Spinn off - Dine gamle foreldre / svigers

Det forstår eg godt Lenam 😉 Det får vere grenser for snusfornuft og føre-var...

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over dette. Eller, jeg gjorde det da jeg var gift, pga svigermor kunne blitt et problem, men nå er hun ikke mitt problem lenger, takk gud.

I min familie er vi mer på mine besteforeldre enda. Jeg har en morfar som blir 80 år neste år, og ei farmor som er 86 år. Fokuset er liksom der nå.
Pappa er 60 og mamma er 54 år, og de er still going strong, og kommer til å gjøre det endel år enda tror jeg.
Men når den dagen kommer at de trenger hjelp - kommer jeg til å stille opp. Jeg ser for meg at det blir jeg og minstebroren min som stiller opp, også pisker vi rundt han i midten når det trengs.

Mine foreldre er skilt og jeg har hatt lite kontakt med min far i oppveksten og voksen alder. Han har stiftet ny familie der han aktivt deltar som far og bestefar. I tillegg bor han 500 km fra der vi bor, så han får nok ikke mye hjelp fra meg eller mine barn. Tror ikke han kommer til å lide noen nød av den grunn, han har jo flere barn og barnebarn.

Min mor er ikke så gammel, men har ikke superhelse, men foreløpig klarer hun seg selv. Hun bor langt unna og dersom hun skal ha daglig hjelp må hun nok flytte hit vi bor frivillig. Hun er heldig nok til å bo på bygda, der folk hjelper hverandre om det trengs, så hun kommer nok til å klare seg fint uannsett hva hun velger.

Min svigermor bor alene og har akkurat solgt sin store enebolig i det store utland. Hun skal heretter leie leilighet av oss i sitt hjemland, og så skal hun overvintre i det store utland om vinterene. Mannen min har en bror, men jeg mistenker og har erfaring med at praktisk hjelp er det min mann og jeg som må stille opp på. Den nye leiligheten er valgt ut med hensyn til at hun skal kunne bo der selv om hun kommer i rullestol. Hjemmesykepleie, matsservering, legekontor, bibliotek, kjøpesenter etc i samme bygning som hun selv bor i. Vi har lagt vekt på disse fasilitetene, nærheten til sin øvrige familie, og det faktum at mannen min enkelt kan fly nedover til henne på helgebesøk hvis hun trenger hjelp til noe. Det er stor forskjell på antall flyavganger og flytid, som gjør livet enklere for alle parter. Damen har passert 80 og er for tiden i en nedadgående spiral...

Alle våre er fortsatt i 60-årene, men tida går fort. Svigermor og min far har en del helsemessige utfordringer, og selv om det foreløpig er ting de lever greit med så kan det snu fort.

Mine foreldre bor i utlandet og har nok ingen forventning om at vi skal stille opp. Svigermor har ett barn i nærheten, og to andre som bor 2-3 timer unna. Det blir vel til at vi som bor et stykke unna må bidra på skippertaksvis. Jeg tror hun må belage seg på å skaffe hjelp selv. Hun har god økonomi, og vilje til å betale for det hun behøver.

Mine foreldre kan i teorien flytte hjem igjen, men tror det skal mye til.

Jeg er der nå, at foreldrene mine trenger mer og mer hjelp, og jeg har bosatt meg forholdsvis nær dem nettopp av den grunn. Jeg og mannen bodde i en annen kommune tidligere, men da min bror døde ville jeg flytte nærmere, slik at de ikke skulle bli alene og ensomme og at det skulle bli vanskelig for meg å komme seg fort dit i en krisesituasjon.

Svigermor har fem barn, men bare ett av dem bor nær henne. Jeg er tror at alle vil stille opp etter evne hvis hun blir hjelpetrengende, for hun har virkelig stilt opp for alle oss.

