Er dette ironi?

Jeg har lest denne artikkelen på nrk: https://www.nrk.no/ytring/sommer-med-smatasser-1.17487999

Jeg ble helt overrumplet. Er dette ironi eller er det noe jeg ikke skjønner? Har denne personen i fullt alvor skrevet en artikkel hvor hun mener at det er barnehagens oppgave å do-trene og lære unger å stå i kø? At hun (og mannen!) trenger fri fra egne barn i ferien fordi de ellers er i barnehagen og de ikke helt vet hvordan man håndterer dem?

Sutreinnlegg, tenker jeg.

Skjer ikke dette hvert år da? At avisene trykker kronikker skrevet av foreldre, som handler om hvor dritt ferie med barn er?

Har du lest motsvaret:

https://www.nrk.no/ytring/foreldre-og-feriesutring-1.17495614

Ja den der leste jeg også, og ble egentlig ganske flau på innsenders vegne. Jeg er god på ironi, og klarte ikke helt å fange den ironien i det leserinnlegget.

Et slags skråblikk?

Tjorven: Jeg leste det også og var usikker.

Ingen av innleggene virker å være ironi synes jeg. Personlig mener jeg begge er sutrete og virkelighetsfjerne. Hvem har hovedansvar for mine barn? Jo det er oss foreldre. Ønsker man mest mulig problemfrihet i ferier og hverdager og helger må man jo lære ungene å få til en del ting selv. Det tar tid og av og til gir det frustrasjon. Orker man ikke bidra til egne barns oppdragelse bør man kanskje tenke over om å skaffe barn er en god idé for dem selv.

Jeg tror dessverre ikke det er ironi. Føyer seg inn i rekka av alle sutreinnlegg der man tenker at alt er et valg og ting blir det man gjør det til.

Kan ikke tenke meg det er ironi.

Det er forsåvidt helt normalt at folk er slitne og frustrerte over at det er så mye de skulle ha rukket å gjøre med ungene, og over tanken på at de nå liksom skal gjøre alt sammen i løpet av noen få ukers ferie. Og det er også rimelig å være frustrert over manglende ressurser i barnehager. Og hvis de hadde vært litt mindre slitne og hatt hodet litt mer over vann, hadde de antagelig innsett at innlegget høres ut som om de synes at alle andre burde ha fikset greiene for dem, og det er såklart ikke rimelig.

Jøss, jeg trodde ikke jeg skulle få så mange fordommer bekreftet på en gang. Det virker ikke ironisk.

Vi har også en gang trodd vi skulle hvile masse i ferien. Vi skjønte raskt at sånn er det ikke. Jeg kjenner en som sier at ferie med småbarn er egentlig akkurat like slitsom som hverdagen, bare et annet sted og andre ting som skjer.

Det er jo ganske vanlig at folk overvurderer hvor mye de skal få gjort i ferien og hvor flott det skal være og hvor mye deilig sammen-tid man skal få. Og med småbarn blir sånt ekstra vanskelig, både fordi situasjonen er så ny, så det er ekstra vanskelig å se for seg hvordan det skal bli, og fordi man er sånn ekstra sliten, og fordi småbarn naturligvis på ingen måte tar noe ansvar for hvordan resten av familien har det, noe man jo kan forvente av partner. Mange unger synes det å reise er såpass slitsomt at det blir lite energi igjen til å ha det gøy, og mange foreldre lager altfor avanserte ferieplaner for dem.

Det er ikke det minste rart at folk blir slitne og skuffet, altså. Men de hadde kanskje ikke trengt å skrive kronikker om det.

Er nok ikke ironi nei, dessverre er jeg ikke sjokkert eller overrasket heller.

Takk. Jeg begynner til tider å betvile mine evner til å forstå ironi. Og syntes denne var såpass langt ute at jeg ble veldig usikker.

Jeg tror jeg har vært heldig. Jeg mener å huske at jeg elsket ferie også da jeg hadde småbarn. Men at vi la lista sånn at det ble ålreit for både store og små. Og do-trening gjorde vi ikke i ferien. (Do-trening tok omtrentlig en helg med eldste og nesten et helt år med yngste. )

Eg trur heile nøkkelen til å forstå innlegg av denne typen er setninga:

«Familielivet ble ikke helt som det ble lovet oss»

Kven har lova kva? Eg trur kanskje dagens unge foreldre, som har vekse opp med kombinasjonen sosiale medier-idyll og curling-foreldre har litt urealistiske forventningar til voksenlivet. Det er ein sak i media nå om møtet med arbeidslivet og. Og innlegg som dette blir eit symptom på eit samfunn som ikkje har klart å førebue mange barn, ungdom og unge voksne på at livet kan vere mangesidig.

Eg tenker mykje på dette som mor - korleis kan eg bidra til at min gutt, som nå skal inn i ungdomstida, blir godt rusta til å håndtere heile spekteret av det livet har å by på? Eg vil jo gjerne skjerme han for vonde kjensler og vanskelege opplevingar. Samtidig vil eg ikkje at han skal bli ein sånn voksen som klager på at samfunnet ikkje har oppdratt barna hans eller blir skuffa over at han er sliten etter ein arbeidsdag.

