Året etter fødselspermisjonen

Den siste tida har eg stadig fundert over helsa til nybakte mødre. Eg har fleire venninner som har gått ut i sjukmelding kort tid etter dei starta opp igjen i jobb etter endt permisjon. For min egen del holdt eg eit halvt år den gongen eg begynte i jobb etter å ha fått nummer en. Deretter brukt eg eit halvt år på å få igjen energien og gjere andre ting enn å sove halve døgnet.

Korleis opplevde du å gå tilbake til jobb etter endt permisjon? Følte du på krysspresset mellom dei ulike rollene som yrkesaktiv/mor/husmor?

Jeg var tilbake i jobb/studier 5 mnd etter fødselen, og har ikke vært sykmeldt (bortsett bra et og annet virus..) før jeg ble gravid igjen 21 mnd seinere.

Prognosene for å komme seg etter neste fødsel er imidlertid ganske mye dårligere, ettersom jeg ikke har jobbet i det hele tatt i dette svangerskapet, pga bekkenløsning. Jeg kommer til å være et vrak etter nesten 2 år med så lite aktivitet.

Jeg syns det har vært en blanding av slitsomt og befriende å være tilbake i jobb. Befriende fordi det er deilig å bruke hodet til fag, til å ta en kaffe og spise lunsj med kolleger, og til å kunne være meg selv helt og holdent uten at det er en liten en som man skal følge opp hele tiden. Samtidig har denne tiden også vært preget av at jeg har vært mye sliten, da Snupp ikke har sovet aller best om natten. Jeg har hatt en del dårlig samvittighet, og har ønsket å ha mer tid sammen med ham. Og jeg har jo kjent den berømte tidsklemma, som jeg her om dagen så godt beskrevet som ”rett og slett dårlig samvittighet for alt man ikke har tid til”.

Men jeg har ikke vært mye syk, noe jeg nok kan takke mannen og foreldrene våre for. Vi har bestemødre, både min og mannens mor, som stiller opp for oss i hverdagen, og gjør livet mye enklere. Mannen er dessuten utrolig flink til å finne måter jeg kan hente meg inn på, og jeg syns vi har en hverdagsrutine som faktisk fungerer. Hadde den ikke gjort det har vi hele tiden vært klare på at det er en mulighet for meg å gå ned i stilling (mannen jobber allerede i realiteten redusert).

Jeg har 3 barn, og har vært hjemme i henholdsvis 24 måneder, 15 måneder, og 14 måneder før jeg har begynt å jobbe igjen. Etter siste barnet jobbet jeg deltid 1/2 år før vi fikk bhg-plass og jeg begynte i full tid igjen.

Jeg har ikke vært sykemeldt noen av gangene etter å ha begynt i jobb igjen. Men det er klart, det har vært noen tøffe tak, og det er jammen meg et heftig år, 1.året i barnehagen - med all sykdom som følger med.

Nå er jeg heldig å ha en fleksibel jobb med fleksitid og mulighet for å ta ut litt av opparbeidet pluss-tid i vanskelige perioder. Det har berget oss gjennom slitsomme perioder.

Jeg ble sykemeldt 3 mnd etter at jeg startet i jobb igjen, og først trodde jeg at det var en depresjon på gang, men mange blodprøver senere så viste det seg at jeg har b12 og folat mangel som kan føre til slitenhet, så for min del er det en fysisk årsak til min sykemelding. Kombinert med en veldig lang og tøff periode i privatlivet mitt så tar det nok litt tid for meg å komme meg helt. Det er helt klart en stor omveltning å ha blitt mamma, men jeg tror ikke det i seg selv ville ført til at jeg ble så sliten at jeg hadde blitt sykemeldt.

Jeg begynte å jobbe 50% 10 uker etter fødsel og følte at jeg fikk det beste av to verdener. Da mannen og jeg var ferdig med foreldrepermisjonen etter 10 måneder begynte vi å jobbe 100% begge to og jeg synes det gikk helt fint spesielt siden jeg rakk å bli akklimatisert i løpet de siste 7,5 måneder. Barnet er nå snart 2 år og jeg har jobbet 100% i 13 måneder. Jeg vet ikke hva stress er og har aldri følt noen tidsklemme. Tror det henger sammen med at jeg er laidback av natur?

