Hvem eier problemet?

Kan dere forklare meg nøyaktig hva som menes med at noen eier et problem? Er det vedkommende som skaper problemet/synes at noe er et problem, eller er det den som kan løse problemet? Eller den problemet går ut over kanskje? Enlighten me!

Den som synes at det er et problem.

Men skal den som eier problemet nødvendigvis være den som løser det?

Storm skrev:

Men skal den som eier problemet nødvendigvis være den som løser det?

Nei. Men det gir deg mulighet til å slippe problemet hvis du ikke eier det.

Eks: moren min klager over at hun aldri ser ungene mine. Hun gir meg skylda for dette, men jeg mener at hun selv kan ta initiativet. Hun eier problemet og jeg trenger ikke å bekymre meg mer.

Storm skrev:

Men skal den som eier problemet nødvendigvis være den som løser det?

Tja, det kan jo godt være at den som ikke eier det ikke vil gjøre noe med det.

Tjorven skrev:

Eks: moren min klager over at hun aldri ser ungene mine. Hun gir meg skylda for dette, men jeg mener at hun selv kan ta initiativet. Hun eier problemet og jeg trenger ikke å bekymre meg mer.

Men i dette tilfellet har hun både problemet og en mulig løsning. Hvis du nektet henne å treffe barna, ville hun da fortsatt eid problemet?

Dette er vel en setning som brukes der man ikke er enige om hvorvidt det foreligger et problem og hvor en part prøver å overbevise den andre om at dette er et problem den andre har skapt/er årsaken til. Å definere at dette er egentlig ikke et problem for meg, det er et problem som er noen andres og som forsøkes påprakket meg er en viktig erkjennelse ofte, og da sier man at den andre eier problemet. Man kan velge å hjelpe til med løsning, eller man kan velge å la være. Det er ikke gitt at alle opplevde problemer har en løsning.

Katta skrev:

Dette er vel en setning som brukes der man ikke er enige om hvorvidt det foreligger et problem og hvor en part prøver å overbevise den andre om at dette er et problem den andre har skapt/er årsaken til. Å definere at dette er egentlig ikke et problem for meg, det er et problem som er noen andres og som forsøkes påprakket meg er en viktig erkjennelse ofte, og da sier man at den andre eier problemet. Man kan velge å hjelpe til med løsning, eller man kan velge å la være. Det er ikke gitt at alle opplevde problemer har en løsning.

Aha, da skjønner jeg, takk for forklaring.

La oss si at jeg er skikkelig sjalu. Da er det jeg som eier problemet, ikke mannen min. Derfor må jeg jobbe med meg selv, ikke forhindre han i å gå ut.

Tallulah skrev:

La oss si at jeg er skikkelig sjalu. Da er det jeg som eier problemet, ikke mannen min. Derfor må jeg jobbe med meg selv, ikke forhindre han i å gå ut.

Skjønner. (Men om han er en stor flørtepus og spiller i rockeband, da er du kanskje sjalu med god grunn. Men det er en avsporing, jeg skjønner hva som menes nå. )

Storm skrev:

Skjønner. (Men om han er en stor flørtepus og spiller i rockeband, da er du kanskje sjalu med god grunn. Men det er en avsporing, jeg skjønner hva som menes nå. )

Men det er fremdeles jeg som må gjøre noe med det, han kan mest sannsynlig ikke endres.

Å eie problemet betyr for meg at man tar ansvar og eierskap over sin situasjon.

"Ååååh! Hun eier jo ikke problemene sine!" kan f.eks. sies i frustrasjon om en luksusfellevariant som aldri tar skjea i en annen hånd, men heller påberoper seg offerstatus og "det va'kke min skyld" når naturlige konsekvenser av å ha brukt opp husleiepengene på fancy interiør og dyre merkeklær melder seg.

Men det er også en måte å fraskyve seg ansvar da. Ved å si at noen andre eier problemet. Man sier jo at man selv hverken har ansvar for at det foreligger et problem eller at man har ansvar for å løse det.

Jeg har et sånt problem med et familiemedlem. H*n mener at jeg eier problemet, jeg mener at h*n har like mye ansvar som meg i å løse det. Det handler om dårlig kommunikasjon og da er både sender og mottaker av budskapet ansvarlige, mener jeg.

Synes den andre at dere kommuniserer dårlig?

Chanett skrev:

Synes den andre at dere kommuniserer dårlig?

Ja. Men han mener jeg tolker han feil, at han ikke mener å fremstå slik jeg opplever han. Det har blitt bedre etter at han forsto at det ikke gikk å skyve hele problemet over på meg, slik han lenge gjorde. Vi eide begge problemet, i og med at det gikk utover oss begge.

Dette med å definere seg ut av en problemstilling fungerer nok best når man ikke bor i samme hus som den andre parten eller denne er en man må ha et veldig godt forhold til. Jeg synes egentlig ikke man kan definere at den ene parten i et parforhold eier et kommunikasjonsproblem. Selv om man er uenig om hvem som er hovedårsaken til problemet, vil det stort sett være i begges interesse å finne ut av det. Tenker jeg.

Jeg tenker også at det handler om å vurdere om det er et problem man har innvirkning på å kunne løse eller ikke. Det er f.eks. bare jeg som kan gjøre noe med hvordan jeg reagerer i en gitt situasjon, men mannen min kan gjøre noe med årsaken til at jeg reagerer. Da er spørsmålet om det er rimelig at jeg reagerer og man kan på et vis "ansvarsfordele". Eksempelvis: mannen min irriterer seg grønn over at jeg er rotet. Han eier reaksjonen, jeg eier rotet og begge kan gjøre noe med problemet. Han kan forsøke å telle til ti og ikke hisse seg opp med en gang det ligger et vått håndkle på soveromsgulvet, mens jeg kan skjerpe meg og i det minste transportere håndkle tilbake til badet når jeg er ferdig med å kle på meg.

I Glitters eksempel er spørsmålet om sjalusien er grunnløs. I så fall er det den som er sjalu som eier hele problemet. Hvis det derimot bunner i uakseptabel oppførsel hos partneren har denne også noe av ansvaret for å løse opp i problemet.

Hvis det derimot er min mor som er sur på min far for ett eller annet så har jeg overhodet ikke eierskap til problemet - det er en sak mellom dem, selv om de skulle ønske å involvere meg i konflikten.