Eg møter ein del vgs-ungdom og studentar i jobben min, og det er mange flinke folk i den generasjonen, for all del! Men det hender ofte at eg blir overraska over kva dei forventer av ein arbeidsgiver, ein veileder eller av samfunnet rundt dei.

Denne kronikken er litt spot on på akkurat dette - barn og ungdom som har opplevd at foreldre, lærarar og samfunnet fikser alt for dei, er nå på veg inn i voksenlivet og møter ei ganske brutal verkelegheit når dei innser at dei må ta ansvar.

Merkelig skrevet.
Og ekstremt lite innsikt i hva vi gjør i barnehagen. For: selv om barna ikke «klarer» å alltid stå i kø så er det jo ikke sånn at man ikke øver på det i barnehagen… en del voksne klarer det ikke engang.
Og nei, ferie med småbarn er ikke hvile.
Hvis hverdagen er så tøff så må man se på hverdagen sin tenker jeg.

Det er veldig rart å tenke at man skal få til akkurat det samme som før man fikk barn når man har småbarn. Livet endrer seg. Det er noen få år ungene er små, så kanskje man i nettopp disse årene skal se litt på rammene man har rundt seg. Og ikke skylde på samfunnet.

nokon skrev:

Eg møter ein del vgs-ungdom og studentar i jobben min, og det er mange flinke folk i den generasjonen, for all del! Men det hender ofte at eg blir overraska over kva dei forventer av ein arbeidsgiver, ein veileder eller av samfunnet rundt dei.

Denne kronikken er litt spot on på akkurat dette - barn og ungdom som har opplevd at foreldre, lærarar og samfunnet fikser alt for dei, er nå på veg inn i voksenlivet og møter ei ganske brutal verkelegheit når dei innser at dei må ta ansvar.

Dette opplever jeg også til daglig. Jeg jobber i et ungt miljø og jeg blir så til de grader oppgitt innimellom over det jeg i beste fall kan kalle "bortskjemt".

Det ER slitsomt med småbarnstiden. Min påstand er at flere foreldre lager avanserte ferieplaner, som Skilpadda nevnte, ikke for sin egen del, men nærmest for å bruke i sosiale medier og skryte av ferien på pauserommet. Når man egentlig ligger i fosterstilling og gråter på badet når ferien nærmer seg slutten fordi man er mer sliten enn før man startet ferien av den grunn.

Jeg vurderer nesten å skrive kronikk om den sommeren jeg ikke fikk ferie samtidig med min mann og barn og de dro på ferie alene. Beste sommeren ever!

Min erfaring fra jobb i skolen er at enkelte ser på skolen som en tjeneste som har hovedansvaret for barna deres og oppdragelsen. Gjerne med ganske høye forventninger om hva som skal oppnås, uten at dette kombineres med innsats hjemme som støtter opp. Da er det kanskje ikke så rart at feriene blir krevende når man ikke har et godt grunnlag, barna er ute av vante rutiner og man har ansvar for dem 24/7.

Sett med ekstremt vennlige brilleglass kan det muligens leses som et "vi trenger flere ressurser og høyere bemanning i barnehagen"-innlegg, og det er jo evig sant. Dog et veldig spesielt virkemiddel å bruke "fordi noen andre må lære barna mine å stå i kø og dotrening" som hovedargumentasjon.

Håper ikke ungene hennes leser det når de blir eldre, og håper også hun er en bedre markedsfører i jobben sin enn i kronikkutgave.

Jeg har heller aldri skjønt meg på denne sutringa. Jeg har aldri syntes ferienene med små barn var så forferdelige. Og vi hadde da heller ikke uvanlig enkle barn, vi hadde tvillinger, så stort sett to på en gang med de behovene hun snakker om, og med storesøster som var alt annet enn enkel i perioder. Jeg syntes hverdagen var krevende, med jobb og barnehage og henting, handling, matlaging og logistikk, mens feriene var deilige. I hverdagen fikk vi samværet med slitne, trøtte barn, når vi selv var slitne etter jobb, noen få timer om dagen. Mens barnehagen fikk den opplagte delen. Så i feriene ville jeg jo være mest mulig sammen med ungene, ikke ha "fri" fra dem. Men det er jo generelt slitsomt å ha småbarn da, enten det er hverdag eller ferie, det er jo noe alle vet. Man må jo legge opp feriene deretter, og tilpasse til situasonen man er i.

Og at mor kunne være hjemme på heltid for en generasjon siden? En generasjon, det er jo oss. Mange av oss her inne er jo foreldregenerasjonen til dagens småbarnsforeldre. Kunne vi være hjemme på dagtid? Og hvor tidlig må vi egentlig tilbake til jobb, sammenlignet med andre land i verden?

Så jeg sliter også litt med å finne ut hva hun egentlig prøver å si med innlegget, og lurer på hvilken verden hun lever i.