Invaderende nabo - hva gjør man?

nokon skrev:

—-

Ine, dette med at ho utleverte så mykje etter å ikkje ha vore synleg i nabolaget på to år ... kan det hende at ho kjenner på eit forklaringsbehov?
Det treng ikkje vere slik. Men det kan hende ho oppfører seg rart fordi ho er ukomfortabel i situasjonen.

Dette er en person som bor i en fritidsbolig store deler av året, og har et hjem og en annen fritidsbolig de pendler mellom, så tror ikke hun følte på noe forklaringsbehov. Og hun fortalte at dette var første gangen hun hadde oppsøkt hjelp også. Hun har nok vært synlig i nabolaget, bare jeg som ikke har møtt på henne på to år. Tilfeldigheter, ser av innlegg på sosiale media at hun har vært på turer med hunden. Hun bor kanskje 2 km unna meg, så ikke naturlig at hun går forbi oss daglig, ser henne sjelden rundt oss utenom i det siste, når hun har oppsøkt meg på døra.

Hun hadde nok behov for å stoppe bilen da hun så oss, og dette var altså det første hun fortalte om både til naboen og meg. Samtidig som hun fortalte at det var så dumt av henne og gå å fortelle om det til alle.

Fra den ganske lange turen med henne for to år siden har jeg inntrykk av at hun er en person som skal lesse av seg alt om seg og sine problemer, fortelle hele sin historie om problemer, null interesse for person hun snakker med, ingen spørsmål som hvor lenge har du bodd her, hvor har dere bodd før, osv som kanskje kan være naturlig når man møter nye folk i et nabolag. På denne turen, som sikkert varte en times tid var det så og si umulig for meg å komme til ved å prøve å dreie samtalen over på noe annet.

For eksempel når jeg fortalte at hunden vår var mye i hagen på den tiden, fordi jeg ikke kunne gå tur med den pga brukket arm: Kontant fikk jeg høre; Nei, det blir ikke det samme, det er ikke godt nok. (Selv om jeg fortalte at min samboer gikk tur med den en time om dagen). Andre naboer har jo også kuttet henne ut fordi de selv blir nedstemt av å være sammen med henne.

Ine skrev:

Den siste der lagrer jeg.

Har du selv benyttet deg av å bruke for eksempel "det passer ikke" når du blir oppsøkt på døra av folk du ikke ønsker å ha noe med å gjøre?

Selvsagt har jeg det. Det kan jo hende folk kommer midt i middagen, eller at jeg er syk eller sliten. Da sier jeg at det ikke passer nå, og om det er noe som kan tas på annet tidspunkt så prøver jeg å avtale et.

Niobe skrev:

Selvsagt har jeg det. Det kan jo hende folk kommer midt i middagen, eller at jeg er syk eller sliten. Da sier jeg at det ikke passer nå, og om det er noe som kan tas på annet tidspunkt så prøver jeg å avtale et.

Mente mer som i med mennesker du ikke har noen interesse av å være sammen med ever, som oppsøker deg uanmeldt på døra.

Ine skrev:

Mente mer som i med mennesker du ikke har noen interesse av å være sammen med ever.

Å, du mener slektninger?

Neida.

Ja, jeg har det. Jeg lurer litt på hvorfor du spør? Det kan da umulig gå an å bli voksen og være voksen i noen år uten å havne i ubehagelige og litt kompliserte situasjoner med andre mennesker? Mennesker er kompliserte, det må nesten gå litt halvgalt fra tid til annen. Og jeg er glad for, tross alt, at jeg har lært å ikke gå omveier rundt ubehagelige følelser og opplevelser, men å kommunisere ut av dem så godt det lar seg gjøre. Det fungerer ikke alltid, det er nå en annen sak, men så er det heller ikke mordere jeg har med å gjøre. Det går ikke alltid bra, men ingen har dødd så langt heller.

Når det er sagt, de menneskene jeg virkelig ikke har noen interesse av å ha i hus, de sier jeg ikke «det passer ikke» til. Da har jeg forklart hvorfor vi fra min side ikke kommer til å ha noe med hverandre å gjøre og hvorfor de ikke er velkomne. Men dette er mennesker som har gjort ting mot meg som jeg ikke kan risikere at skjer igjen, og som ikke har beklager noe som helst. Vi snakker ikke «ringt på døren fire ganger».

Niobe skrev:

Å, du mener slektninger?

Neida.

