Den delte byen

Pepper Lemon skrev:

Jeg synes det der er tosidig. Det er også problematisk når tid/energi er eneste valuta som gjelder når vi snakker om å «stille opp». Noen er fattige på penger, andre er fattige på overskudd.

Ja, men samtidig så blir arbeidsmengden uproporsjonalt mye større for dem som sitter igjen med oppgavene når de som har penger betaler seg ut.

Tallulah skrev:

Det er jo ikke bare dugnadsånden som har endret seg, men hvordan man tenker barneidrett. Da jeg vokste opp var det ikke samme trøkket som det er i dag, og de som spilte fotball drev gjerne med en annen idrett på vinteren til de var godt opp i ungdomsårene. Det var ikke akademier og satsing og henting til fellestrening fra SFO og deltakelse i like mange cuper. I tillegg har befolkningen vår endret seg, det er større økonomiske og sosiokulturelle forskjeller som utfordrer.

Dette. Jeg husker vi forsøkte å finne noe Eldste kunne drive med av sport én gang i uken, men det var nesten umulig. Alt var preget av en form for satsning. Barn i dag må forholde seg til et helt annet press på å yte enn vi måtte; det være seg skole eller fritidsaktiviteter. Det ser man påvirker psyken negativt til mange unge. Lavterskeltilbud burde det være mye mer av, men i mange tilfeller er det vel mangel på baner og areal?


Og så synes jeg det er verdt å nevne at det finnes fritidsaktiviteter hvor dugnadsmengden ikke er spesielt fremtredende eller ikke-eksisterende. Og at man ikke må falle for fristelsen å tenke at sport er det eneste som bør tilbys av fritidsaktiviteter. Kunst- og kulturfag f.eks. er også viktig at det favner alle lag i samfunnet uansett bakgrunn, og der er det også en vei å gå. Så det handler nok også om å nå familiene som trenger det og å tilby de redusert betaling eller full støtte uten en stor papirmølle og søknadsprosess.

Var det ikke slik at det skulle lanseres et type kort for fritidsaktiviteter? Men at dette ble skrinlagt pga økonomi?

Vi hadde fritidskort i bydelen jeg bor. Vi fikk dekket 1000 kr til en fritidsaktivitet. Vi brukte det på korps. Prøveprosjektet er nå ferdig og vi betaler full pris (som er 300kr mer i halvåret enn jeg betaler i mitt voksenkorps).

Der jeg jobber målte vi hvor mange av elevene som har en fritidsaktivitet. Det var 13% for et år siden. Takket være at vi søker midler til et prosjekt har vi i dag 40 % på fritidsaktiviteter. Men det krever at noen hjelper til med å finne aktiviteter, hjelper til med å melde på/søke støtte og hjelpe dem i gang. Det ringes, tolkes, lages følgegrupper osv. Mange av foreldrene vil ikke at barna skal være ute. De vasser tross alt rundt i et åpent narkotikamiljø med alt det innebærer. I tillegg har foreldrene begrensede muligheter til å bidra (fattigdom, alenemødre med store barneflokker, språk osv.). Dermed blir forskjellene bare større og større og det er trist.

Hvis færre og færre kan eller vil stille på dugnader, cuper, kioskvakter osv blir det nødvendigvis mindre penger til klubben og dermed mindre penger til lag, aktiviteter, proffe trenere. Hvis ikke foreldre stiller som trenere og lagledere og til andre oppgaver i klubben vil det ikke gå. Hvor skal pengene komme fra? Skal staten og kommune sponse alt? Med økede foreldrekrav om hvor proft opplegg alt skal være, fra kommunikasjon, fasiliteter og betalte trenere, samtidig som ingen vil stille opp. Jeg synes også det er litt fallitterklæring å si at fordi du er fattig, innvandrer, dårlig norskkunnskaper eller alenemor med mange barn, så kan man ikke informere om forventninger, kultur og stille krav? Jeg har stått på dugnad med blant annet afghanere som nettopp var flyttet fra mottak, med begrenset norskkunnskaper og som mann blant masse damer i kjøkkenteltet i tillegg. De var blitt informert om hva det gikk i av forventninger til deltagelse fra foreldre. Det er gratis å stille på hjemmekamper og min erfaring er at foreldre med bil fyller så mange biler man klarer, både til kamo og trening.
Da blir det for dyrt for mange, klubbene kan ikke drive uten inntekter.