Tja. Jeg leser så å si bare bøker jeg liker, så noen skuffelser har jeg ikke å advare mot. De beste jeg leste må ha vært de to Cormac McCarthy-bøkene, tror jeg, og så den nydelige
Graveyard Book. Dessuten likte jeg
Shades of Grey veldig godt, selv om den var langt rarere enn de andre bøkene jeg har lest av Jasper Fforde. Jeg tror ikke jeg påtar meg å si hvilken av de fire som var den beste.
For å gjøre det lettvint klipper jeg bare inn omtalene mine fra "lest i 2010"-tråden av disse bøkene:
4. Jasper Fforde: Shades of Grey. De som elsker bøkene om Thursday Next synes sikkert det er vanskelig å forestille seg en
dystopi skrevet av Fforde. Men det er akkurat det dette er. Mange hakk unna det han har skrevet før, men personkarakteristikkene og den fabelaktige humoren er like slående som tidligere. Det er en forvirrende bok til å begynne med, men den er underholdende helt fra begynnelsen av, og stadig mer medrivende.
5. Cormac McCarthy: The Road. Dystert, dystert, dystert. Trøstesløs, post-apokalyptisk dystopi som tross all sin betydelige mengde gru greier, sporadisk, å formidle noe grunnleggende godt og verdifullt i mennesket. Fabelaktig godt skrevet, i et usentimentalt, men samtidig poetisk språk. Jeg gleder meg til alle de andre McCarthy-bøkene jeg har stående.
12. Cormac McCarthy: No Country for Old Men. "(...)
it just seemed to me that this country has got a strange kind of history and a damned bloody one too." Det er en egen estetikk her, i blodsutgytelse helt uten barmhjertighet, kombinert med ekte, gammeldags moraltenkning med et tungt ekko av melankoli. Og
alle de fantastiske replikkene fra filmen er jo her allerede, i romanen ("If I don't come back tell Mother I love her." "Your mother's dead Llewellyn." "Well I'll tell her myself then.") - jeg kan forstå hvorfor Ethan Coen sa til McCarthy, etter å ha blitt tildelt en Oscar for beste manus, at "Well, I didn't do anything, but I'm keeping it."
15. Neil Gaiman: The Graveyard Book. Nydelig barndoms-/oppvekstskildring med mange ekkoer av Kiplings
The Jungle Book. Bod er like matter-of-fact i forhold til det underlige samfunnet han adopteres inn i som Mowgli er, og i like stor grad en utenforstående i forhold til den "normale" verdenen vi andre kjenner (og han har en mentor som er like svart og en like mystisk outsider som Bagheera). Her er oppvekstmiljøet et rolig, lite hjørne av en komplisert og uoversiktlig okkult verden, ikke en indisk jungel, men barnets selvsagte aksept av realitetene er den samme. Dessuten briljerer Gaiman med noe av det han er aller best til, nemlig små historier med små personer i utkanten av såvidt antydede store historier med
veldig store personer i. Jfr. også
denne tråden.