Tankevekkende om barnevern og det biologiske prinsipp

Det er jo ganske mange som mener at det biologiske prinsipp er for sterkt her i landet. At foreldre får for mange sjanser. Jeg må innrømme at jeg noen ganger tenker at det blir for enkelt å tenke slik. At heller ikke omsorgsovertakelse er enkelt. At det kanskje virkelig er slik at det er bedre for et barn å bli i et halvdårlig hjem enn å utsettes for en traumatisk omsorgsovertakelse.

I dag har jeg lest et blogginnlegg som viser en annen side av dette temaet. Jeg synes det var tankevekkende og kanskje det også forklarer litt hvorfor barnevernet faktisk gir foreldre det som for utenforstående kan se ut som "for mange sjanser". At omsorgsovertakelse kanskje ikke er et så godt alternativ alltid som mange ser ut til å tro?

Så da ville jeg dele det.

Jeg synes ikke dette er så tankevekkende at jeg endrer mening. Og hva det har med å synes omsorg er viktigere enn biologi å gjøre forstår jeg ikke.

Klart det bør prøves titak i hjemmene først. Og det bør være mye lettere å få slik hjelp. Men det er ikke alltid mulig. En bekjent av meg prøvde å kontakte barnevernet for å få hjelp med en vanskelig situasjon med den andre forelder og rusmissbruk. Ikke mye råd og hjelp å få. Vedkommende var for oppegående selv.

I denne historien vokste barnet opp i krisehjemmet, en langt bedre løsning spør du meg enn å flytte fra fosterhjem til fosterhjem, hjem igjen og så nytt fosterhjem osv.

Det er ikke uproblematisk med omsorgsovertakelser... Det er vanskelig - for alle parter.

Det er vanskelig for foreldrene, som på en måte får "siste spikeren i kista..."
Det er vanskelig for barna, som får livet snudd på hodet, og må forholde seg til nye, ukjente mennesker...

Men det er også vanskelig for barnevernsarbeideren.

For barnevernsarbeideren har - om hun/han forhåpentlig har gjort jobben sin godt nok, ofte vært gjennom en prosess av en annen verden. Med mindre det er umiddelbar fare for liv og helse, skal hjelpetiltak i hjemmet alltid prøves først. Og de forsøkes - ofte så lenge at det blir vanskeligere og vanskeligere å finne gode tiltak til barn som blir skadelidene.

En omsorgsovertakelse skal opp i fylkesnemda. Jeg kjenne til saker hvor barna har lidd en så syk omsorgssvikt at man ikke har stygg nok fantasi til å tenke seg hva de har gått gjennom. Disse barna har blit sendt rett hjem til foreldrene, hvor overgrepene garantert vil fortsette den dagen tilsysnfører snur ryggen til... Jeg har selv vært med på å måtte svelge at barn vokser opp hos foreldre og besteforeldre som er psykisk utviklingshemmet, fordi barnehagetilbudet var godt nok.

Noen ganger er help og støtte i hjemmet det aller beste tilbudet barn og foreldre kan få - men noen ganger er jammen meg vann like godt som blod.

Men så kommer vi til det skrikende behovet for trygge, stabile og gode beredskapshjem og fosterhjem. Det er en annen diskusjon - men en vel så viktig en. For skal man først fjerne barna fra foreldrene sine, bør det være en rett barnet har, så vel som en plikt barnevernet har, å gi barnet en familie hvor det kan vokse opp i trygge, stabile kår. Jeg har liten tro på at et barn som har opplevd en omsorgsovertakelse får mer trygghet i livet over stadig å måtte flytte fra institusjon til institusjon - fra fosterhjem til fosterhjem, som en kasteball i et system som desverre ikke er godt nok i mange tilfeller...

Men det er som sagt en annen diskusjon.

Må si meg enig med Maz, dette var ikke så tankevekkende for meg at jeg er i nærheten av å endre min oppfatning.
Selvsagt er det opprivende og traumatisk å må flytte fra mor og far, men jeg tror ikke det er i nærheten av så skadelig og traumatisk som det er å vokse opp under ekstem dårlig omsorg. Det å (daglig) oppleve fysiske og psykiske overgrep, det å ikke få mat og andre fysiologiske behov tilfredstilt, det å se, bekymre seg over og så til de grader ta ansvar for sine psykisk syke og/eller rusa foreldre (osv,osv) er skadelig langt over det jeg jeg noen ganger evner å ta inn over meg.
Min jobb består i å prøve og finne fosterhjem til disse barna som ofte har bodd sammen med sine biologiske foreldre frem til de er 10-12 år gamle. Tro meg, de har bodde alt for lenge under forferdelige forhold, og de psykiske (og noen ganger fysiske) skadene de har pådratt seg i løpet av disse årene er store og til dels uhelbredelige.

