Omsorgsfull forelder?

Hentet fra en annen post:

Viser bare at du er en omsorgfull mamma dette.
Ville vært litt rart om du ikke syns det var "fælt"
at han skal være så lenge borte.(to uker)

Må man altså synes at det er ille når barna reiser fra en? Jeg har forstått at mange gjør det og dem om det.

I kveld ringte mamma til meg og spurte om hun kunne ta Emma med seg en uke til Tyrkia i sommer, om hun fikk tak i billetter i morgen tidlig. Emma var også med to uker for to somre siden. Hun har dessuten vært mye med til oldeforeldrene sine som mindre, men ikke så langt avgårde.

Jeg syns det er merkelig at man syns det er merkelig om mødre ikke har "kniver i hjertet" når barna deres reiser bort. Jeg ser ikke noe annet enn positivt i det at mine barn får oppleve ting uten meg, og jeg uten dem, at jeg kan simpelthen ikke finne en logisk grunn til å føle meg ille. Uten at det er negativt at andre gjør det av den grunn. Jeg kan ikke se at å være redd og nervøs for at ungene reiser eller det å vinke de avgårde med ro i sjelen skal ha noe som helst å si for hvor kapable omsorgspersoner man er.

Faktisk er det eneste negative med at Emma kanskje reiser på tur, at jeg må passe bikkja til mamma.

Jeg har det som deg. I fjor sendte vi storebror på påskeferie til farmor og farfar på andre siden av landet. Det var helt greit. Mer tid til de andre to og kjempehyggelig å få ham hjem igjen. Følte meg nesten som en dårlig mamma som ikke ringte ham daglig, men da vi ringte hadde han ikke tid til å snakke med oss.

Det må være veldig deilig å være så avslappet i forhold til dette.

Jeg er ikke der i det hele tatt kjenner jeg, men det betyr ikke at jeg anser meg selv som mer omsorgsfull enn deg og andre som tenker og føler som deg - langt derifra.

MokkMokk skrev:

Jeg er ikke der i det hele tatt kjenner jeg, men det betyr ikke at jeg anser meg selv som mer omsorgsfull enn deg og andre som tenker og føler som deg - langt derifra.

Nei, jeg kan ikke se hvordan ens følelser rundt barns ferier uten en selv skal ha noe som helst med omsorgsfullhet å gjøre.

Vi låner gjerne bort snuppa til bestefar for en ukes ferie (mer har det ikke vært snakk om foreløpig). Det gjør vi med særdeles lett hjerte. Vi synes det er godt å få kjærestetid, hun stortrives og bestefar med kone stortrives.

Noen skjønner ikke at jeg synes det er litt godt å levere henne fra meg. Da har de et vel så stort problem som meg, mener jeg.

Ingen har vel noen gang vært i tvil om at jeg er en ganske omsorgsfull, men ikke særlig overbeskyttende mor.

Sitron skrev:

Nei, jeg kan ikke se hvordan ens følelser rundt barns ferier uten en selv skal ha noe som helst med omsorgsfullhet å gjøre.

Dette er jeg veldig enig i!

Tjorven75 skrev:

Ingen har vel noen gang vært i tvil om at jeg er en ganske omsorgsfull, men ikke særlig overbeskyttende mor.

Samme her. 🙂

Man trenger ikke å være overbeskyttende selv om man synes at det ikke er kjekt at ungene er borte fa en.

Berglijot skrev:

Man trenger ikke å være overbeskyttende selv om man synes at det ikke er kjekt at ungene er borte fa en.

Guttungen skal reise til USA i 3uker til sommeren, han skal besøke pappa'n sin som bor der. Jeg har ikke tenkt sånn denne gangen. Jeg vet han kommer til å ha det bra, og at han får en opplevelse han kan ha med seg resten av livet. Han kommer til å se og oppleve masse, og bli mye flinkere på skolen i Engelsk etterpå. Altså bare positivt.

Men jeg husker enda første julen uten gutten min, det var tungt og jeg savnet han masse. Tror ikke han savner meg på samme måte, siden han var sammen med pappa'n sin. Han savner pappa'n så masse i løpet av året at det er godt for han å være bare med han.

Må være deilig å ha en ro når man sender "vekk" barna.

