Den beste vennen jeg noen gang har hatt

Schäferen vår, Nappo, som døde for fjorten år siden er den beste vennen jeg (eller noen) noen gang har hatt. Uendelig snill, fantastisk tålmodig, og nydelig myk og god. Han hadde verdens beste hundeklemmer når jeg var lei meg, og muntret meg opp med hundesmil og fjollerier. Han passet på meg på turer og når jeg var alene hjemme, og ingen i hele verden har hatt en mer lojal venn enn Nappo. Det er som sagt fjorten år siden han døde, og jeg savner ham enda. Får fremdeles tårer i øynene når jeg ser på bildet av ham, som er det eneste jeg har. Har endelig fått meg scanner, og hadde rett og slett lyst til å vise ham fram. Vi kalte ham "lillebroren vår", søsteren min og jeg. For det var egentlig det han var. Verdens besteste lillebror, som ikke fikk bli mer enn ti år. Det er en ganske normal livslengde for den typen hunder, men for oss var det så altfor lite.

Vakker hund!

Ja, han var det. Han skulle egentlig bli utstillings-/avlshund, men så hadde han bittelitt for mye overbitt. Derfor fikk vi ham. Og godt var det!

Så fin hund.

Så fin han var, og så fint skrevet.
Ble veldig rørt jeg nå, savner min hver eneste dag, hun ble også ti år.

Så fin Nappo var:). Jeg har også en gammel hundevenn i tankene innimellom, han er dypt savnet fortsatt.

Så fin han var.

Så fin han var!

Han var fin,ja. Skjønner godt at du savner ham fortsatt.

Så fin en hund!

Og jeg tar meg rett som det er i å savne hunden jeg hadde da jeg var ungdom og. Hun bodde hos oss til jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18. Da måtte mor og far omplassere henne, for far jobbet mye og var nesten aldri hjemme, og mor var dårlig, så hun kunne ikke ta ordentlig vare på hunden.

Jeg trøster meg med at hun fikk et fantastisk godt hjem, hos et eldre søskenpar, som bodde uti skogen en plass.

Nydelig hund.

En utrolig flott hund.
Skjønner godt at du savner han.

Jeg elsker det bildet. Det ser ut som om han smiler.