Ja, jeg har det. Jeg lurer litt på hvorfor du spør? Det kan da umulig gå an å bli voksen og være voksen i noen år uten å havne i ubehagelige og litt kompliserte situasjoner med andre mennesker? Mennesker er kompliserte, det må nesten gå litt halvgalt fra tid til annen. Og jeg er glad for, tross alt, at jeg har lært å ikke gå omveier rundt ubehagelige følelser og opplevelser, men å kommunisere ut av dem så godt det lar seg gjøre. Det fungerer ikke alltid, det er nå en annen sak, men så er det heller ikke mordere jeg har med å gjøre. Det går ikke alltid bra, men ingen har dødd så langt heller.

Jeg spør fordi det virker som du ga råd når det gjelder nettopp det du nevnte, folk som du liker, som du ikke har overskudd/passer å være sammen med akkurat der og da.

Det virker som, ut fra svarene dine, at du synes at å spørre om råd om hvordan man signaliserer at man ikke er interessert i å ha et vennskap, tilbringe tid sammen med noen man ikke har noen ting til felles med og/eller har interesse for, er verdt å spørre om råd om?

Hvis jeg ikke synes det var verd å spørre om råd om, så hadde jeg ikke svart. Men jeg svarer ut fra det jeg mener og tenker, og du trenger på ingen måte være enig eller synes at rådene er gode. Det blir opp til deg å vurdere.

Jeg hadde svart «det passer ikke» til en nabo som kom på døren for 5. gang når det ikke var noe jeg hadde overskudd/interesse/tid/lyst til å involveres i der og da. Men så er det ingen jeg har hatt så liten interaksjon med som havner på «deg har jeg aldri lyst til å se igjen»-liste. Derfor passer kanskje ikke svaret mitt til din oppfatning av situasjonen.

Ine skrev:

Men er dette noen du har lyst til å gjøre noe med neste uke?

Nei. Det er ein person som held monologer som passer til beskrivelsene dine. Det var eit forsøk på å seie at dette er lettare i teorien enn i praksis.

Likevel, eg kan ikkje forvente at vedkommande skal skjønne at eg ikkje orker denne omgangsformen, når eg aldri har sagt noko om det. Då kan eg heller ikkje anklage vedkommande for å vere invaderende.

nokon skrev:

Nei. Det er ein person som held monologer som passer til beskrivelsene dine. Det var eit forsøk på å seie at dette er lettare i teorien enn i praksis.

Likevel, eg kan ikkje forvente at vedkommande skal skjønne at eg ikkje orker denne omgangsformen, når eg aldri har sagt noko om det. Då kan eg heller ikkje anklage vedkommande for å vere invaderende.

Anklage og anklage. Jeg har ikke tenkt å si til henne at jeg synes hun er invaderende, men denne oppførselen hennes føles invaderende på meg. Både det å komme på døra uten avtale hyppig, stoppe bilen når hun ser meg for å fortelle at hun har møtt veggen, komme og stryke meg på ryggen og gi meg klem føles invaderende. Når man bare har møtt denne personen 4 ganger på til sammen 3.5 år. I tillegg bare snakke om seg og sine problemer og negativitet første gang man tilbringer en god del tid sammen, slik at den andre personen du er sammen med ikke kommer til orde. For meg er ikke dette normalt. Og jeg startet denne tråden for å få råd til hvordan man kommuniserer til en slik person at man ikke er interessert i videre kontakt.

Men for all del, en må gjerne bytte ut der jeg har brukt invaderende med plagsom for meg.

Ine skrev:

Det virker som, ut fra svarene dine, at du synes at å spørre om råd om hvordan man signaliserer at man ikke er interessert i å ha et vennskap, tilbringe tid sammen med noen man ikke har noen ting til felles med og/eller har interesse for, er verdt å spørre om råd om?

Da tror jeg du leser Niobe med lange tær og mørke briller.

Det Niobe har kommentert, er at det ikke er invaderende at folk ringer på hjemme hos deg. Det kan kanskje føles slik for deg, men for andre mennesker kan det være en kjærkommen sosial kontakt. At du ikke ønsker denne typen kontakt er det faktisk du som må ta ansvar for.

For noen er det rart å dele informasjon om for eksempel psykisk sykdom. For andre kan det være en dyd av nødvendighet, for å ikke fullstendig gå i oppløsning. Å holde vanskelige ting inne i seg er ikke en anbefalt metode. For noen er det naturlig å gi klem til hvem-som-helst. For andre gir de knapt nok klem til kjæresten. Vi er alle forskjellige, og vi kommer med forskjellige lengder på de sosiale antennene.

