Ferieblues

Er det kanskje flere som lider av dette? Jeg opplever nesten hvert år at jeg er så klar ferie, gleder meg og skal bare kose meg. Men når jeg først har begynt ferien så klarer jeg ikke helt å nyte den. Finner ikke helt roen, blir stresset over å gå glipp av noe som skjer hjemme eller føler at alle ser ut til å ha det mye bedre på ferie. Når jeg er hjemme vil jeg reise bort og når jeg er borte vil jeg hjem.

I år føler jeg det er innafor å være litt skuffet når min nydelige Norgesferie forsvinner i snø og piskende regn. Men jeg har hatt samme greia liggende på stranda i Italia.

Det blir tydeligvis aldri bra nok. Jeg blir litt sliten av meg sjæl.

For høye forventninger til ferien? Jeg har ofte det og så blir det kræsj. De gangene jeg ikke har forventninger til ferie har ofte blitt de beste.

MegaMie skrev:

Er det kanskje flere som lider av dette? Jeg opplever nesten hvert år at jeg er så klar ferie, gleder meg og skal bare kose meg. Men når jeg først har begynt ferien så klarer jeg ikke helt å nyte den. Finner ikke helt roen, blir stresset over å gå glipp av noe som skjer hjemme eller føler at alle ser ut til å ha det mye bedre på ferie. Når jeg er hjemme vil jeg reise bort og når jeg er borte vil jeg hjem.

I år føler jeg det er innafor å være litt skuffet når min nydelige Norgesferie forsvinner i snø og piskende regn. Men jeg har hatt samme greia liggende på stranda i Italia.

Det blir tydeligvis aldri bra nok. Jeg blir litt sliten av meg sjæl.

Som jeg nettopp beskrev i en annen tråd, så har jeg en datter som har det slik, og alltid har vært sånn. Har problemer med å nyte ferier, bursdager, julaften og andre begivenheter som hun har gledet seg til, og er bare stresset og amper. Slapper best av når det er over, og hun kan se tilbake på at det tross alt var ganske fint. Mens hun nyter hverdag, rutiner og samvær med venner hjemme. Det må være slitsomt å ha det sånn. Lillesøstra er motsatt, hun tar ting som det kommer, lever i nuet og koser seg med alt som er nytt, spennende og annerledes. Blir ikke alt akkurat som tenkt, så er hun fornøyd med det som ble.

Jeg er vel litt sånn midt mellom. Nyter ferien, men har stadig en liten følelse av at ting kunne vært enda bedre. Men stort sett er jeg fornøyd der jeg er. Vi har ofte feriert sammen med svært gode venner av oss, og de er ekstremt flinke til å gjøre det beste ut av alle situasjoner, og være fornøyd, så jeg har lært veldig mye av å være med dem. Stengt vei med mange timers venting, så finner de på noe hyggelig, lager en piknik utenfor bilen og finner på noe gøy med ungene mens vi venter. Snø i juli blir til snøballkrig og latter (jo, vi har faktisk hatt det en gang, i Alpene). Hvis en plan går i vasken går alt fokus over på å komme opp med en plan B, framfor å gruffe over det som ikke ble.

Og siden vi møtes sjelden, så blir samværet like mye målet med ferien som reisemålet i seg selv, så uansett hvor vi er og hvordan været er så setter vi pris på ferien fordi vi er sammen. Og den biten går alltid bra, selv om rammene rundt skulle bli så som så.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg vet ikke helt om det har med forventninger å gjøre, eller om det bare er et slags antiklimaks.

Jeg har en venninne som har det slik, hun finner ikke helt roen det hun er.

Jeg kan ha det slik i perioder med lite overskudd. Og så er jeg ganske værsjuk... I fjor reiste jeg fra en syk pappa på sykehuset,, da klarte jeg ikke å finne roen i ferien. Ville helst bare være hjemme. (Reiste også bort fra Knallsommeren, med blå himmel og badevær hver dag, ingenting er vel finere enn norsk sommer på sitt beste.) men som regel er jeg god til å finne roen og nyte ferien der jeg er.

Det høres kanskje ut som om du har vanskelig for å komme ut av rutinene, og roe helt ned? Klarer du å lese en bok? Det er ofte det roen ligger for min del, for å klare det må jeg puste ut og koble av.
I perioder har jeg også slettet snap og Instagram - hvis det bare skaper negative tanker og sammenligning.