En del løper jo rundt som halshugde høner rett etter fødselen, og skal ha med seg babysang, babysvømming, barselgrupper og det ene med det andre. Jeg tror det er lurt å ta seg tid til å komme seg ordentlig etter svangerskapet før man setter opp en altfor full timeplan. Hvis man da i tillegg skal jobbe fullt etter 11 mnd, og fortsette det sosiale livet som før, samt ha full kontroll på barn og hjem, er det ikke rart mange går på en smell.

Jeg har ikke hatt noen problemer med å gå tilbake i jobb etter permisjonene. Og jeg har vært tilbake forholdsvis tidlig begge ganger (9–10 mnd. etter fødsel). Men jeg a) elsker jobben min, b) har stort behov for egentid og rom til å tenke sammenhengende tanker, c) har en veldig fleksibel jobb, d) hadde begge gangene hjemmeværende husfar + ammefri de første månedene etter at jeg hadde begynt å jobbe, sånn at overgangen ble meget behagelig, og e) er vel som Veronal temmelig laidback av natur.

Jeg var hjemme i tre år med datteren min pga hennes sykdom.

Jeg har jobbet 100% fra jeg begynte på igjen for 1,5 år siden og stoooooortrives. Har ikke vært mer borte enn noen få dager pga sykdom eller sykt barn.

Og så mye mer effektiv man blir generelt i livet når man jobber. Jeg tror ikke antall år hjemme har stort å si, det handler vel mer om holdninger til jobb og arbeidsliv.

"Tidsklemma" er et oppkonstruert begrep og en dårlig unnskyldning.

Jeg ble sykemeldt etter første permisjonen etter bare 3 uker jobbing, men det var arbeidsgiver fullstendig klar over også. Jeg var da så langt i det neste svangerskapet allerede, og med alle bekkenplagene jeg har når jeg er gravid så lå det i kortene lenge før jeg begynte å jobbe.

Etter andre permisjonen ble jeg sykemeldt etter ca. 8 måneder i 50% jobb, men det hadde ikke noe med at jeg jobbet å gjøre. For jeg har vært sykemeldt for akkurat det samme i fjor høst selv om jeg gikk hjemme. 🙁

Hvordan det blir å gå tilbake til jobb til sommeren etter over 5 år siden jeg jobbet fullt sist blir spennende å se. Jeg blir gjerne mye mere effektig når jeg jobber når det gjelder andre ting utenom jobb også. 🙂

Bortsett fra den vanlige bekymringen alle har når de skal forlate poden i barnehage for første gang hadde heller ikke jeg problem med å komme tilbake til jobb. Men jeg hadde en myk start da. Begynte etter 11 mnd, jobba et par uker før det var sommmerferie, så jeg begynte vel for fullt først fra høsten av.

Jeg har som Tinetoff en veldig fleksibel jobb (samme slags jobb -og jeg lurer stadig på om jeg egentlig er henne ... ) og trives også godt med den.

Jeg har ikke følt meg krysspresset. Det hender relativt ofte at jeg sover halve døgnet, men jeg har ikke vært sykemeldt etter jobbstart (15 mndr), sett bort i fra 14 dager nå nylig pga at min far er veldig syk.
Jeg hadde i alle fall blitt gal skulle jeg gått hjemme og vært sykemeldt, blir man så mye "friskere" av å event gå 100% sykemeldt?

Marian skrev:

"Tidsklemma" er et oppkonstruert begrep og en dårlig unnskyldning.

😱 Det er det verste jeg har hørt. Hva i alle dager mener du med det? Les Mokkmokks innlegg om kabal som ikke går opp, og si meg hva du mener med at det kun er en dårlig unnskyldning. I min verden er tidsklemma i aller høyeste grad et reellt problem.

Jeg har ikke vært sykemeldt etter fødsel og barseltid.