Det biologiske prinsipp er i utgangspunktet en bra ting, men det bør ikke strekkes for langt.

Bra innlegg Inagh.

Vann er definitivt like bra som blod i visse tilfeller...

Snuppsi min er jo ikke mitt blod, men hennes biologiske mor behandlet henne på en måte , og lot henne gå igjennom ting som gir meg brekningsfornemmelser av å tenke på. Hun er nå min på alle måter som betyr noe, men det hersens systemet ødlegger for henne hele tiden. Foreldre har forbausende mange rettigheter som kan være svært ødleggende for ett lite barn i oppveksten.

Har vært veldig sentral i saken til jenta mi og sett at dette er vanskelig for alle involverte ( hvertfall for alle som ikke har gjort noe ulovelig). Barnevernet var klare med at man burde først få til hjelp i hjemmet. Dette var uaktuellt i denne saken, men de ytret ett sterkt ønske om at hvis saken hadde vært anderledes var det det som ville ha blitt gjort. Håper dette kan gjennomføres i de tilfeller hvor barnet/barna ikke lider i sterk grad. Hvor det "bare" er snakk om omsorgsvikt grunnet økonomi, lite kunnskap o.l.

Men jeg vil si jeg er svært skeptisk. Synes barna er de som blir glemt i dette systemet. Mener veldig at man har en for høy terskel for å blande seg inn i hjem. Barna blir lett usynelige og hjelpesløse da folk generellt har vanskeligheter for å blande seg inn..

Nei, jeg kan visst enda ikke skrive om dette uten å bli for følelsesmessig engasjert slik at det bare blir rot.
Uansett..

Det er jo ganske mange som mener at det biologiske prinsipp er for sterkt her i landet.At foreldre får for mange sjanser.

Ja, det mener jeg.

At heller ikke omsorgsovertakelse er enkelt. At det kanskje virkelig er slik at det er bedre for et barn å bli i et halvdårlig hjem enn å utsettes for en traumatisk omsorgsovertakelse

Omsorgsovertakelse er aldri enkelt vil jeg tro, men jeg håper ikke man tar ifra foreldrene barna fordi de gir dem ett "halvdårlig hjem". Nei, da tror jeg heller det motsatte skjer for ofte. At barn blir sendt tilbake til foreldrene fordi det ikke er "nok beviser" imot dem. Da barn ofte ikke er i stand til/vil stemme imot dette selv, er det de som må lide.

Hattifnatten skrev:

Jeg har heller ikke inntrykk av at halvdårlige hjem er årsak til flertallet av omsorgsovertakelser (selv om jeg selvsagt ikke kan si at det ikke skjer). Derimot vet jeg en del om tilfeller hvor det burde vært grepet inn for lenge siden.
Mitt inntrykk er at barnevernet så langt det er mulig går inn med tiltak før det går til omsorgsovertakelse.

Enig. De er jo faktisk lovpålagt det også.

Hattifnatten skrev:

Jeg har heller ikke inntrykk av at halvdårlige hjem er årsak til flertallet av omsorgsovertakelser (selv om jeg selvsagt ikke kan si at det ikke skjer). Derimot vet jeg en del om tilfeller hvor det burde vært grepet inn for lenge siden.
Mitt inntrykk er at barnevernet så langt det er mulig går inn med tiltak før det går til omsorgsovertakelse.

Enig!

Hattifnatten skrev:

Mitt inntrykk er at barnevernet så langt det er mulig går inn med tiltak før det går til omsorgsovertakelse.

Ja, barneversloven sier at hjelpetiltak skal prøves.

For all del; mitt innlegg var ikke ment som en påstand om at omsorgsovertakelser er djevelens verk. Jeg har vel mer enn en gang skrevet om barnevern og typiske "mediasaker" der jeg argumenterer mot et sånt syn.

