Ville du begått selvmord ...

Skvetten skrev:

Enn dersom du hadde vært eneforsørger og barnet ikke hadde noen andre?

SÅ tanken er da at barnet har det best med å være død hvis ikke jeg får oppdra det? Jeg hadde ordnet med alt på forhånd, funnet en fin familie som kunne ta seg av barnet. Jeg hadde aldri valgt mitt eget liv over barnets.

Skremmern skrev:

SÅ tanken er da at barnet har det best med å være død hvis ikke jeg får oppdra det? Jeg hadde ordnet med alt på forhånd, funnet en fin familie som kunne ta seg av barnet. Jeg hadde aldri valgt mitt eget liv over barnets.

Men du kan jo ikke velge det. For der kommer barnevernet inn når barnet blir et foreldreløst barn. Hadde du ordnet med adopsjon på forhånd?

Det ville vært en mulighet, ja. Jeg har (ettersom dette ikke er en reell problemstilling) ikke satt meg ned og planlagt alt til siste detalj, noe jeg naturligvis ville gjort hadde dette vært reelt.

Bauche skrev:

Ja. Jeg har jo to barn.

Se nå litt nøyere på hva jeg svarte på. 😉

jeg er for en gangs skyld enig med skremmern. Jeg ville ikke leve videre hvis jeg vet at jeg kunne ha reddet datteren min, gitt henne et av mine organ.

Jeg har i alle fall levd et halvt liv, hun har knapt begynt på sitt.

men så var det en del praktiske utfordringer rundt dette. Jeg tror jeg hadde lett og lett til jeg fant en lege som kunne legge meg i narkose og ta ut organene mine.

Eg er nok også i den kategorien som gjerne hadde kasta meg ut i vegen for å få barnet unna lastebilen, men å planlegge å ta mitt eige liv vert noko heilt anna. Eg har jo også eit barn til å ta hensyn til. Det ville eg sjølvsagt ha i situasjonen mied lastebilen også, men det er noko anna å reagere på ein situasjon som oppstår enn å planlegge.

Når det er sagt ville eg sjølvsagt satt himmel og jord i bevegelse for å prøve å finne ei løysing som kunne redde barnet mitt om det trengte eit nytt organ da.

Skremmern skrev:

Det ville vært en mulighet, ja. Jeg har (ettersom dette ikke er en reell problemstilling) ikke satt meg ned og planlagt alt til siste detalj, noe jeg naturligvis ville gjort hadde dette vært reelt.

Da er vi flengende uenige, Skremmern. Opplest og vedtatt. Repsekterer ditt syn selv om jeg ville valg annerledes, uten at noen av delene kan sies å være riktig. Mitt ståsted er sikkert litt mer provoserende og kontroversielt i og med at jeg har kun et barn og er helt alene.

Skremmern skrev:

SÅ tanken er da at barnet har det best med å være død hvis ikke jeg får oppdra det? Jeg hadde ordnet med alt på forhånd, funnet en fin familie som kunne ta seg av barnet. Jeg hadde aldri valgt mitt eget liv over barnets.

Jeg tror jeg har for dårlig fantasi til å sette meg inn i situasjonen jeg. For når jeg leser noe slikt, så blir det sånn at jeg tenker: Hvem vil ta barna når jeg forteller at jeg faktisk skal ta mitt liv for at det skal leve? Så tenker jeg: Enn om barnet ikke overlever likevel? Og så tenker jeg: Enn om barnet skal gå gjennom livet og savne sin mor og i tillegg ha evig samvittighetsnag for hva han gjør her i livet osv osv.

Jeg er fantasiløs og sikkert egositisk som ikke er villig til å ofre mitt liv. Om jeg greier å se for meg livet uten ungene er selvfølgelig også et hinder - med tanke på min manglende fantasi.

Skvetten skrev:

Mitt ståsted er sikkert litt mer provoserende og kontroversielt i og med at jeg har kun et barn og er helt alene.

Jeg forstår veldig godt tankegangen din og finner ikke noe særlig provoserende i dette. Jeg er selv alene med flere barn og det at disse skulle blitt splittet og familien vår enda mer ødelagt ved at jeg gikk tapt OG kanskje at barnet som fikk organer gikk tapt, det anser jeg som særdeles uheldig.

Jeg tenker egentlig ikke at noen er egoistiske i denne sammenhengen, men at vi er uenige og tenker forskjellig? Helt klart.

Skvetten skrev:

Enn dersom du hadde vært eneforsørger og barnet ikke hadde noen andre?

Jeg tror nok jeg hadde vektet det slik at det ville vært grusomt for barnet som måtte leve videre alene, men tross alt mer grusomt å dø så ung. (Og dette er naturligvis en helt hypotetisk diskusjon, jeg gidder ikke å ta hensyn til sannsynligheten for at selvmordet skulle bli for vanskelig å gjennomføre etc.)

Jeg hadde nok også spontant ofret meg om det oppstod en situasjon der jeg kunne ha reddet livet til mitt barn. Men jeg kunne nok ikke planlagt å ta et selvmord på en måte som kunne gitt mine organer til barnet mitt.

Men om barnets andre foreldre har vært match med barnet - og ikke du, har du da forventet at h*n skulle gitt sitt liv for barnet?

Jeg kan bare snakke for meg selv, ikke for partneren min.

Bauche skrev:

Men om barnets andre foreldre har vært match med barnet - og ikke du, har du da forventet at h*n skulle gitt sitt liv for barnet?

jeg hadde ikke forventet det, men jeg er rimelig sikker på at han hadde ofret seg om det var nødvendig. 99% sikker på hans ståsted der.

Skremmern og jeg har avklart for lenge siden at vi er svært forskjellige i vår foreldrerolle og hvor hengiven og oppofrende vi er i forhold til familie.
Men jeg liker veldig godt å lese hennes tanker omkring slike ting.

Men des mer jeg leser i denne tråden så er jeg mer og mer overbevist om at jeg aldri ville tatt mitt eget liv for at Poden skulle få overleve. Jeg tror aldri jeg vil være i stand til å ofre meg så mye for barnet mitt/barna mine. Å ofre livet på annen måte hadde jeg nok gjort, men å aktivt ta mitt eget liv ville nok vært helt uaktuelt.

Bauche skrev:

Men om barnets andre foreldre har vært match med barnet - og ikke du, har du da forventet at h*n skulle gitt sitt liv for barnet?

Ja, det hadde jeg nok forventet. (Syke, syke diskusjonen. )

Jeg kan også fastslå at skremmeren er mer oppofrende enn jeg noen ganger vil bli. Jeg tror jeg er litt som Kirsebær egentlig.

Kirsebær skrev:

Men des mer jeg leser i denne tråden så er jeg mer og mer overbevist om at jeg aldri ville tatt mitt eget liv for at Poden skulle få overleve. Jeg tror aldri jeg vil være i stand til å ofre meg så mye for barnet mitt/barna mine. Å ofre livet på annen måte hadde jeg nok gjort, men å aktivt ta mitt eget liv ville nok vært helt uaktuelt.

Rar diskusjon. Jeg er enig med Kirsebær.

Monsoon skrev:

Ja, det hadde jeg nok forventet. (Syke, syke diskusjonen. )

Jeg lurer på hva gubben tror foregår inni hodet mitt når jeg spør han om dette idag jeg? Han er godt vant til at jeg spør "hvis - hva", men likevel. Jeg tør nesten vedde på at han ikke svarer, bare sukker oppgitt over meg.