Seksuell trakassering - hvorfor finner vi oss i så mye?

Polyanna skrev:

Og så hørte jeg også det klippet fra en Oscar-seremoni der han som delte ut prisen ramset opp navnene til 5 (tror jeg) kvinner nominert som beste kvinnelige skuespiller, og avsluttet med "Congratulations, you now no longer have to pretend to find Harry Weinstein attractive" og alle i salen lo og jeg tenker - hva visste de, hva slags latter var det? Hva tenkte han som sa det? Syns han det var morsomt, eller var dette noe han gjorde for i det minste å gi ETT spark i retning av en han syns var en fæl gris?

Han sier at han visste, og at det var derfor han sa det.

https://www.huffingtonpost.com/entry/seth-macfarlane-harvey-weinstein-oscars_us_59df3449e4b00abf36466ea1

Oscarkommentaren var et bevisst spark, ser jeg nå: https://www.dagbladet.no/kultur/ingen-skjonte-den-droye-spoken-i-2013-fire-ar-senere-roper-oscar-verten-sannheten/68780473

Hva er seksuell trakassering og hva er uønsket seksuell oppmerksomhet? Og er det noen objektive kriterier og noen subjektive? Hvor går i så fall grensen?

Mye er opplagt, type hånd på lår, "du er så søt når du er sint" (= du er ikke likeverdig med meg, bare en liten jente som ikke kan tas alvorlig), kommentering av kropp osv, men mye er vanskelig å karakterisere. Det som for noen er humor og lett flørting er for andre krenkende adferd, men dersom det som defineres som god og dårlig oppførsel individualiseres, så blir det vanskelig å forholde seg til, for begge parter.



Hva tenker dere om dette?

ullmor skrev:

Hva tenker dere om dette?

Jeg tenker at dersom man føler at noe er ugreit og sier fra om det, så skal den andre parten ha respekt for det. Selv om de selv mener at intensjonen var bare hyggelig og uskyldig.

Om noe er uønsket oppmerksomhet eller ikke er det åpenbart bare den som blir utsatt for oppmerksomheten som kan vurdere. Det ligger litt i sakens natur at det er umulig å lage helt nøytrale, objektive grenser der alt til venstre er OK og alt til høyre er ugreit. Men i de fleste tilfeller der noe faktisk blir reagert på, ligger oppførselen såpass langt unna en slik hypotetisk grense at det ikke spiller noen egentlig rolle at vi ikke kan trekke grensen nøyaktig.

@skilpadda ja, det er klart at noen grenser kan være vanskelige å trekke opp på et ark, som regler for akseptabel oppførsel, men samtidig og nettopp fordi det er vanskelig, så må man kanskje vise litt romslighet overfor den som oppfører seg uønsket, for hvordan kan personen ellers forstå hvor grensene til den enkelte går? For å kalle noe for "seksuell trakassering" er sterkt, og kanskje bør begrepet spares til tilfeller som er hakket over "uønsket", for å ikke vannet ut begrepet.

I noen gråsonetilfeller kan jo testen være å si fra om at man opplever noe som ugreit eller ubehagelig. Hvis «utøveren» straks justerer oppførsel, kanskje med en kjapp unnskyldning, så kanskje det hele greit. Hvis vedkommende ignorerer, latterliggjør eller angriper protestene, så er det snakk om trakassering.

Skilpadda skrev:

I noen gråsonetilfeller kan jo testen være å si fra om at man opplever noe som ugreit eller ubehagelig. Hvis «utøveren» straks justerer oppførsel, kanskje med en kjapp unnskyldning, så kanskje det hele greit. Hvis vedkommende ignorerer, latterliggjør eller angriper protestene, så er det snakk om trakassering.

Sikkert en brukbar retningslinje.

Skilpadda skrev:

I noen gråsonetilfeller kan jo testen være å si fra om at man opplever noe som ugreit eller ubehagelig. Hvis «utøveren» straks justerer oppførsel, kanskje med en kjapp unnskyldning, så kanskje det hele greit. Hvis vedkommende ignorerer, latterliggjør eller angriper protestene, så er det snakk om trakassering.