Jeg tror det er dette Niobe forsøker å forklare deg.

Selv er jeg overrasket over at flere anser det for å være en god idé å si at du ikke kan gå tur fordi du har vondt i armene. En virkelig invaderende person vil da finne en måte å omgå dette på slik at dere kan gå tur sammen uten at du får vondt i armene. Hva gjør du da?

Jeg syns Niobes forslag om å si noe ala «jeg forstår at du har ting du trenger å snakke om, men jeg kan ikke være den du snakker med om dette», er et tydelig, men god forslag.

Ine skrev:

Anklage og anklage. Jeg har ikke tenkt å si til henne at jeg synes hun er invaderende, men denne oppførselen hennes føles invaderende på meg. Både det å komme på døra uten avtale hyppig, stoppe bilen når hun ser meg for å fortelle at hun har møtt veggen, komme og stryke meg på ryggen og gi meg klem føles invaderende. Når man bare har møtt denne personen 4 ganger på til sammen 3.5 år. I tillegg bare snakke om seg og sine problemer og negativitet første gang man tilbringer en god del tid sammen, slik at den andre personen du er sammen med ikke kommer til orde. For meg er ikke dette normalt. Og jeg startet denne tråden for å få råd til hvordan man kommuniserer til en slik person at man ikke er interessert i videre kontakt.

Men for all del, en må gjerne bytte ut der jeg har brukt invaderende med plagsom for meg.

Eg trur ikkje du heilt får med deg poenget i det eg skriv. Eg skjønnner at du opplever dette som grenseoverskridende. Men du må begynne med å seie nei.

Fredag var jeg ute og måkte. Hagen vår ligger helt inntil en veg. Vi har inngjerdet hage. Jeg står og måker langs gjerdet med ryggen til grinda. Hunden min hører noen, springer ned til vegen, og det er dama og hunden. Hun strener opp til grinda, like ved der jeg står og måker. Hun sier hei, jeg sier hei, hun sier mye snø, jeg sier ja det er mye snø. Så står hun ved grinda med hunden sin, hunden min er løs på innsida av grinda. Jeg fortsetter å måke snø med ryggen mot grinda. Nesten konstant sier hun nei nei til hunden min.

Sånn står hun i ihvertfall 5 minutter, kanskje 10.

Så sier hun du får ha en god helg da, jeg snur meg og sier god helg ja.

Kommer på døra igjen i dag.

Jeg hadde fått hetta og er lykkelig for at vi bor i 3. etasje og har kamera slik at vi ser hvem som er på døren og kan la være å åpne. Jeg hadde syntes det var kjempekoselig om venner kom litt oftere sånn plutselig (men melding en liten stund før, ja), men fremmede hadde jeg absolutt ikke ønsket kontakt med på den måten. Faktisk selv om de egentlig var hyggelige å møte.

liefje skrev:

Jeg hadde fått hetta og er lykkelig for at vi bor i 3. etasje og har kamera slik at vi ser hvem som er på døren og kan la være å åpne. Jeg hadde syntes det var kjempekoselig om venner kom litt oftere sånn plutselig (men melding en liten stund før, ja), men fremmede hadde jeg absolutt ikke ønsket kontakt med på den måten. Faktisk selv om de egentlig var hyggelige å møte.

Ja, jeg skjønner ikke poenget med å ikke sende melding først, for å spørre om det kan passe.. Eller jeg har jo mine mistanker om hvorfor. Lettere å bli avvist da.

Andre gang vi møttes spurte denne damen om vi kunne være venner på Facebook. Jeg hadde bare en hundeside da. Jeg vet ikke om hun vet hva jeg heter en gang, tror ikke vi har hilst. Hun har et dobbeltnavn både til fornavn og etternavn, noen ganger endrer hun det, jeg vet ikke hva hun kaller seg, bare ett navn eller begge..

Nå har hun vært her uanmeldt 4-5 ganger på 3 uker.

Mannen min tilbød seg å si fra til henne om at jeg ønsker å være alene for tiden, hvis han møter på henne.

I går kom jeg på at om våren og sommeren bruker vi å ha ytterdøra åpen, så hunden kan få gå ut og inn som han vil. Da kan hun vel plutselig stå i gangen. Heldigvis bruker hunden vår ofte å ligge i hagen da, og se ned mot veien og grinda. Han har en del vokt i seg, og tror ikke hun kommer til å forsere grinda når han er der.

