Tre år siden

For tre år siden så var vi også på vårt fredfylte sommerkurs i nesten tretti grader. Allikevel gikk bølger av sjokk og kulde gjennom kroppen da bomben smalt bokstavlig talt. Kan enda huske kvalmen som kom da jeg stod opp neste dag og fikk høre tallene. Et par dager før kjørte vi forbi Tyrifjorden og så ungdommene som var på vei utover til utøya. Jeg ble nostalgisk som gammel AUFer og sa til mannen at jeg hadde ønsket jeg var 16 igjen med et svart-hvitt engasjement og på vei til leir. Husker frenetisk teksting med kjente som jobbet i regjeringskvartalet og folk jeg visste hadde vært på øya. Ble mange tårer. Tenker på alle de som må leve med opplevelsen og ikke minst de som må leve videre uten sine. Kommer nok alltid til å være en litt merkelig dag dette.

Jeg tenker på de som mistet sine kjære. Vi skal til Utøya og legge blomster i dag, tradisjonen tro. Jeg synes det er viktig at heller ikke barna glemmer hva som skjedde.

For tre år siden vasket vi oss ut av sommerhuset vi hadde leid på Sørlandet da telefonen ringte. Det var Blåmanns yngste bror som var på jobb i regjeringskvartalet - han ringte for å si at han var på vei til legevakta etter å ha blitt lettere skadd i et bombeangrep. Helt uvirkelig! Heldigvis har det gått veldig bra med svogeren min i ettertid, men resten av dagen ble jo bare verre og verre og stadig mer av et mareritt. Vi hørte på radioen hele veien oppover fra Homborsund.

Sender varme tanker til alle som har det ekstra tungt i dag.

Vi var i Danmark for tre år siden. Det hele var uvirkelig og flere - både dansker og svensker gav sin medfølelse for oss da de hørte at vi var norske.

Jeg satt hjemme og plutselig gikk det opp for meg at min beste venninne var på jobb i regjeringskvartalet. Den halve timen det gikk før jeg fikk vite at alt var bra med henne var helt jævlig.

Jeg sto tidlig opp for jeg hadde time til behandling i ullevoldsveien og så været. Ringte behandler og vi ble enige om å ta det senere, bekkenet føltes fint i varmen og jeg orka ikke kjøre inn til Oslo, vi dro til Sverige for å handlet i stedet. Så kom tlf fra vettskremt far i Bergen som fortalte at det var sprengt en bombe i Oslo. Vi lette febrilsk etter butikk på senteret med headsett så vi kunne høre på radio. Sakte sprette uhyggen seg på kjøpesenteret og vi sammen med de fleste valgte å abryte handleturen. Jeg ringte behandler som hadde tatt fri og heldivis ikke hadde vært på kontoret eller i akersgata da det smalt hun heller, siden vi var blitt enige om å utsette. Da begynnte det å føles ubehagelig nært. Ungene satt og pluddret i baksetet mens vi hørte på hver vår mobil. Da rapportene om skyting på utøya begynte å komme trodde vi ikke på det først. Vi lot være å skru på tv før ungene var i seng og alvoret og bildene slo oss i bakken. Tlf. fra bekjente av bekjente som var mere involvert enn oss ,savnet meldinger på face begynte å komme utover natten. Vi sto opp om morgenen først til overlykkelige sms fra et foreldrepar med gode nyheter og så sjokket over omfanget og senere på dagen de ufattelige nyhetene om en barn som var gått bort. Vi valgte å dra til Oslo, det var fortsatt vår by og leiligheten var fortsatt vår selv om vi hadde overtatt nyhuset. Vi ville ta tilbake byen vår. Rosetoget og vandringen i gatene utover kvelden var noe av det mest magiske jeg har opplev. Vi delte mat og sorg med ukjente, minstemann satt på armen til en afgansk gatekjøkken kokk halve natten- samholdet på tvers av klasser og nasjonalitet var utrolig. Etterhvert kom de groteske fortellingene, gjerningsmannen, redselen for medsammensvorne og nye aksjoner, hatytringer, begravelser og flere fantastiske taler og stunder. Det ble etterhvert nok og vi dro hjem til Fredrikstad og det føltes godt og trygt og det nye huset ble hjemme.

En av de etterlatte bor i mitt strøk og går forbi huset her flere ganger i uken på tur med hunden sin så dette er noe jeg ofte tenker på.

Jeg leste akkurat et blogginnlegg om hvordan det var å være mamma til en som overlevde, det var veldig fint skrevet og tårene trillet.

Selv var jeg hjemme i nord, det var fint vær og ungene var mye ute, heldigvis for jeg ville bare sitte å se på nyheter. Jeg hadde vært i oslo tidligere på sommeren, og det var jo bare tilfeldigheter at det var akkurat da jeg var og ikke senere på sommeren.

Jeg husker det også veldig godt. Jeg hadde hatt tidligvakt og dro rett på fjelltur med hundene etter jobb. På toppen måtte jeg selvsagt frem med mobilen å sjekke FB, og da så jeg det var mange statuser ang Utøya om at det skjedde ting der. Jeg rakk ikke å reflektere over det engang før min mor ringte og fortalte om bomben. Jeg var uten unger de første dagene og det var både godt og vondt. Jeg fikk sjokk morgenen etter da de sa antallet døde var 80. Hele dagen sto tv på på vaktrommet på sykehuset der jeg jobbet, vi var sterkt preget i jobben, det var rett og slett utmattende. I dag går tankene til de berørte.

Jeg reagerte med oppkast og jævlig hodepine. Ingen jeg kjenner var innblandet. En kollega fikk telefon fra datteren sin at hun ville hjem pga regnet, han prøvde å overtale henne til å bli, men greide detvheldigvis ikke. Hun forlot øya omtrent rett før han kom.

En forferdelig grusom dag, mine tanker går til alle berørte.

Jeg husker jeg stod på øverst på Youngstorget 15.15 og lurte på om jeg skulle bli eller dra hjem, jeg hoppet på bussen noen minutter senere. Jeg har mange ganger tenkt på hvordan det gikk med de menneskene jeg passerte på vei til bussen.