Jeg synes bare at det er viktig at man ikke undervurderer hva omsorgsovertakelse gjør med et barn også. Noe jeg får inntrykk av at mange faktisk gjør.

I min verden er det snakk om et valg mellom "onder". Og jeg kan derfor godt skjønne at man ikke velger det som første løsning i saker der man kanskje fortsatt har håp om en bedre løsning for barna uten omsorgsovertakelse.

Ellers leser jeg nok veldig fort "fordommer" i diskusjoner der man unyansert presenterer foreldre til barn under barnevernet som monstre. Fordommer som jeg tror kan være ganske negativt i forhold til terskelen mange har for å be om hjelp.

Kommentaren fra vedkommende som satt i fylkesnemda med slike saker om at h*n mange ganger hadde følt seg overkjørt og var usikker på om omsorgsovertakelsen virkelig var til barnets beste ga i alle fall meg noe å tenke på. Spesielt i forhold til hvor kompliserte slike saker kan være. Og hvor lett vi som står på utsiden synes vi sitter med fasiten.

Hattifnatten skrev:

Jeg har heller ikke inntrykk av at halvdårlige hjem er årsak til flertallet av omsorgsovertakelser (selv om jeg selvsagt ikke kan si at det ikke skjer). Derimot vet jeg en del om tilfeller hvor det burde vært grepet inn for lenge siden.
Mitt inntrykk er at barnevernet så langt det er mulig går inn med tiltak før det går til omsorgsovertakelse.

Ja. Slik er det i dag.
Men så mener jo mange at dette går for langt. At man skal korte ned på denne biten. Slik leser i alle fall jeg det.

Og det er vel da jeg tenker at man kanskje undervurderer hvor alvorlig en omsorgsovertakelse kan være for barnet.

Det er vel også grunnen til at jeg som regel antar at avgjørelsen var riktig når jeg hører om omsorgsovertakelser. Jeg hadde nok muligens blitt mer skeptisk dersom man i for stor grad sluttet å prøve med tiltak i hjemmet. Det synes jeg høres litt skummelt ut, rett og slett. I mine øyne er de lovpålagte forsøkene en slags forsikring om at man ikke påfører barn det traumet som omsorgsovertakelse tross alt er uten at man vet at det er det minste av to onder.

Jeg synes ikke man skal undervurdere tiltakene og hva de kan gjøre heller.

Som sagt; vanskelig tema.

Jeg misunner ikke de som sitter midt i dette og skal avgjøre når man skal si at "nok er nok". Det må være en utrolig tøff oppgave.

Heiko skrev:

Ja, barneversloven sier at hjelpetiltak skal prøves.

Men det er vel nettopp en endring av dette en del vil ha igjennom?

Er det noen som pålegger barnevernet å holde på med tiltak i årevis når det ikke funker? Eller er det retningslinjene innen barnevernet som forårsaker at det i noen tilfeller tar for lang tid før man setter strek?

Jeg tror kanskje omsorgsovertakelser, der de er tvingende nødvendige, ville blitt mindre smertefulle dersom man ikke samtidig splittet opp søskenflokker. I slike hjem er de andre søskenene ofte det eneste trygge punktet.

Jeg mener forresten også at lista i mange tilfeller er alt for høy når det gjelder å frata foreldre omsorg.

FarOutFishing skrev:

Jeg tror kanskje omsorgsovertakelser, der de er tvingende nødvendige, ville blitt mindre smertefulle dersom man ikke samtidig splittet opp søskenflokker. I slike hjem er de andre søskenene ofte det eneste trygge punktet.

Jeg mener forresten også at lista i mange tilfeller er alt for høy når det gjelder å frata foreldre omsorg.

Men da snakker man vel om barnevernet og Fylkesnemdas bruk av skjønn? Det står vel ingen krav om x antall år i barnevernloven?

Ellers nevner jo den ene kommentatoren til blogginnlegget at det er en endring i barnevernet i retning av at man prøver å plassere fosterbarn hos familie.

Forøvrig så er jeg ikke helt ukjent med behov for at barn flyttes heller og at det kan gå både godt og ikke fullt så godt. Jeg har familie som har oppdratt flere fosterbarn, og hadde selv i oppveksten en fosterbror som var plassert hos oss noen år. Det er vel også på grunn av disse erfaringene at jeg mener å kunne si at ting er mer komplisert enn jeg får inntrykk av at mange tror.

kie skrev:

Kommentaren fra vedkommende som satt i fylkesnemda med slike saker om at h*n mange ganger hadde følt seg overkjørt og var usikker på om omsorgsovertakelsen virkelig var til barnets beste ga i alle fall meg noe å tenke på.