Jepp. Veldig greit det der.

Ja, det er en veldig grei retningslinje.

Denne artikkelen beskriver hvor vanskelig det likevel kan være å varsle om kritikk redigert forhold i offentlig sektor. Jeg tror det er rimelig å anta at det er relativt likt i privat sektor. "I 2016 svarte nesten tre av ti offentlig ansatte at de var helt eller delvis enig i at de risikerer å bli møtt med uvilje fra sjefen hvis de kommer med kritiske spørsmål om forhold på jobben. Fire av ti svarte at toppledelsen setter grenser for hva de kan uttale seg om, av hensyn til virksomhetens omdømme."

Frykten for respresalier, tap av omdømme etc. er reell ved varsling. Fór mange orker ikke varsle fordi prosessen man må gjennom er ekstremt krevende. Derfor er det desto viktigere at vi klarer å si fra med en gang til de som tråkker over grensene våre, og at vi snakker høyt om dette.

Weinsteinsaken er rett og slett kvalmende, og det gjør meg trist at så mange jenter opplever slike ting også i Norge, i arbeidslivet og ellers.

Det er utrolig viktig og bra at dette kommer mer i søkelyset, slik at flere kan tenke gjennom hvordan man kan komme til å reagere dersom man blir utsatt for trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet og si fra med en gang. Jeg tenker at det er utrolig lett å bli lamslått og satt ut når trakassering skjer, slik at man ikke responderer kontant nok til at det får en effekt. Selv har jeg en tendens til å tenke godt om de fleste mennesker, ergo ville jeg nok fort stilltiende ha funnet meg i for mye, dersom mine grenser hadde blitt tråkket over. Og så er vel skam og forvirring fort også parametre i hele settingen?

Veldig enig i at vi må våge å være tydelige på hvor grensene våre går og ikke minst backe opp de rundt oss som opplever slikt. Det er lettere å varsle dersom man ikke står alene.

Anikka skrev:

Jeg tenker at det er utrolig lett å bli lamslått og satt ut når trakassering skjer, slik at man ikke responderer kontant nok til at det får en effekt. Selv har jeg en tendens til å tenke godt om de fleste mennesker, ergo ville jeg nok fort stilltiende ha funnet meg i for mye, dersom mine grenser hadde blitt tråkket over. Og så er vel skam og forvirring fort også parametre i hele settingen?

Veldig enig! Jeg husker klart og tydelig selv at selv om jeg på forhånd hadde planlagt og øvd meg på hva jeg skulle si til en som trakasserte meg, klartebjeg det ikke likevel selv om vedkommende agerte slik jeg forventet. Etterpå kommer skammen. Og jeg følte skyld fordi jeg følte jeg gjorde meg selv til offer fordi jeg ikke klarte si fra.

Sukk. Jeg har sett så sterke, kapable kvinner omtrent dukke under av dette. Det er trist!

Jeg har en gang vært med å melde en kollega til HR på grunn av seksuell trakassering og generelt dårlig oppførsel, ikke på vegne av meg selv (for jeg svarte så kort og kontant tilbake den gangen han prøvde seg på meg at han aldri prøvde seg igjen), men på vegne av flere andre kollegaer. Felles for dem alle var at de var unge og relativt nyutdannet, og han var deres overordede og betydelig eldre enn dem. Det tok dessverre en stund før jeg plukket opp hva som skjedde, så det var gått så langt at en av dem var fullstendig nedbrutt og tre andre hadde byttet jobb. Måten HR håndterte saken på imponerte meg ikke, for å si det mildt, og jeg mistet egentlig troen på å ta ting den offisielle veien. Han beholdt jobb og stilling, mens alle som var utsatt endte opp med å bytte jobber.