Jeg er stikk motsatt, bekymrer meg, og kvier meg for å sende han avgårde.. Hender han er med besteforeldre på hytta i Sverige, og det er ikke alltid like lett å sende han avgårde..Passer de på at han ikke fryser, passer de på så han ikke går bort til bassenget, har han strømpebukse på, sykler han fort når de er på tur så de mister oversikten over han osv osv. Jeg er vel kanskje overbeskyttende, men ser ikke noe galt i det så lenge det ikke går utover lillegutt. Jeg savner han så inderlig, og får på en måte dårlig samvittighet over å være hjemme uten han. Teit, men sånn er det.

Besteforeldre har spurt om å få ha han en uke i sommer og reise til Astrid Lindgrens verden.. Det får han rett og slett ikke lov til, fordi jeg er altfor redd det skal skje noe. Han må vente til han er noen år eldre. Sydenferier er det ikke snakk om engang. Da må han være veldig mye større.

Ser uansett ikke på meg selv som mer omsorgsfull enn andre. Bare litt mer bekymret for ting og tang kanskje??

Sitron skrev:

Jeg syns det er merkelig at man syns det er merkelig om mødre ikke har "kniver i hjertet" når barna deres reiser bort. Jeg ser ikke noe annet enn positivt i det at mine barn får oppleve ting uten meg, og jeg uten dem, at jeg kan simpelthen ikke finne en logisk grunn til å føle meg ille. Uten at det er negativt at andre gjør det av den grunn. Jeg kan ikke se at å være redd og nervøs for at ungene reiser eller det å vinke de avgårde med ro i sjelen skal ha noe som helst å si for hvor kapable omsorgspersoner man er.

Enig med deg.
Jeg var selv selvstendig som barn, og syntes det var rart med klassevenninner som gråt fordi de savnet mamma og pappa da de var på leirskole. Det var jo bare snakk om en liten uke! Get some perspective, girls - dette er jo morsomt og spennende!

Og jeg håper mine gutter også vil like å ha luft under vingene og være på eventyr.

Samtidig ville jeg vært bekymret om mine gutter skulle reist til utlandet uten oss. Men det er kun fordi jeg sliter med frykt (har en overbeskyttende & katastrofeorientert mor ... 🙄 ).

Jeg synes det er utrolig deilig når besteforeldrene tar med seg Frøkna på hyttetur. Utrolig deilig! Jeg nyter freden i huset, og jeg nyter å ha masse tid for meg selv.

Det er veldig fint å få henne tilbake igjen etterpå, men jeg er verken bekymret eller ute av meg når hun er borte. Det er ikke sikkert jeg savner henne en gang. Det er selvsagt fordi jeg vet at hun har et flott sammen med dem og at hun føler det som en spennende ferie – ikke som om hun blir "satt bort".

Jeg føler meg verken mindre omsorgsfull eller midre ansvarlig som mor av den grunn.

Jeg er blant dem som sliter når ungene drar bort et par dager, men jeg tror ikke det nødvendigvis gjør meg mer omsorgsfull enn en mor som med lett hjerte sender ungene bort i to uker.

Min noia for bortreiste unger har ingenting med at jeg ikke unner dem gleden eller at jeg ikke stoler på dem de reiser bort med (jeg hadde jo aldri sendt dem bort med noen jeg ikke stolte på!). Det har kun med å gjøre at jeg er vant med at de er der, og at huset blir tomt og rart uten dem.

Forøvrig hadde jeg ikke hatt noe problem med å trøste en mor som gruet seg til at barnet skulle dra bort i to uker med å si at det er helt naturlig at hun gjør det, siden hun er glad i barnet. Uten at jeg dermed mener at folk som deg sitron ikke er glad i ungene sine. Så dermed mener jeg vel også at det ikke er galt å si at man er en omsorgsfull mor når man vil savne ungene heller.

Litt rotete? Det er fordi jeg har sydd gardiner, ommøblert soverommet osv, osv, og nå nyer et velfortjent glass vin, som nok dessverre gikk rett i fletta 😛 .

Jeg er helt på linje med deg der, gitt. Så lenge jeg er 100% trygg på at gutten mine er hos gode omsorgspersoner og vil bli tatt bra hånd om, så sender jeg dem av gårde med all verden av god samvittighet.

Jeg tror faktisk at guttene har godt av å komme seg hjemmefra i ny og ne, og finne ut at verden består av mer enn bare mor og far.

