hvis du vil danse? En gangar fra Setesdalen spilt av en felespiller på over åtti, med stive fingre, som ikke hører godt nok til å stemme fela rent men har en helt uslåelig dansetakt? Kanskje ikke noe du ville hatt på cd, men er det dårlig?

Det er helt greit å sette krav til musikkens kvalitet, men andre ganger er det faktisk helt greit å sette krav til andre ting også. Liten vits å høre på musikk man ikke liker, uansett hvor god kvaliteten måtte være. Noen ganger er det nettopp møl man trenger. Jeg hører ikke på den type musikk det var spurt om her, fordi jeg ikke liker den. Ikke fordi den nødvendigvis er dårlig. Jeg kan godt la meg fenge av annen musikk av elendig kvalitet, samtidig som jeg også liker musikk av høy kvalitet. (Innrømmer at jeg i perioder liker Janis Joplin ... det er dårlig det )

Dænsebænd og DDE.
Køntri kan jeg klare i små doser, men ikke Hauge og hennes norske kollegaer.

Tinetoff skrev:

Ifølge min far kan Count Basie være feil i visse perioder. Miles Davis også. Men Charlie Parker gjorde visst aldri noe feil.

Miles Davis var en skikkelig drittsekk. Gjennomført usympatisk. Var i allefall inntrykket jeg fikk gjennom en dokumentar. Men jeg liker musikken I allefall noen perioder av den.

Jeg mener nå faktisk at noen har bedre utgangspunkt, bakgrunnskunnskap og forståelse til å vurdere hva som kvalitetsmusikk og hva som ikke er det.

Jeg syns enhver kunstform skal respekteres som en profesjon. Og for meg innebærer det å skille på dem som gjør det skikkelig, og som lager noe av kvalitet. Og dem som lager ting utelukkende for det kommersielle marked, og da ofte for ukritiske kunder. "De nye gitarkameratene" syns jeg er et godt eksempel på hva jeg mener. Jeg forstår godt at de trenger å tjene penger, og at de har funnet nøkkelen til å selge mange plater. Men det er definitivt ingen kvalitet i det gjør. Karisma, sceneshow, evne til publikumskontakt - alle disse tingene er ofte viktigere for å skape god stemning og et fornøyd publikum enn kvaliteten på utførelsen.

Folk kan høre på hva de vil for meg. Jeg liker også møl i blant. Men det ville være rimelig idiotisk av meg å påstå at for eksempel Stage Dolls lager kvalitetsmusikk selv om jeg nostalgisk setter på den gamle plata i blant. Jeg vet godt at jeg ikke er noen stor musikkjenner, og har såpass respekt for de som er det at jeg ikke lar min oppfattelse av fint/stygt være avgjørende for forståelsen av hva som er kvalitetsmusikk. Masseprodusert pop er definitivt det som selger mest og som er mest iørefallende for folk flest. Og jeg vil si at de fleste ikke setter særlig høye krav til musikk. Sånn er forresten med det meste vi konsumerer i 2007 - krav til kvalitet er omtrent fraværende.

Ja, jeg mener også at det er forskjell på kvalitet, dvs musikalsk kvalitet, men jeg mener at man ikke bestandig behøver å sette krav til kvalitet hvis man får en god følelse av musikk som mangler denne. Det kan være snakk om flere kvalilteter enn kun det musikalske. Liker man de nye gitarkameratene så hører man på dem, uansett mangel på kvalitet. Hvis den har andre kvaliteter man setter pris på. Det viktigste er opplevelsen musikken gir.

Det samme gjelder forresten annen kunst også. Man kan selvølgelig se at noe kunst har høyere kvalitet enn andre, men er det noe som av en eller annen grunn treffer en i hjertet i kunst av dårlig kvalitet behøver man ikke kreve mer. Kunsten er til for en selv, ikke for å vise andre hvor god peiling man har. Det er nemlig snobberi. Hvis man kjøper noe av høy kvalitet må man like det også. Det må være grunnen til at man kjøper det.

Det er ikke lett, det der med kunst og kvalitetsvurdering og sånt. En klassisk MM-tråd om emnet finner du her, fra #101 eller deromkring.

Men dansebandmusikk stiller i en klasse for seg, synes jeg. Der ser det jo ut til at selve sjangerkonvensjonen er uoriginalitet og banalitet. Det er enkle, uinspirerte og veldig like standardmelodier, superenkle og kjedelige arrangementer, banale og pinlige tekster, overtydelig og masete rytme, og en særegen og nokså plagsom sangstil. Musikerne er rett som det er flinke, men de er gjerne desillusjonerte sellouts. :musikerdatter: Dansebandmusikk er musikk for de tonedøve. Now shoot me.