Noen er åpenbart flinkere enn meg, flinkere enn jeg synes er vel bra også... en kollega fortale meg (ja, i felleslunsjen, men innledet med Du, Malama, i går var jeg....") at de hadde vært på søppelfyllinga med et par plastsekker med leker! Mye helt fint og brukbart, men fravokst! Andre rundt bordet nevnte at en barnehage sikkert hadde vært en fin plass å dumpe det. Ja, og ellers er vi jo tre stykker på jobb som har småbarn på jobb, så hans argument om at "det er så masse stress å gi bort" falt litt på steingrunn ja...
Jeg kaster ikke ting som fungerer. Det er vel derfor vi ikke kaster så mye. Altså fordi det meste av de vi sånnsett ikke bruker, og kanskje burde kvittet oss med, fungerer jo så absolutt. Og jeg har litt sånn der gener fra min farmor (greit å ha noen å skylde på, sant?) Man kaster ikke... det kan jo være at man får bruk for det en gang...