Jeg tenker mye på dette selv om foreldrene mine fortsatt er spreke og arbeidende pensjonister. Jeg har alltid hatt veldig stor kapasitet og god instilling til det meste, og håper at dette er noe som vedvarer i framtiden. Mine foreldre har både meg og ei til datter i nærmeste nærehet, så det kommer i allefall ikke til å skorte på sosial stimuli og omsorg. Den andre søsteren min er en helt annen type enn oss. Hun er egentlig ganske egoistisk, veldig opptatt av egne behov, har nok med ett barn og lederstilling. Jeg tror ikke at hun tenker at hun skal være en ressurs for mine foreldre i framtiden.

Nå ser jeg at jeg fremstilte den ene søsteren min som veldig kynisk. Jeg er veldig glad i søsteren min altså. Jeg mente egntlig bare at hun ikke har samme kapasitet som oss andre to.

Akkurat nå sitter jeg å lurer på om min voksne datter og mannens enda mer voksne sønn har tanker omkring vår alderdom

Kanskje eg burde ta ein prat med 10-åringen om min alderdom

Men det er fint å lese kva folk har tenkt og ikkje tenkt. Det er nyttig for min eigen del. I kveld har eg faktisk snakka med mor mi om dette. Ho brakk armen nyleg, fordi ho mista balansen. Heldigivis syns ho det var ein strålande ide da eg foreslo ein rullator. Ho har mykje smerter på grunn av bruddet, og da har begge desse to gamle slitt med nattesøvnen, og generelt vore litt oppskjørta. Men i natt hadde dei sove som stein - ho i stolen i stova, han på sofaen, utan at klokka på veggen som slår kvar time hadde uroa dei. Ho lo så inderlig av dette, og fortalte om kor fantastisk godt dei har det, og at huset er så bra for dei. Det gjorde godt langt inn i sjela. Dei er veldig lykkelige trass i skrantande helse.

Jeg tenker at det kan være fint å tenke på ting som dette fordi det ikke nødvendigvis trenger å dreie seg om alderdom. Begge mine foreldre var tidlig i 60-årene da de døde.

Mine foreldre bor 60 mil unna oss, og mine to søsken bor begge i utlandet. Foreldrene mine er spreke nå, men de er over 70 år og mye kan skje de nærmeste årene. Svigers er over 80 og har dårlig helse begge to, særlig svigerfar. Han skal gjennom en ryggoperasjon i høst, og han er klar på at enten blir den vellykka, eller så havner han i rullestol. Han klarer knapt å bevege seg slik det er i dag. Den andre sønnen bor 50 mil unna og kan følgelig ikke hjelpe til noe særlig. Heldigvis har de tenkt på å få hjemmehjelp som kan stelle svigerfar, for han trenger nå hjelp til det meste. Selvfølgelig stiller vi opp når de trenger hjelp til praktiske ting. Hva som skjer med mine foreldre når de blir gamle, vet jeg ikke. Det er ikke aktuelt for oss å flytte nordover til dem.

Nå skal jeg komme med et skikkelig kjedelig og snusfornuftig innspill:

Når da de eldre blir gamle og begynner å trenge hjelp, varsle kommunen tidlig! Det er et stort problem for logistikken for hele helsevesenet at pårørende ansvarliggjør de som ikke har ansvaret og vil ha et fiks ferdig opplegg på to timers varsel.

Jeg skjønner fortvilelsen altså, det er ikke det, men det er likevel et problem at sykehusene blir fylt opp med gamle hvor pårørende har stukket innom og plutselig bestemt seg for at "dette går ikke lenger" og så krangler seg til en sykehusplass og forventer at spesialisttjenesten skal gjøre kommunetjenesten sin jobb. Vi gjør det når det er siste utvei, men samtidig så er det ikke riktig at reelt syke må tvangspermitteres eller sendes til andre sykehus fordi avdelingene er fylt opp med folk som venter på kommunal hjelp.