Nemndsmedlemmene sitter jo bare med informasjonen som kommer frem i nemnda, mens barnevernsarbeideren stort sett sitter med en mye større kunnskap om barnets omsorgshistorie.

kie skrev:

Men det er vel nettopp en endring av dette en del vil ha igjennom?

Er det noen som pålegger barnevernet å holde på med tiltak i årevis når det ikke funker? Eller er det retningslinjene innen barnevernet som forårsaker at det i noen tilfeller tar for lang tid før man setter strek?

Det er ingen som pålegger barnevernet å holde på med tiltak som ikke funker, selvsagt ikke. Hvorfor sier du det?

kie skrev:

Ellers nevner jo den ene kommentatoren til blogginnlegget at det er en endring i barnevernet i retning av at man prøver å plassere fosterbarn hos familie.

Endring siden når? Det har da vært praksis en stund, det er jo noe av det som ligger i det biologiske prinsipp. Og så vidt jeg vet også nevnt i forarbeidene til loven.

safran skrev:

Det er ingen som pålegger barnevernet å holde på med tiltak som ikke funker, selvsagt ikke. Hvorfor sier du det?

Fordi jeg prøver å forstå hva man egentlig kritiserer når man mener at overtakelse kommer for sent.

Er det at det kanskje går 10 år før overtakelse en feil i hvordan loven og systemet fungerer, eller er det rett og slett en "saksbehandlingsfeil"/vurderingsfeil i akkurat det tilfellet?

kie skrev:

Det er vel også grunnen til at jeg som regel antar at avgjørelsen var riktig når jeg hører om omsorgsovertakelser. Jeg hadde nok muligens blitt mer skeptisk dersom man i for stor grad sluttet å prøve med tiltak i hjemmet. Det synes jeg høres litt skummelt ut, rett og slett. I mine øyne er de lovpålagte forsøkene en slags forsikring om at man ikke påfører barn det traumet som omsorgsovertakelse tross alt er uten at man vet at det er det minste av to onder.

Jeg synes ikke man skal undervurdere tiltakene og hva de kan gjøre heller.

Som sagt; vanskelig tema.

Jeg misunner ikke de som sitter midt i dette og skal avgjøre når man skal si at "nok er nok". Det må være en utrolig tøff oppgave.

Enig!
Enig!
Enig!
Og nei, de har en ekstremt vanskelig jobb vil jeg tro..

Trist at barnevernet ofte blir omtalt og får oppmerksomhet som den "slemme ulven". Håper og tror at det er dyktige folk som jobber der og som prøver å se barnas beste så langt de kan. Måtte bare reglene endres litt for å sikre barnas rettigheter ..

Ekstremt vanskelig tema dette her, derfor tar endringer og diskusjoner rundt dette tid...desverre, men med god grunn.

FarOutFishing skrev:

Jeg tror kanskje omsorgsovertakelser, der de er tvingende nødvendige, ville blitt mindre smertefulle dersom man ikke samtidig splittet opp søskenflokker. I slike hjem er de andre søskenene ofte det eneste trygge punktet.

Jeg mener forresten også at lista i mange tilfeller er alt for høy når det gjelder å frata foreldre omsorg.

Terskelen for omsorgsovertakelse er utrolig høy, desverre.

Det er ofte en god grunn til at søsken blir splittet.
I familier med flere barn og omsorgssvikt fungerer ofte de eldste barna som mor/far både for yngre søsken og for foreldrene. Dette er en rolle et barn absolutt ikke skal måtte ta. Og det er en rolle et barn har veldig vanskelig for å legge fra seg selv om det flytter i fosterhjem sammen med sine søsken.
Barn MÅ få være barn, ikke små voksne. For at de skal få lov til det er det ofte nødvendig å plassere søsken i hver sin fosterfamilie.

Jeg syntes det var ganske trist å lese om den lille femåringen som hadde det så tøft i et nytt hjem etter omsorgsovertakelsen. Det må ha vært utrolig traumatisk å bli hentet så brått i barnehagen.

Kanskje nødvendig. Antageligvis det. Men allikevel hjerteskjærende.