Det som er med sånn oppførsel er at det ofte kommer snikende, de første forsøkene er så subtile at det er vanskelig å vite om man burde reagere eller om det er sånn "som man bare overser". Og så eskalerer det og grensen for hva man tror man må akseptere flytter seg og man begynner å miste troen på seg selv og sin egen dømmekraft.

I min aller første jobb ut av videregående så vasket jeg for et av Norges største renholdsfirmaer. Min nærmeste leder la an på meg, til tross for at han hadde kone og barn, og prøvde også å kysse meg i en røykepause. Jeg gikk til lederen over ham igjen (som også var en mann), og fikk beskjed om at jeg "var jo en sterk jente, så jeg greide sikkert å slå fra meg". Og det var det. Ingenting ble gjort.

Jeg har også tenkt mye på dette etter at denne saken kom frem. Jeg tror vi må bli flinkere til å si fra, også når vi ikke syns det er så ille selv. Jeg greier ikke helt å formulere hva jeg mener, men jeg har for eksempel opplevd en del situasjoner (også på jobb) som objektivt sett ikke har vært innafor, men jeg har aldri følt meg truet eller blitt veldig lei meg, så jeg har valgt å spøke det bort.

Jeg ser jo nå at det er med på å legitimere den type oppførsel, og det er jo ikke greit. Det hadde vært mye lettere for meg å si fra, enn for en som virkelig ble såret/redd/usikker.

Jeg har aldri tatt noen situasjoner videre i jobbsammenheng, men en gang ble eksen min spurt om det var greit for han at jeg fikk en forfremmelse, tilsynelatende basert på det faktum at vi hadde ligget sammen. Når jeg fikk jobben var han i teorien leder for meg (men det var han jo uansett, jeg var bare ett hakk opp i kjeden), men vi hadde ikke tett kontakt. Han syns selv det var såpass ugreit at han tok det videre (og fortalte det til meg - det var nok ikke meningen at jeg skulle vite om det), og hun som skulle ansette og hadde spurt han fikk en ripe i lakken, men ikke noe mer. Hurra for årleite ekser. Jeg sa jo ingenting, jeg var 20 år og ville ha jobb.

Jeg var 18 år og opplevde en svært grov henvendelse fra en kunde på et diskotek jeg jobbet på. Jeg gikk til dørvakten og sa fra, mannen ble båret ut og nektet inngang på livstid. Så jeg ble trodd og det fikk konsekvenser for svinet og det har påvirket hvordan jeg har møtt trakasseringsforsøk senere i livet. Gudsjelov og takk for det. Jeg skjønner at jeg har vært heldig.

Takk for både linker og diskusjonen i tråden.

Jeg har tenkt og tenkt tilbake, nå, i forbindelse med metoo-kampanjen. Og selv om jeg kommer på sjekkeforsøk jeg har avvist, så er det kun en episode jeg husker som genuint ubehagelig. Da var jeg veldig ung, kanskje 12-13, og en gutt ville absolutt se på puppene mine. Det var jevngammel en gutt jeg hadde kjent siden jeg var liten, og som jeg oppfattet som veldig "trygg", så jeg fikk veldig sjokk og syns det var ekstremt ubehagelig, sa først fnisende nei, og så mer og mer nei og til slutt husker jeg at jeg truet med å skrike, og da ga han seg. Han var ikke fysisk, det jeg husker, men veldig pågående. Iom at det "gikk bra", tror jeg at jeg fikk med meg en slags mestring og følelse av at jeg kunne si fra og vinne gjennom på det. For jeg har aldri opplevd noe sånt igjen, bare normal fyllesjekking, liksom, og ikke noe som har vært krenkende eller trakasserende eller ubehagelig. Jeg tror jeg er en blanding av litt soft og teflonaktig, som lar ting skli forbi, og supertydelig når grensen nås.


Jeg ser at datteren min er en bekymret pleaser, og det uroer meg en del. Jeg skal lese den Guardian-lenken her og fundere litt.