Det er ikke noe jeg går rundt og tenker mye på, men vi har både mine svigerforeldre, min far og snart også min mor i nærheten. Vi har fått mye hjelp av dem, og jeg ser det som naturlig å gi tilbake når de måtte trenge det. Når det er sagt, så forventer jeg at de takker ja til den hjelpen det offentlige tilbyr, så får vi supplere med resten. Jeg hjelper dem ikke med dusjing eller husvask hver fredag, liksom. Men handling, følge til lege, grundigere vask i heimen nå og da, kjøring etc. håper jeg å kunne bidra med.

Lenam skrev:

Mine foreldre er 50 og 52 år gamle, så jeg har ret og slett ikke reflekter over det i det heletatt enda.

Det er det Far og jeg er nå!
Men eldstemann min har gjort seg sine tanker om pappan(han er 55)sin. Han sitter i rullestol og har trengt hjelp til mye i mange år allerede. Det hender han er litt lei seg for å være "enebarn".

Esme skrev:

Nå skal jeg komme med et skikkelig kjedelig og snusfornuftig innspill:

Når da de eldre blir gamle og begynner å trenge hjelp, varsle kommunen tidlig! Det er et stort problem for logistikken for hele helsevesenet at pårørende ansvarliggjør de som ikke har ansvaret og vil ha et fiks ferdig opplegg på to timers varsel.

Jeg skjønner fortvilelsen altså, det er ikke det, men det er likevel et problem at sykehusene blir fylt opp med gamle hvor pårørende har stukket innom og plutselig bestemt seg for at "dette går ikke lenger" og så krangler seg til en sykehusplass og forventer at spesialisttjenesten skal gjøre kommunetjenesten sin jobb. Vi gjør det når det er siste utvei, men samtidig så er det ikke riktig at reelt syke må tvangspermitteres eller sendes til andre sykehus fordi avdelingene er fylt opp med folk som venter på kommunal hjelp.

Må bare sitere dette. Bare at jeg merker det i kommunehelsetjenesten. Så mange som ringer meg og sier at må er det nok. Det finnes ikke mer å gå på. Mange kommuner har så mye å tilby, bare man tar kontakt.

Esme skrev:

Når da de eldre blir gamle og begynner å trenge hjelp, varsle kommunen tidlig! Det er et stort problem for logistikken for hele helsevesenet at pårørende ansvarliggjør de som ikke har ansvaret og vil ha et fiks ferdig opplegg på to timers varsel.

Dette er viktig!

Veldig bra det du seier Esme 🙂

Min kjære og nå døde farmor tok forøvrig opp lån på huset for å kjøpe ferieturer til seg og venninnen (hurtigruta og sånne småbussturer rundt om og sånt), og til å kjøpe seg hushjelp utover det hun fikk av hjemmehjelp, og hagehjelp og oppussing og tilrettelegging av bad i første etasje og sånt, drosjeturer dit hun ville osv. Hun fikk servert middag på døra hver dag, og det var en egenandel der også mener jeg, og hun ble hentet til eldrehjemmet noen dager i uka også og møtte venner der. (hun hadde sikkert hatt råd til noe av det uansett, men). Jeg mener hennes barn og spleiset på noe av dette.

Hun hadde ikke lyst til å være en belastning på barna sine, og ville heller ha dem der på besøk (noe hun fikk relativt hyppig) enn som praktisk hjelp, og hun ville heller bo hjemme og gjorde det hun måtte for å få det til. Hun var ... 91? da hun flyttet på gamlehjem.

Arven ble mindre for barna men hennes liv ble rikere.
Jeg synes det var en helt genial måte å tenke på, faktisk

m^2 skrev:

Min kjære og nå døde farmor tok forøvrig opp lån på huset for å kjøpe ferieturer til seg og venninnen (hurtigruta og sånne småbussturer rundt om og sånt), og til å kjøpe seg hushjelp og hagehjelp og oppussing og tilrettelegging av bad i første etasje og sånt, drosjeturer dit hun ville osv. Hun fikk servert middag på døra hver dag, og det var en egenandel der også mener jeg, og hun ble hentet til eldrehjemmet noen dager i uka også og møtte venner der. (hun hadde sikkert hatt råd til noe av det uansett, men)

Hun hadde ikke lyst til å være en belastning på barna sine, og ville heller ha dem der på besøk (noe hun fikk relativt hyppig) enn som praktisk hjelp, og hun ville heller bo hjemme og gjorde det hun måtte for å få det til. Hun var ... 91? da hun flyttet på gamlehjem.