Godt å høre at vi er flere!

Jeg prøver å ikke ha store forventninger altså. Og har testet ut å ha null planer også, det funker ikke for meg. Jeg er for rastløs og det har vært drepen med tre barn som må aktiviseres. Men nå begynner jo barna å bli større, så kanskje det vil være lettere?

Det skal sies at det ikke synes at jeg har det sånn og je er flink til å holde motet oppe og gjøre det beste ut av det også.

Jeg kjører forventingsavklaring med meg selv. Vi har en uke i året og det er klart det ligger mye forventinger til at den uka skal bli så god som mulig.
Så da må jeg avklare. Hva er viktig for meg? Det aller viktigste for meg er at vi har det fint som familie. Så da curler jeg. Masse! Også nyter jeg det de få øyeblikkene når alt faktisk er bare kos. Men å reise på ferie med fire gutter (som enten er i tenåra eller på vei inn) gir noen utfordringer. Og da må jeg avklare for meg at sånn er det faktisk. De blir ikke rolige, avbalanserte små prinser av at jeg ønsker meg en Instagramferie
I år har vi leid sommerhus i Danmark. Båt med overnatting. Og leie av sykler. Største utfordringen blir kjøreturen. Jeg har en som blir sur og tverr etter 15 minutter i bil. Så nei, det er ingen PK familie med bilbingo og koselige samtaler om vakker natur. Det er tre unger med headsett, delt Internett og umoralskt mye is. Og en som samtaler med mor og far om vakker natur og håpløse bilister.
Jeg håper vi kan bade mye. Og jeg må jobbe litt med det i forkant, for det er slett ikke sikkert vi får badevær.
Og familien min blir ikke automatisk hjelpsomme og flinke til å rydde etter seg av at vi er på ferie. Vi jeg ha stor felles familiefrokost må jeg stå for den selv. Men da blir det som regel også ganske hyggelig.
Det har vært kranglet ganske mye om ferie under vårt tak men nå har vi kommet til en ganske hyggelig enighet. Og alle ønsker å være med.

Jeg har ofte en periode på inntil en uke i sommerferien hvor alt går i grått. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men det skjer nesten hver sommer. Etter at jeg ble klar over at dette er noe som pleier å skje med meg, så blir jeg litt mindre frustrert, og da går det også litt lettere. Ikke at det nødvendigvis varer noe kortere, men jeg vet at det kommer, tillater meg selv å stå i det, og så går det over etter hvert.

Gaia skrev:

Jeg har ofte en periode på inntil en uke i sommerferien hvor alt går i grått. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men det skjer nesten hver sommer. Etter at jeg ble klar over at dette er noe som pleier å skje med meg, så blir jeg litt mindre frustrert, og da går det også litt lettere. Ikke at det nødvendigvis varer noe kortere, men jeg vet at det kommer, tillater meg selv å stå i det, og så går det over etter hvert.

Samme her. For mye tid til å tenke, kanskje? Jeg har også blitt mer obs på at jeg trenger alenetid - også i ferien.

Jeg elsker å ha fri og er ikke så god på hverdager og rutiner så jeg har ikke så mange tips. Men det høres litt slitsomt ut, ja.

Det høres kjipt ut!

Selv er jeg så i feriemodus at ikke bare er jeg ikke sikker på hvor klokka mi er, men jeg er neimen ikke helt sikker på hvilken dag det er heller, ikke uten å tenke meg godt om.

Kjip følelse. Sånn kan jeg ha det med julaften. Eller nyttårsaften. Eller 17.mai eller annen feiring, fest eller selskap. Som jeg gleder meg veldig til på forhånd, ordner og styrer og inviterer og planlegger og når jeg først er der så blir det bare sånn... tomt. Og jeg kjenner at jeg i grunnen gleder meg til neste dag, til å sove, vil egentlig aller helst være alene. Skikkelig antiklimaks.
På ferie bare koser jeg meg. Lager planer da også, men er aldri stresset, det er liksom ikke så nøye, det er bare ferie. Dermed blir ikke fallhøyden så stor heller tror jeg.

