Noen har jo fått med seg «reisen» min med å oppdage verden på ny fra å være alvorlig medisiering og innlagt på psyk.
For 10 år siden er det nå jeg havnet inn på voksen psyk(april 12) og det verste startet)
For 1 år siden hadde jeg på denne tiden en formening om at skulle spise banan med skall på, reise til andre planeter osv.
Jeg fremsto psykotisk. Men jeg var ikke psykotisk. Jeg hsr bare blitt tolket slik og derfor medisinert slik. Noe som ikke går bra.
Jeg kom meg av medisinene i fjor mot psyk sin vilje.
I DAG STO JEG FORAN ET ÅRSKULL MED VERNEPLEIERE OG FORTALTE MIN HISTORIE med PSYKIATRIEN. HVORDAN DE HAR MISFORSTÅTT MYE. HVORDAN EN TING SOM ER HELT TYPISK AUTISME HAR BLITT TENKT PÅ SOM NOE ANNET!
Om hvordan det faktisk er å leve med autisme i et samfunn som ikke forstår autisme.
Det finnes et nokså standar tankegang om autisme - er ikke sosial, snakker lite, mye sinne osv..
Vel «vi» er ikke sånn. Vi er akkurat like ulike som alle andre.
Det er store mørketall blant voksne med autisme fordi de får først andre diagnoser fordi de prøver å tilpasse seg samfunnet sine krav og forventninger.
Hadde du sagt det til meg for 1 år siden hadde du fått til svar fra meg i noen få korte ord, jeg snakket nesten ikke i setninger.
Oktober i fjor var det planlagt men jeg var usikker på om det var gjennomførbart.
Nå er dagen over.
Jeg har stått (eller jeg satt, noe nerve greier er vondt) foran denne gjengen på 40 stk i sal og Hvor mange som så fulgte med over nett vet jeg ikke. Men det er en del der også.
Og jeg klarte det 🙂:)
Så litt stolt, litt imponert over at det gikk.
Fordi ting er beintøft psykisk, psyk svikter nok en gang og situasjoner her hjemme er vanskelig.
Mange har jo ulike mål og drømmer for livet.
Kanskje min for være å få en fot innen psykiatri og undervise og fortelle om autisme?
kamp
5,6k innlegg
deg.