Arven ble mindre for barna men hennes liv ble rikere.
Jeg synes det var en helt genial måte å tenke på, faktisk

Enig med deg!

Jeg er oppi den situasjonen nå til tross for at mamma bare er i 50-årene (fikk hjerneslag og ble pleietrengende). Vi bor ganske nærme både hennes hus (ca 1 km i luftlinje) og svigers (ca 7 km), og valgte å bli boende her fordi vi ønsket å bo nær familien. Den eneste familien jeg har igjen her i området er mamma og momor. Mormor bor ca 5 km unna så det er jo veldig greit. Nå bor mamma i en omsorgsbolig, men jeg er eneste søsken som bor her så alt ansvaret faller på meg. Jeg har tatt meg av hus og diverse annet, men har den senere tid måttet be mamma kjøpe seg tjenester i form av flyttebyrå da hun skulle flytte fra rehabiliteringshjemmet til omsorgsboligen (fordi jeg hadde født bare et par uker før, og allerede hadde tatt med meg et ganske stort flyttelass som høygravid fordi de plutselig begynte å pakke ut for henne der da hun skulle over på et mindre rom før hun flyttet - elendig planlegging siden jeg som sagt er den eneste som kan trå til). Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har lagt ned i å hjelpe henne, men kjenner at jeg trenger å få tilbake livet mitt med tid til egen familie og egne interesser så jeg ordnet med en brukerstyrt personlig assistent til henne (privat, men i utgangspunktet skal hun høre til å få det dekket så jeg får purre på søknaden) slik at jeg heller kan sette meg ned og prate med henne når jeg besøker henne i stedet for å fly rundt. Hun er heldigvis godt bemidlet så hun har råd til å kjøpe seg tjenester til det ene og det andre. Jeg må imidlertid fortsatt ta meg av huset (orker ikke å rydde det for salg nå siden jeg har brukt hele det siste året på rydding, oppussing, ombygging både ute og inne der + husbygging selv, men har sagt at jeg kan ta det til sommeren for da kan jeg nok få hjelp av søster + annen familie), men har ikke hatt tid til å holde plenen eller bedene tritt så der leier vi inn full renovering siden det har grodd vilt i halvannet år nå. Har imidlertid gjort gårdsrommet på ny med ny belegningsstein, etc + bygget ny og større terrasse (siden vi skulle rullestoltilpasse det) så må kanskje gjøre litt der før det er salgbart.

Når svigers evt trenger mer hjelp (min svigerfars foreldre var naboene til mitt barndomshjem til de døde, og svigerfar holdt seg aktiv og klarte seg selv omtrent hel til det siste så kan hende svigerfar har de samme, sterke/heldige genene) kommer vi til å trå til det vi kan. De fikk 5 barn godt spredt over en 19 årsperiode så noen vil uansett ikke ha små barn når den tid evt kommer (min mann er eldst). Tipper vi blir noen av de som kommer til å bidra mest, men jeg tenker at det uansett ikke blir travlere enn det har vært nå så det skal nok gå bra.

Her i området kan man kjøpe tjenester som hjemmehjelp, personlig assistent, osv. I tillegg finnes det personer som kan følge til legen/sykehus, handle for deg eller følge deg til andre slike ting via Den Norske Kirke. I nabokommunen hvor jeg jobber er det Frivillighetssentralen som gjøre slike ting, og så kan man be Småjobbsentralen (ungdom) om hjelp til plenklipping, gulvvask og Handelslaget om hjemkjøring av matvarer, etc. Det finnes jo gjerne også et dagsentertilbud for dem som ikke klarer å være hjemme alene en hel dag, men dette må jo søkes om. Bare noen tips om dette kan finnes i andres kommuner også.