Jeg var tidlig utviklet og ble utsatt for mye klåing på ungdomsskolen. Hver gang jeg reagerte (feks på at en diger fyr la meg i bakken og dro opp genseren min så alle kunne se) så fikk jeg den vanlige beskjeden om at han egentlig likte meg og at jeg burde være glad for oppmerksomheten. Som servitør i studietiden opplevde jeg mange ganger å få en hånd oppunder skjørtet, bli tatt på rompa eller at noen tok meg på puppene bakfra hvis jeg bar på noe. Barvakter og julebord var verst, vanlig spisesal var mer begrenset til "Høhø, hva gjør du etter vakt?" Jeg FATTER ikke at noen tenker det er ok stikke en hånd under andres skjørt, virkelig ikke. Så er det de gangene menn i akademia har trodd at faglig interesse har vært interesse for dem personlig. Jeg har opplevd å bli fulgt etter overalt av en som trodde jeg (23) var interessert i ham (mann 60), mens jeg bare var glødende interessert i faget. Det endte med at jeg ikke tok hovedfag i det som interesserte meg mest, siden jeg ikke ønsket å bli utsatt for den typen "interesse". Så er det alle de gangene på byen der jeg enten er blitt utsatt for "du er ikke så jævla pen som du tror"- trakassering (lurer på om det var et triks som var beskrevet i The Player, der man skulle slenge dritt til damer, for så å aller nådigst nedlate seg til å tilby dem pikk etterpå), bli klådd på, å bli fulgt etter på vei hjem osv. Det har med ett unntak aldri vært skummelt, men bare irriterende. I studentpolitikken var det mye "lille venn" og veldig plagsomt at jeg alltid måtte bruke litt tid på å komme forbi det at jeg var liten og søt, og at gutta kunne komme uforberedt og bli tatt på mer alvor. Jeg har aldri latt være å reagere eller si fra, og jeg er definitivt ikke en utydelig person.

Jeg er glad jeg er blitt eldre, mye tjukkere og skumlere, for nå slipper jeg dette i stor grad. Men jeg merker jo at dummere menn tjener mer penger, får mer ansvar og stiger raskere i gradene enn langt flinkere damer. Det er sjukt urettferdig.

Jeg er også glad mine døtre har en mor som er feminist og som forstår hva det går i, ikke en illojal kvinnehater som min mor, som kan si slike ting som "kvinne er kvinne verst", "gutter er så reale", "aldri noe krangling med menn", "damer sladrer alltid" osv, osv.

Det med pupper, jeg har av og til lurt på, helt oppriktig, om det er flere "puppefyrer" bland grisene? Altså at det blant denne typen menn - grisene* - , er mer vanlig å være opphengt i store pupper? For jeg syns det er påfallende hvor mye mer trakassering jenter med større pupper blir utsatt for. For jenter som er tidlig utviklet i tillegg så må det være helt skrekkelig å være et barn og helt plutselig bli utsatt for skikkelig grisete oppførsel! Jeg hørte en podcast med en jente som rett og slett utviklet et kroppslig selvhat, hun HATET puppene som plutselig gjorde henne til et slags fritt vilt, selv om bare var en liten jente.

Dette er bare en tanke som har slått meg, altså, det er mulig det er helt off, og jeg har kun anekdotisk støtte for det. Hva tenker dere?

*(for virkelig, jeg syns det er viktig å understreke at de fleste menn jo er anstendige og bra folk som aldri ville trakassert noen og at trakassering virkelig ikke er noe en ellers grei fyr kan havne oppi ved et uhell! Dette er griser, noen ganger i forkledning, men griser!)

Tja, som servitør over 18, så var det pussygrabbing som var tingen. Som fjortis var det puppene. Ikke særlig glad i dem på ungdomsskolen, nei.

Noen yrker er nok også mye mer utsatt vil jeg tro, ja. Hvis man snakker overrepresentasjon av griser så er vel fulle menn på hotellrestauranter antagelig en skikkelig højdare.