Jeg anser det som en del av min foreldreoppgave å gi ungene mine vinger - jeg vil at de skal lande på bena den dagen de forlater redet, ikke tryne ved første anledning. Om man savner barna intenst da de er borte, eller om man nyter friheten spiller egentlig ingen rolle synes jeg, men å frarøve dem positive opplevelser sammen med andre blir for dumt. Selvsagt skal man se an hva barnet er moden for, men om det er mammaens harehjerte som stikker kjepper i hjulene ville jeg tenkt meg om en gang eller ti.

Bokormen skrev:

Jeg anser det som en del av min foreldreoppgave å gi ungene mine vinger - jeg vil at de skal lande på bena den dagen de forlater redet, ikke tryne ved første anledning. Om man savner barna intenst da de er borte, eller om man nyter friheten spiller egentlig ingen rolle synes jeg, men å frarøve dem positive opplevelser sammen med andre blir for dumt. Selvsagt skal man se an hva barnet er moden for, men om det er mammaens harehjerte som stikker kjepper i hjulene ville jeg tenkt meg om en gang eller ti.

Veldig, veldig enig!
Jeg er veldig bevisst på at min engstelse ikke skal føre til vingeklipping av guttene. ( Det er mannen min opptatt av også, så jeg har noen til å justere meg om de gode intensjonene skulle glippe ... )

Sitron skrev:

Nei, jeg kan ikke se hvordan ens følelser rundt barns ferier uten en selv skal ha noe som helst med omsorgsfullhet å gjøre.

Enig.

Berglijot skrev:

Man trenger ikke å være overbeskyttende selv om man synes at det ikke er kjekt at ungene er borte fa en.

Enig.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er de følelsene man har for barna som avgjør om man er god omsorgsperson eller ikke. Jeg tror faktisk ikke at folk som ikke makter omsorgen for barna sine er mindre glade i dem enn jeg er, men det mangler kanskje noe annet.

Selv synes jeg det er grusomt å være borte fra ungene. Jeg er en slik skikkelig "sugekoppmamma", jeg liker rett og slett å være sammen med ungene mine. Men jeg tror ikke dette er fordi jeg er en slik "god mor" - for meg går det mye mer på andre ting. Jeg liker for eksempel å leke.

him skrev:

Selv synes jeg det er grusomt å være borte fra ungene. Jeg er en slik skikkelig "sugekoppmamma", jeg liker rett og slett å være sammen med ungene mine. Men jeg tror ikke dette er fordi jeg er en slik "god mor" - for meg går det mye mer på andre ting. Jeg liker for eksempel å leke.

Nå ser for meg him, som sitter hjemme og er betuttet mens ungene er borte, fordi hun ikke har noen å leke med.

Bokormen skrev:

Jeg anser det som en del av min foreldreoppgave å gi ungene mine vinger - jeg vil at de skal lande på bena den dagen de forlater redet, ikke tryne ved første anledning. Om man savner barna intenst da de er borte, eller om man nyter friheten spiller egentlig ingen rolle synes jeg, men å frarøve dem positive opplevelser sammen med andre blir for dumt. Selvsagt skal man se an hva barnet er moden for, men om det er mammaens harehjerte som stikker kjepper i hjulene ville jeg tenkt meg om en gang eller ti.

Helt enig med deg. Og jeg understreker gjerne at jeg lar ungene bli med besteforeldre på helgeturer, overnatting osv., selv om vi ikke er oppe i ukeslange turer foreløpig. Men det kommer nok, og selv om jeg ikke liker å levere ungene fra meg så lar jeg naturligvis deres behov for "løsrivelse" veie tyngre enn mine mammabekymringer. 🙂

Her er jeg veldig enig med Sitron 😉
Og så på God Morgen Norge igår at hun helsesøsteren der sa at barna bare hadde godt av å oppleve at andre kunne ta vare på de og være omsorgspersoner utenom foreldrene .

Jeg synes heller ikke det å evt sende barnet på ferie med besteforeldre, eller selv dra alene på ferie og la barnet være hjemme med feks andre familievenner har noe med omsorgsevne å gjøre.

Noen klarer ikke tanken på å være borte fra barnet sitt. Andre synes det går greit når de er trygge på den de er sammen med. Sånn er vi vel veldig ulik.
Men jeg hadde blitt ganske så glad om jeg hadde en mor som deg Sitron .