Hvis dette fortsetter må jeg snart få gitt henne beskjed om at jeg ikke er interessert i disse besøkene. Jeg trodde virkelig jeg hadde vært såpass avvisende fredag at hun tok poenget, hadde jeg selv opplevd noe lignende hadde jeg ikke tatt kontakt med den andre igjen. Det virker som hun tenker at siden vi bor ved en veg og har hage like inntil vegen, er det ensbetydende med at hun skal gå opp mot grinda vår med hunden sin, om vi er ute.

Folk er forskjellige, så enkelt er det. Det som er åpenbart for deg er ikke nødvendigvis det for andre. Du må nok bare gi tydelig beskjed i dette tilfellet. Lettere sagt enn gjort, ja. Men bedre enn å ha det sånn.

Jeg tror også at du faktisk må gi henne tydelig beskjed. Med denne dama holder det ikke med hinting.

For min del skal det ekstremt lite til før jeg føler meg invadert, men jeg er fullstendig klar over at jeg befinner meg utenfor "normalområdet" i så måte. Jeg synes derimot det er en grei sak å gi klare beskjeder når noen trår over grensene mine, men innser på bakgrunn av tilbakemeldinger at jeg kan være i overkant direkte. Finner det ganske vanskelig å moderere meg på dette området til tross for at jeg prøver å formulere meg snillere. Da virker det jo ofte ikke. Til denne naboen ville jeg sagt noe a la:

Om tur
Jeg foretrekker å gå tur alene
Ev: Jeg foretrekker å gå tur alene eller sammen med mennesker jeg kjenner godt

Om besøk
Jeg er ikke særlig interessert i kontakt

Jeg hadde nok også sagt noe til henne hvis hun sto taus –bortsett fra nei, nei til hunden – og så på i flere minutter mens jeg måket. Noe du lurer på? Trenger du hjelp til noe? Litt avhengig av svaret ville muligens sagt at jeg opplevde det litt ubehagelig.

For min egen del er jeg ganske privat av meg, og er ikke så glad i at folk kommer uanmeldt på døra, bortsett fra en ganske liten, indre krets av familie og venner (den gruppa kan sikkert få plass til å telles på to hender. Max. Kanskje en...).

Samtidig vet jeg ganske mange som er mye mer rause og sosiale enn meg, med prat, besøk og fysisk kontakt i form av klemmer og "tafsing" generelt.
Derfor tenker jeg jeg ikke generelt ville kalt det "invaderende atferd", men at hun er annerledes enn deg. Jeg tenker at dersom du ønsker en endring, må det tas opp helt spesifikt, og antakelig slik at man ikke oppfatter at det er noe som kan være annerledes på tirsdag eller til sommeren (ref. "vondt i armene"). Tenker også at det kan være gode grunner til å ta det opp før det går for langt, og at man kanskje sprekker en gang hvor dt har fått bygge seg opp over tid, så man blir slem og urettferdig (både ifht den det gjelder, men også fordi man antakelig vi ha ganske dårlig samvittighet lenge etter).

Ellers kan man flytte, som jeg godt kunne funnet på, men vil man ikke det, må man selv ta et ansvar hvis man vil at det skal endre seg. Det er jo også mer realt enn å snu rompa til og være sur, som egentlig ikke er noen bra situasjon for noen av partene.

Vurderer å sende henne en melding på fb om dette fortsetter i samme skala som det har gjort de siste ukene.

Tenker på litt forskjellige utgaver:

"Er ikke begeistret for uanmeldt besøk. Hunden min drar mye i bånd når vi går tur med andre, og jeg får vondt i armene, så må derfor gå tur alene. Har utfordringer med tinnitus og kan derfor ikke prioritere sosiale ting."

Eventuelt;

"Misliker uanmeldt besøk. Jeg føler ikke vi har noe til felles og hadde satt pris på om du sluttet å oppsøke meg."

Den siste er jo mest nær sannheten, men er jo veldig direkte og kontant..

Hvor mye skal man legge vekt på at dette er en person som påstår hun sliter og har møtt veggen? Som sier til min mann at hun ikke vet om hun tør oppsøke meg igjen, men ikke har problemer med å oppsøke meg 4-5 ganger uanmeldt på døra i ettertid?

For å myke opp litt så går det jo an å starte og avslutte med noe sånt som "Jeg bleklager at jeg har vært noe avvisende når du har tatt kontakt, men grunnen er ... osv ... jeg håper du har forståelse for dette".