Det har gått opp for meg hva jeg virkelig irriterer meg over ...

... og det er forholdsvis dumme mennesker som tror at de selv er geniale og brilliante og at de har erfaringer som ingen andre har samt har kommet fram til teorier og konklusjoner som ingen andre ville kunne evne å komme fram til.

Også snakker de sakte og inderlig. Setter blikket i deg og tar lange kunstpauser når de snakker , sånn at de brillliante ordene, setningene, erfaringene og konklusjonene får riktig tyngde og kan synke inn hos mottakeren, som de små, glitrende skattene de er .
Og man kjeder seg så inderlig. Men man er jo godt oppdratt og greier, så man gjør sitt ytterste for å nikke og mhm'e mens man lurer på om man egentlig har mest lyst til å sovne eller gi den enkle sjelen av en viktigper grisebank.



For fuck's sake.

:godt å få det ut, gitt:

Få det ut.

Jeg har ikke så mye å si til dette innlegget her jeg sitter og ler og har medlidenhet.

Slike folk er irriterende.

Kan signere og legge til et punkt.

* De som snakker så innviklet og underfundig som mulig for å virke komplekse og spesielle.. mens det de sier kunne vært sagt på under halve tiden uten alt fjaset rundt for å få det til å virke brilliant.

Jeg skjønner helt hva dere mener.

Du har min fulle medlidenhet. Vi har noen slike på skolen. :stønn:

Men det er egentlig enda verre når folk snakker så sakte at du har glemt begynnelsen på setningen når de omsider kommer til konklusjonen.

Jeg får lyst til å begynne å lette på håret i nakken på dem, for å se om jeg finner hull til sveiv!

Jeg virkelig hater kunstpauser.
Om noen jeg snakker med legger inn mange av de, detter jeg helt av og klarer ikke å følge med på samtalen. Blir for opptatt av å irritere meg over kunstpausene.

sjuggerpløm skrev:

Jeg får lyst til å begynne å lette på håret i nakken på dem, for å se om jeg finner hull til sveiv!

sjuggerpløm skrev:

Jeg får lyst til å begynne å lette på håret i nakken på dem, for å se om jeg finner hull til sveiv!

Og mennesker som er sååå impårtne at de lukker øynene når de snakker selv.. :agh:

All min sympati.

Kjenner til typen.

Det triste for sånne mennesker er at man stenger av, lytter ikke lenger til hva de sier, noe som igjen fører til at folk holder avstand. Man orker ikke.

Jeg er aldri så fornøyd med meg selv som når jeg klarer å målbinde en slik møteplager. Det har skjedd to ganger i mitt liv, og jeg blir glad hver gang jeg tenker på de episodene.

Kjenner til typen ja, og kan nok si meg enig i at det er en smule slitsomt og irriterende.

Men, jeg må innrømme at jeg blir mer irritert når jeg stiller et spørsmål til noen og de ikke vet svaret - og ikke vil innrømme sin uvitenhet, men sender spørsmålet tilbake med: "Vet du virkelig ikke det? Ærlig talt svaret finner du hvis du leser den eller den rapporten, eller det eller det skrivet." Kunstpause med stikkende øyne og så et oppgitt blikk til alle andre som måtte befinne seg i nærheten. "Dette er noe du burde vite altså".

Jeg har full sympati.

Det minnet meg om en jeg hadde møte med før jul. Han tok seg frimodig en time fra agendaen, og fikk lov til det av møteleder. Den siste halvtimen satt jeg og kløp meg selv brutalt på håndryggen. Den fysiske smerten dempet torturen som han forårsaket littegrann. Etterpå hadde jeg vondt i flere dager, og jeg kommer definitivt til å unngå flere møter med ham.

Eller når de begynner å tegne for at du skal forstå.

Har du møtt min svigerinne?

Skvetten skrev:

Eller når de begynner å tegne for at du skal forstå.

Ja huff, har møtt en og annen slik også.