Men det første året var jeg student og ikke arbeidstaker som nå. Småtten var tidlig i barnehage 10 mnd (korrigert 8mnd), og jeg var tidlig i gang som student - men vi gikk ikke fulle dager noen av oss. Det ble en myk start på barnehagelivet, noe som i og for seg er bra, men det tok også vel 6 måneder før jeg virkelig kom i gang med studiene igjen (hovedfagsoppgaveskriving). Det var virkelig tungt, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde greid å bli ferdig uten ekstra støtte fra selvhjelpsgruppe i regi av studentsamskipnaden.

Hvordan det hadde vært å gå tilbake i jobb kan jeg ikke si noe om. For meg var/er det viktig å ha noe annet å bryne meg på enn småbarn og husmortilværelsen som jeg ikke takler særlig bra. Men full jobb og et annet barn vil kanskje situasjonen være helt annerledes.

Vurderer faktisk lønnskonto som kan deles med papsen ved eventuell neste barselpermisjon. Da må jeg tidligere ut i jobb, men kan nyte småbarnstida litt lengre.

Monsoon skrev:

😱 Det er det verste jeg har hørt. Hva i alle dager mener du med det? Les Mokkmokks innlegg om kabal som ikke går opp, og si meg hva du mener med at det kun er en dårlig unnskyldning. I min verden er tidsklemma i aller høyeste grad et reellt problem.

Jeg kjenner mokkmokk og hennes problemstilling bedre enn du aner 😉

Marian skrev:

Jeg kjenner mokkmokk og hennes problemstilling bedre enn du aner 😉

Og allikevel mener du at det ikke er et reellt problem?

Monsoon skrev:

Og allikevel mener du at det ikke er et reellt problem?

Jeg mener at man må planlegge annerledes, legge opp livet mer etter slik livet endrer seg, senke ambisjonene, revurdere karriereambisjoner osv.

Men det er så klart ikke gjort på 1,2,3.

Klarer man ikke det sitter man der midt i "tidsklemma".

Bekkenet mitt gjorde at jeg kun holdt noen måneder før det datt fullstendig sammen og jeg har nå brukt 1 1/2 år for å bygge meg opp igjen til å jobbe 65%.

Kombinasjonen full jobb og å være alene med to små gikk på helsa løs og det fungerte overhode ikke.

Cascaye skrev:

Jeg har ikke følt meg krysspresset. Det hender relativt ofte at jeg sover halve døgnet, men jeg har ikke vært sykemeldt etter jobbstart (15 mndr), sett bort i fra 14 dager nå nylig pga at min far er veldig syk.
Jeg hadde i alle fall blitt gal skulle jeg gått hjemme og vært sykemeldt, blir man så mye "friskere" av å event gå 100% sykemeldt?

Eg veit ikkje om eg vart friskare den gongen det gjaldt meg. Men etterkvart fikk eg nok søvn til at eg greidde å sette på ei vaskemaskin etterkvart. 😮

No har eg lært og har turnusjobb. Det hjelpe for meg og mi tidsklemme.

Marian, eg syns utsagnet ditt vitne om arroganse. Om du kjenne så godt til MokkMokk sin situasjon skulle du jo hatt god forutsetning for å sjå at dette virkelig kreve ein innsats som kanskje er umenneskelig å få til.

Jeg har ikke vært syk eller sykmeldt etter tilbakekomst, nei. Men jeg har gått tilbake med ammefri i en periode, det hjelper jo.

Første gangen begynte jeg i en ny jobb som var mye mindre krevende enn den jeg hadde før jeg fikk barn. Jeg syns jo jeg levde DEN luksustilværelsen som hadde hentet i barnehagen, laget middag, spist, lekt og kost og stelt og lest og sunget og lagt barn, dratt på trening og trent spinning, og likevel var ikke klokka 9 engang! Det var den tiden jeg gjerne dro hjem fra jobb før barn. På en god dag....

Andre gangen syns jeg det var vanskelig å komme skikkelig i gang etter permisjonen. På den ene siden hadde det skjedd masse mens jeg var borte, og som jeg liksom ikke hadde fått med meg helt, og noen ting var helt som før. Men da jeg begynte i ny jobb kom piffen tilbake. 🙂