Jeg har tenkt en del på denne tråden for å prøve å finne ut hvorfor jeg har det sånn. Det handler som sagt ikke om forventninger. Eller; det kan selvsagt også gjøre det, men da er det veldig lett å identifisere. Den udefinerbare feriebluesen kommer ikke av det. Jeg tror det handler om taktskiftet, rett og slett.

Jeg har det sånn i år, men da er det jo veldig målbart. Jeg har lyst til å reise på ferie, budsjettet tillater ikke det. På et vis er det lettere å være lei seg hjemme enn ute på tur.

Jeg hadde det sånn da jeg studerte. Jeg tror jeg gikk så lenge i stress-modus at kropp og hjerne ikke klarte å skru ned da ferien kom, og jeg ville egentlig bare kjøre på videre i 110. Det å slappe av ble bare veldig trist.

Tallulah skrev:

Jeg har tenkt en del på denne tråden for å prøve å finne ut hvorfor jeg har det sånn. Det handler som sagt ikke om forventninger. Eller; det kan selvsagt også gjøre det, men da er det veldig lett å identifisere. Den udefinerbare feriebluesen kommer ikke av det. Jeg tror det handler om taktskiftet, rett og slett.

Ja, enig i det. For min del handler det overhodet ikke om forventninger eller at jeg får for mye tid til å tenke, men om at hodet rett og slett reagerer på tempoet blir roligere og mer avslappet.

Når jeg sier at alt går i grått, så mener jeg det faktisk. Fargene blir litt blassere, jeg får kortere lunte, blir daff og tiltaksløs, og rett og slett ganske "blå". Det jeg har lært meg er å tillate meg selv å gå helt inn i den blåheten, tillate den å fylle kroppen helt. Det virker nesten som det er noe som starter i kjernen min, som må få jobbe seg ut av kroppen. Og hvis jeg holder for mye igjen, så ender jeg opp med å holde igjen den kjipe følelsen, fremfor å la den slippe til og slippe ut.

Jeg kjenner det igjen fra perioder der jeg har jobbet ekstremt mye, eller etter jeg er ferdig med større prosjekter. Adrenalinet slipper taket, og det tar tid før kroppen venner seg til at den ikke skal kjøre på høygir. Den sommeren jeg var ferdigstudert var jeg så deppa de første ukene, at jeg knapt husker hva vi gjorde. Da hadde jeg jobbet døgnet rundt i flere måneder, og plutselig hadde jeg ingen planer og ingen agenda.

Nenne skrev:

Det høres kjipt ut!

Selv er jeg så i feriemodus at ikke bare er jeg ikke sikker på hvor klokka mi er, men jeg er neimen ikke helt sikker på hvilken dag det er heller, ikke uten å tenke meg godt om.

Jeg har det som deg. Har ikke så voldsomt høye forventninger til ferien annet enn at vi skal kose oss sammen. Det gjør vi alltid. Da er jeg fornøyd.

Elise skrev:

Jeg hadde det sånn da jeg studerte. Jeg tror jeg gikk så lenge i stress-modus at kropp og hjerne ikke klarte å skru ned da ferien kom, og jeg ville egentlig bare kjøre på videre i 110. Det å slappe av ble bare veldig trist.

Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Mai/juni er ekstremt hektiske måneder og den siste uka nå har jeg roet ned. Rydder på kontoret, i papirer og saker. Rydder litt ut av hodet egentlig sånn at jeg ikke går ut i ferie med skyhøye skuldre.

Jeg tror også at den sykt hektiske perioden i juni spiller litt inn, med ørten avslutninger, fotballkamper, cuper og sommerfester spiller inn. Og at jeg da også er veldig sliten når ferien kommer.

Blir uansett veldig glad av å høre at jeg ikke er alene. 😂

Tallulah skrev:

Jeg har tenkt en del på denne tråden for å prøve å finne ut hvorfor jeg har det sånn. Det handler som sagt ikke om forventninger. Eller; det kan selvsagt også gjøre det, men da er det veldig lett å identifisere. Den udefinerbare feriebluesen kommer ikke av det. Jeg tror det handler om taktskiftet, rett og slett.

Dette kjenner jeg også igjen. Og så er jeg nok ett rutinemenneske rett og slett.